Jakten på mer autonomi

De siste årene har det vært samtaler i FNs konvensjon for inhumane våpen om et internasjonalt forbud mot fullt autonome våpensystemer. Dette høres ut som science fiction, men vi er nok nærmere utviklingen av autonome våpen enn mange tror.

Debatten rundt roboter som tar liv ble aktualisert da politiet i Dallas i juli brukte en fjernstyrt bomberobot til å ta livet av en bevæpnet mann som hadde skutt og drept flere politimenn. Bomberoboten var ikke autonom, og avgjørelsen om å drepe mannen ble tatt av et menneske. Men hendelsen førte likevel til diskusjoner rundt det etiske aspektet ved å bevæpne politiroboter og mangelen på regulering av en slik bevæpning og bruk av dødelig makt. Og det er en svært viktig diskusjon.

Campaign to Stop Killer Robots, en internasjonal kampanje som arbeider mot autonome våpen, påpeker at vi hittil ikke har sett fullt autonome våpen brukt av noen land. Kampen som pågår i FN er dermed mot ennå ikke eksisterende våpensystemer. Men det er likevel mange våpen som opererer med et høyt nivå av autonomi, og det foreligger konkrete planer for våpensystemer som i alle fall nærmer seg full autonomi. Samtalene i FN er derfor høyst aktuelle, og resultatet av fraværet av et forbud kan være at det i løpet av relativt kort tid utvikles og deployeres våpen som kan ta liv uten at et menneske er involvert i avgjørelsen.

Det amerikanske CODE-programmet utvikler små droner som kan kommunisere med hverandre og med operatøren, og utføre oppdrag, sammen som en sverm eller individuelt, med minimalt oppsyn. Dronene skal på egen hånd kunne dele informasjon, fordele oppgaver, og synkronisere handlinger. Programmet er en del av DARPA, Defense Advanced Research Projects Agency, som ligger under det amerikanske forsvarsdepartementet, og dronene skal gjennom en omfattende testfase. Dersom denne er vellykket er neste fase, fase tre, at dronene skal kunne søke etter, lokalisere og angripe et pre-programmert mål uten menneskelig innblanding.

Et annet amerikansk prosjekt er utviklingen av en flåte ubåt-droner som hver rommer flere mindre roboter konstruert for å fungere som miner eller avfyre missiler. Det har vært spekulert i at Kina kan være målet for denne våpentypen, sett på bakgrunn av landets framferd i sine marine nærområder, først og fremst i Sør-Kinahavet. De små dronene vil kunne benyttes i grunne farvann, og kan brukes både til overvåkning og militære angrep. Ubåt-droner har blitt nevnt spesifikt som en del av USAs militære strategi i Asia, og selv om det er uklart hvilken grad av autonomi disse vil ha, gjør vanskelige kommunikasjonsforhold under vann det naturlig å anta at det vil være muligheter for en viss autonomi involvert.

Et annet utviklingsprosjekt for den amerikanske marinen er en drone-båt som automatisk skal søke etter fiendtlige ubåter over flere måneder av gangen. Dronen har fått navnet The Anti-Submarine Warfare Continuous Trail Unmanned Vessel, er 132 fot lang og kan komme opp i en fart på 27 knop. Dette er en respons på utviklingen av stillegående dieselelektriske ubåter, av mange ansett som blant de største truslene mot marineoperasjoner og skipstransport av varer.

I november 2015, under et møte mellom president Vladimir Putin og russiske militære offiserer, viste et dokument det som framsto som en plan for utvikling av en undervannsdrone bevæpnet med atomvåpen. Beskrivelsen av våpenet inkluderte mulighet til å ødelegge økonomisk infrastruktur langs kysten, og skade kystområder gjennom radioaktiv stråling. Våpenet skal kunne sendes ut fra en ubåt, og være i stand til å operere med en grad av autonomi og unngå utstyr for deteksjon.

Det har vært spekulert i at droneplanen kun er et påfunn for å bekymre vestlige politikere. Men det som synes sikkert er at det foreligger planer om å bygge autonome løsninger inn i stridsvognen Armata T-14. Stridsvognen er allerede utstyrt med fjernstyrt kanontårn, og en fullstendig fjernstyrt versjon er under utvikling. Russiske forskere diskuterer nå mulighetene for en autonom stridsvogn styrt av kunstig intelligens, men denne skal ligge et stykke inn i framtiden.

Tyrkia har begynt byggingen av såkalte smarte militære tårn langs grensen mot Syria. Tårnene, som skal bygges hver 300. meter langs grensen for å hindre ulovlige grense-passeringer, er utstyrt med sensorteknologi som skal oppdage mennesker som beveger seg inn i et område på rundt 300 meter fra grensen. Et automatisert høyttalersystem skal da komme med en advarsel på tre språk med oppfordring om å forlate området. Dersom advarselen ikke etterkommes vil automatiserte maskingevær skyte mot personene langs grensen.

I følge det indiske forsvarets Defense Research and Development Organization, er India i ferd med å utvikle intelligente robotsoldater med svært god evne til å skille mellom venn og fiende, som kan være klare til operativ tjeneste i begynnelsen av 2020-tallet. Dette er trolig en sannhet med modifikasjoner, men det er flere analytikere i India som mener at landet bør utvikle autonome våpensystemer som kan settes inn i vanskelig tilgjengelige grenseområder med høyt spenningsnivå, patruljere havområder og benyttes i regioner rammet av væpnede opprørsgrupper.

Og dette er et tema som opptar flere land. Til tross for at representanter for britiske myndigheter ved flere anledninger har understreket at Storbritannia ikke er interessert i å utvikle våpensystemer med full autonomi, har den britiske våpenprodusenten BAE Systems uttalt at de vil utvikle denne typen våpensystemer uavhengig av myndighetenes uttalte preferanser. Spørsmålet blir da om myndighetene vil være i stand til å si nei dersom et slikt våpensystem vil være tilgjengelig. Også i Norge er dette et relevant tema. Missilet Joint Strike Missile, som er under utvikling av Kongsberg Gruppen, ble tidligere i år omtalt i New York Times som et missil som kan velge ut og angripe mål uten menneskelig involvering. Og Norge har fortsatt til gode å ta et standpunkt i forhold til et mulig forbud mot autonome våpensystemer i FN.

Kunst / i (g) fredsbygging?

Hvordan kan kunstneriske uttrykk brukes for å bygge fred?

Av Kari Anne Næss
Masterstudent i Kunst- og uttrykksmetoder i konflikthåndtering og fredsbygging ved European Graduate School

«I 2001 kom den andre intifada der palestinerne brukte våpen, ikke steiner. Jeg ble kalt inn til å respondere med stridsvogner, ikke batonger. Strategien var å beleire og blokkere alt. Palestinske landsbyer ble som fengsler med en hovedvei inn og ut. Ved et tilfelle var jeg på en veisperring der en taxi full av syke palestinske barn uten skriftlig tillatelse ba meg om å få kjøre til sykehuset i Betlehem. Samtidig fikk jeg en telefon fra min kone som hadde problemer med å hente vår tre år gamle datter i barnehagen. Så der var jeg, stående på en sandblokade i samtale med min kone mens syke palestinere ventet i bilen, og plutselig kunne jeg ikke holde det ut lenger: på den ene siden å være en snill, hengiven far, og på den andre siden å være så kald og hard med disse menneskene. Var ikke disse barna mer enn potensielle terrorister? Mine barn var mennesker, og likevel hadde vi umenneskeliggjort de palestinske barna. Jeg begynte å forstå at i umenneskeliggjøringen av den andre, begynner du å umenneskeliggjøre deg selv.»

Chen Alon,
Teaterinstruktør, fasilitator og foreleser ved Tel Aviv Universitet,
Medgrunnlegger av Combatants for Peace, en fredsbevegelse av tidligere IDF-soldater og palestinske geriljasoldater.
Tekst hentet fra: http://cfpeace.org/personal-stories/chen-alon/
Combatants for Peace Promo video: https://www.youtube.com/watch?v=CI7nwcfVEbc

Combatants for Peace er en av de mange fredsbevegelsene over hele verden som bruker kunstneriske uttrykk som en del av sine metoder og verktøy for å bidra til å bygge fredskultur. Men hva kan kunst egentlig bidra med? Er det fåfengt og bortkastede krefter på en for «myk» tilnærming til den «harde» virkeligheten rundt konflikter og voldsbruk? Eller innehar kunst noe verdifullt, kanskje noe essensielt, på veien mot en varig fredskultur?

Til alle tider har mennesket brukt kunst for å kommunisere. For ca 40.000 år siden laget Cro Magnon-mennesket mammuttenner om til kvinnefigurer i Tyskland, og grottemalerier av menneskehender og dyr på Indonesia. Arkeologene kaller dette «symbolsk atferd»; kapasitet til å respondere på eller bruke et system av meningsfulle symboler. Språket er et slikt system av meningsfulle symboler. Moderne norsk er ca 500 år gammelt, og det eldste skriftspråket, hieroglyfene, er ca 4700 år gammelt. De kunstneriske språkene sitter altså mye dypere i vår bevissthet enn noe annet språk vi kjenner, gjennom flere tusen års overføring gjennom generasjoner over hele verden.

Tenk deg for et øyeblikk å leve uten tilgang på musikk, bilder, poesi, dans eller scenekunst. Så skjer det: du blir forlatt av den du elsker… Eller du får drømmejobben og vil feire med alle du er glad i! De kunstneriske språkene gir oss livskvalitet ved å gi oss utløp for alt vi er som mennesker; alle følelser, alle erfaringer, alle paradokser og lengsler. Helt fra vi er nyfødte lengter vi etter kontakt med andre. Over hele verden søker mennesker øynene til dem de er i nærheten av, babyer bysses med sang, vi sender hverandre kort med stemningsbilder, leser dikt når vi samles i tunge stunder, fester med dansing i timesvis, og får etterlengtede pauser fra hverdagsbekymringer med underholdning og historier fra scenen. De kunstneriske språkene kan uttrykke hele den menneskelige erfaring, og kan dermed skape kontakt på tvers av kultur, religion og politisk overbevisning.

Kunst er det fartøyet for historier, erfaringer og overbevisninger som kan bevege både individer og store grupper samtidig, som kan gi dypere forståelse for den menneskelige lidelse voldsbruk fører med seg, som kan samle oppmerksomheten rundt både nyhetssaker og historiske sammenhenger, som kan markere og befeste felles kulturell tilhørighet og skape nye kulturelle symboler. Kunst kan endre dynamikken i komplekse konflikter som kan være både mellommenneskelige (forfatt et brev), fellesskapsrelaterte (lag et veggmaleri), nasjonale (løft roser i opptog) eller internasjonale (publiser et bilde av et dødt barn på en strand).

Kunst- og uttrykksmetoder i konflikthåndtering og fredsbygging er et mastergradsstudium ved European Graduate School som bygger på fenomenologisk vitenskap; studiet av den menneskelige opplevelse av fenomener slik de fremtrer for oss. Strategiske, kunst-baserte metoder som er konseptuelt fundert i fredsideologi og koordinert med andre fredsbyggende tilnærminger i et langstidsperspektiv, er kjernen i utdannelsen. Det finnes Kunst- og uttrykksinstitutter på høyskolenivå i alle verdensdeler som jobber etter disse prinsippene, og utallige organisasjoner.

Combatants for Peace driver ikke med kunstig fredsbygging – de bruker kunst som menneskeliggjører av den andre og av oss selv, som samlingspunkt, kontaktflate, eksistensiell appell, brobygger, perspektivskaper, avvæpner, og forhåpentligvis avgjørende – som handlingskatalysator.

Over 25.000 mennesker har foreløpig signert oppropet til den norske regjering om at Edward Snowden skal garanteres trygg innreise og ingen utlevering til USA ved mottagelsen av Ozzietzkyprisen i november. (Hvis du ikke har signert, kan du gjøre det her: http://act.rootsaction.org/p/dia/action3/common/public/?action_KEY=12310). Fredslagets arrangement i juni der dokumentarfilmen «National Bird» om den amerikanske dronekrigen ble vist, støttet mobiliseringen for dette initiativet.

Ja til flere slike arrangementer i Norges Fredslag! Ja til kunst / i fredsbygging!

Mer nysgjerrig på hvordan og hvorfor kunstuttrykk brukes i fredsbygging? Les her:

http://www.masterpeace.org/wp-content/uploads/2016/03/Conflict-Transformation-through-Culture-Peace-Building-and-the-Arts.pdf

http://www.masterpeace.org/wp-content/uploads/2016/03/Art-and-Conflict_2014.pdf

http://escolapau.uab.cat/img/programas/musica/strategic_arts.pdf

http://expressivearts.egs.edu/ma-in-expressive-arts-conflict-transformation-and-peacebuilding

Militærdiktatur med norske våpen

7. august stemte thailenderne over en svært kontroversiell grunnlov. Samtidig har de militære myndighetene strammet grepet om makten. Det har de kunnet gjøre med våpen levert av blant andre Norge.

Etter flere måneder med politisk krise og store demonstrasjoner, tok Thailands hær, ledet av general Prayut Chan-o-cha, kontroll over landets politiske administrasjon 22. mai 2014. Innføringen av portforbud og unntakstilstand markerte starten på et kuppregime som i stadig større grad har slått ned på protester og innskrenket befolkningens demokratiske handlingsrom.

Skillet mellom militære og sivile autoriteter har gradvis blitt visket ut, og mange rettssaker som involverer sivile føres nå for militære domstoler. Militære offiserer har fått adgang til å arrestere og anholde mistenkte i saker knyttet til gambling, utpressing, ærekrenking og forbrytelser mot den offentlige ro og orden, og kan i noen tilfeller ransake eiendommer uten ransakelsesordre, beslaglegge eiendeler, og stanse finansielle transaksjoner. Politikere, dissidenter og journalister arresteres, ytringsfriheten har blitt alvorlig innskrenket, og militærjuntaen har gitt seg selv makt til å gjøre mer eller mindre som den vil, med straffefrihet.

I folkeavstemningen denne uken skal Thailands befolkning stemme over en ny grunnlov, utformet av en komité nedsatt av militærjuntaen. Grunnloven vil gi juntaen rett til å direkte utpeke landets 250 senatorer, som også vil være involvert i valget av statsminister, og sikre militærstyrets autoritet inntil et nytt parlament formes. Prayut Chan-o-cha har lovet demokratiske valg i 2017, men grunnloven vil sikre militæret politisk innflytelse, inkludert muligheten til å oppløse parlamentet, lenge etter dette.

Under forberedelsene til valget har godt over 100 mennesker blitt arrestert for å protestere mot eller kritisere folkeavstemningen eller oppfordre velgere til å stemme mot grunnlovsforslaget. Mediehus og politiske partier trues med stenging dersom avstemningen møtes med kritikk, det er ingen offentlig diskusjon rundt temaet. og internasjonale og nasjonale organisasjoner får ikke lov til å overvåke valget. Nylig ble to 8 år gamle jenter anholdt for å blokkere avstemningsprosessen og ødelegge offentlig eiendom, etter at de rev ned en velgerliste fordi de ville leke med det rosa papiret.

Siden kuppåret 2014 har Norge solgt våpen, ammunisjon, og varer innen kategorien ”bomber, torpedoer, raketter, missiler og eksplosiver samt tilhørende komponenter” for flere titalls millioner kroner til Thailand. Vi fortsetter med andre ord å støtte en militær institusjon som har tatt over landets politiske makt gjennom et udemokratisk kupp.

Samtidig er Thailand rammet av en intern konflikt, som siden 2004 har medført nesten 6500 drepte og over 11000 skadde. I landets fire sørlige provinser Yala, Narathiwat, Pattani og Songkhla har deler av malay-befolkningen tatt opp våpen i kamp for å gjenetablere sitt gamle hjemland i området. Det gamle sultanatet Patani ble på begynnelsen av 1900-tallet annektert og delt mellom det som i dag er Thailand og Malaysia, og malay-befolkningen blir fortsatt utsatt for diskriminering og marginalisering. Nå kjemper opprørsgrupper en selverklært frihets- og selvstendighetskamp, mens thailandske myndigheter kaller dem separatister og terrorister.

Og mens opprørerne tar i bruk brutale virkemidler som inkluderer angrep på sivile, templer og skoler, benytter statlige sikkerhetsstyrker utenomrettslige henrettelser, tvungne forsvinninger og tortur med straffefrihet. Myndighetene har fokusert på storstilt mobilisering av militære og paramilitære styrker til de rammede områdene framfor politiske prosesser som tar befolkningens krav og ønsker på alvor.

Er det akseptabelt at norske våpen eksporteres til et ulovlig kuppregime som med svært brutale midler og brudd på internasjonale menneskerettigheter utkjemper en intern konflikt? Jeg ville tro at svaret på dette spørsmålet var ”nei”, men norske myndigheter er visst uenige.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen 8. august 2016.

Innovasjon i fredsprosessen i Colombia

I løpet av det siste halvåret har partene i konflikten i Colombia tatt viktige skritt mot en fredelig løsning på konflikten. Samtalene har vært konstruktive og 23. juni undertegnet myndighetene og FARC-geriljaen en gjensidig våpenhvile. Det ser ut til at en endelig fredsavtale kan undertegnes i løpet av relativt kort tid, og dermed sette sluttstrek for en borgerkrig som har pågått i over et halvt århundre og medført rundt 200 000 drepte og 7 millioner internt fordrevne.

I en ny rapport peker Norsk Ressurssenter for fredsbygging (NOREF) på noen innovative tilnærminger innen fredsmegling som har blitt tydelige i løpet av fredsforhandlingene i landet. Partene har lært av tidligere feil og utviklet forhandlingsrammeverk godt tilpasset situasjonen i Colombia og særtrekkene ved konflikten.

Denne runden med samtaler mellom partene ble igangsatt i 2011, uten at en våpenhvile var avtalt. Samtalene fokuserte på jordbruksutvikling, politisk deltagelse, ulovlige avlinger, konfliktens ofre, og avslutningen på konflikten. Mens de første tre fokusområdene gikk relativt smertefritt, tok diskusjonene rundt ofrene og rettferdighet 15 måneder. Opprinnelige forslag om straffefrihet for overgrep begått av begge parter møtte omfattende motstand, og ble forkastet.

Under forhandlingene roterte FARC mellom medlemmene i sitt forhandlingsteam for å skape en bred følelse av eierskap til prosessen blant geriljaoffiserene i delegasjonen, og for å bedre deling av informasjon med geriljasoldatene i felt i Colombia. Myndighetenes delegasjon inkluderte representanter for privat sektor og sikkerhetsstyrkene. Partene bestemte seg tidlig for at fleksibilitet til å tilpasse seg endringer i situasjonen var viktig, og at de derfor ikke var enige om noe før de var enige om alt.

NOREF-rapporten identifiserer fem områder hvor fredsforhandlingene mellom FARC og colombianske myndigheter har medført innovative løsninger.

  1. Etablering av et rammeverk som skiller mellom konfliktslutt og transformasjon. Mens forhandlingene mellom partene i Havanna fokuserte på å få slutt på konflikten, skulle en bredere, mer demokratisk fredsprosess i Colombia med deltagelse fra flere aktører og offentlige diskusjoner rundt flere temaer bidra til en samfunnstransformasjon til fred. Dette skulle sikre en inkluderende prosess som involverte hele samfunnet, med større balanse mellom det som skjer ved forhandlingsbordet og andre bredere samfunnsprosesser.
  1. Samtaler med ofrene i sentrum. For første gang har borgerkrigens ofre fått komme med innspill til og blitt invitert til å snakke med forhandlings-delegasjonene, og avtalen rundt overgangsjustis har vært formet av ofrenes rett til informasjon, rettferdighet, kompensasjon og garanti om noe lignende ikke vil skje igjen. Colombianske menneskerettighetsorganisasjoner har gjennom mange år arbeidet for å løfte fram menneskerettigheter som et av de beste virkemidlene for å håndtere og forebygge overgrep mot sivile, og det er gjort svært mye godt arbeid for å dokumentere overgrep. Myndighetene satte også i gang et omfattende program for å kompensere konfliktens ofre mens konflikten fortsatt pågikk. Nå har begge partene til konflikten påtatt seg ansvar for brudd på menneskerettighetene, og offentlig bedt ofrene om tilgivelse. Et spesialtribunal vil ha ansvar for å etterforske, rettsforfølge og dømme i konfliktrelaterte saker, og de dømte kan, dersom de samarbeider med tribunalet, sone straffen gjennom å hjelpe ofre og bidra til å reparere skadene på samfunnet de er medskyldige i. Statlige aktører og opprørere skal i denne sammenhengen behandles på samme måte, noe som bryter med en tradisjonell praksis hvor tolkninger av menneskerettighetene har fokusert på statlige aktører. Ordningen for overgangsjustis, Special Jurisdiction for Peace, vil kreve mer økonomiske og menneskelige ressurser enn noen annen lignende ordning.
  1. Forhandlingene inkluderer utvikling på landsbygda og narkotikasmugling. Colombia er preget av store sosiale og økonomiske ulikheter, og dette er blant faktorene som har bidratt til konflikten. Landet har aldri gjennomført en omfattende landreform, men dette er nå en viktig del av avtalen mellom partene. Temaet, som går igjen i mange konflikter i verden, får sjelden så mye oppmerksomhet i en fredsprosess som det har fått i Colombia, og dette er den første avtalen mellom FARC og regjeringen om en viktig politisk sak. Partene har kommet til enighet om en løsning som kombinerer lokalsamfunn av småbønder og store jordbruksselskaper, med distribusjon av jordbruksland, finansiell og teknisk støtte til småbønder, og respekt for individers og selskapers eiendomsrett som viktige ingredienser. I tillegg har samtalene kommet inn på narkotikaproduksjon og –smugling, som har vært sterkt knyttet til den væpnede konflikten. FARC innrømmer å ha beskyttet og skattlagt kokabønder, mens myndighetene anklager geriljagruppen for å ha tjent store penger på smugling. Det er flere bevis på samarbeid mellom geriljasoldater, statlige aktører og paramilitære grupper for å sikre inntekter fra narkotikasalg og smugling. Avtalen innebærer en endring i arbeidet mot narkotika, med mindre fokus på ødeleggelse av planter og kriminalisering av bønder og sterkere fokus på å redusere etterspørsel etter narkotika, både nasjonalt og internasjonalt.
  1. En kjønnskommisjon skal ha overoppsyn med avtalen. Kvinner får fortsatt svært sjelden delta i fredsforhandlinger. Også i dette tilfellet var forhandlings-delegasjonene dominert av menn, selv om kvinner ledet de fleste tekniske teamene på begge sider. Etter sterkt press gikk partene i 2014 med på å etablere en underkommisjon med ansvar for kjønnsspørsmål, for å gå gjennom alle dokumenter og sikre at provisjoner og språk er kjønnssensitivt. Kommisjonen er sammensatt av kvinnelige og mannlige representanter for begge partene og det internasjonale samfunnet. I tillegg har tre delegasjoner bestående av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med kjønnsspørsmål blitt invitert for å gi innspill rundt kjønnsperspektivet i forhandlingene og avtalene. Forhandlingene er trolig de eneste i verden som har tatt for seg lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelles rettigheter.
  1. Forberedelsene til implementeringen av avtalen begynte før forhandlingene var over. Sosiale og politiske aktører har lenge diskutert hvordan problemene som vil oppstå etter signeringen av en avtale bør håndteres. Begge partene har fremmet forslag om hvordan freden kan sikres i avsidesliggende områder, inkludert styrking av statlige institusjoner i dialog med konfliktofre, og igangsetting av utviklingstiltak på landsbygden. Kongressen har innført lovgiving som har vært viktig for å støtte fredsprosessen, fredskommisjoner har blitt opprettet i begge parlamentets kamre, og offentlige fora har blitt arrangert over hele landet for å promotere prosessen. Forfatningsdomstolen har konstant overvåket eksisterende lovgivning nøye for å sikre at bestemmelser i avtalen har juridisk dekning, og foreslått juridiske endringer når det har blitt ansett som nødvendig. En post-konfliktminister har blitt utnevnt for å ha overoppsyn med implementeringen av avtalene, og lokale myndigheter har organisert egne konsultasjoner og fredsinitiativer i mange deler av landet. Samtidig har fredsundervisning blitt en obligatorisk del av pensum i offentlige og private utdanningsinstitusjoner, og offentlige diskusjoner rundt fredsavtalene har blir promotert. Dette er ansett som et viktig ledd i utviklingen av en fredskultur i Colombia. FARC har på sin side begynt transisjonen til en politisk bevegelse. Prosessen fram mot utsending av internasjonale våpenhvile- og demobiliserings-observatører har vært svært godt planlagt og timet. Da partene ble enige om å invitere FN for å håndtere dette, hadde colombianske myndigheter allerede vært i dialog med Sikkerhetsrådet om dette, og det tok bare en uke fra forespørselen ble gjort til en resolusjon forelå.

Ved siden av disse fem punktene trekker rapporten fram en rekke underpunkter som også har bidratt til konflikttransformasjonen, selv om de ikke regnes som like innovative som hovedpunktene. Blant disse nevnes tiltak fra de to partene for å skape tillit, inkludert endringer i diskurs, endrede framstillinger av motparten, diskusjoner rundt konfliktens underliggende årsaker, stans i kidnappinger og rekruttering av barnesoldater, og felles minerydding. I tillegg trekkes et aktivt sivilsamfunn fram, som både har gitt innspill direkte til prosessen og organisert egne møter og seminarer, samt internasjonale støttespillere som ikke har undergravd lokalt eierskap.

En fredsavtale er et viktig første skritt, men er ingen garanti for fred. Neste steg etter signeringen av en avtale vil bli å sikre folkelig støtte for avtalen, uttrykt gjennom en folkeavstemning. Så må begge partene leve opp til sine forpliktelser. Og for å sikre en varig fred må det en kulturell transformasjon til, for å endre trusselbilder, mistillit, frykt og hat, samt voldelige uttrykksformer og holdninger. Det er langt igjen, men et viktig grunnlag er på plass.

Spenningen øker, og det er ikke bare Russlands feil

Spenningsnivået mellom NATO og Russland har lenge vært stigende. Selv om vestlige ledere avfeier russiske påstander om at en ny kald krig er på vei, er det liten tvil om at situasjonen er i endring, og dessverre framstår ledere på begge sider som uinteresserte i å gjøre det nødvendige for å redusere spenningen. Fra russisk side har støtte til pro-russiske opprørere i Ukraina samt innlemmelsen av Krim-halvøya i Russland etter en mildt sagt kontroversiell folkeavstemning, fått vestlige ledere til å legge skylden på Russland for det stadig kjøligere forholdet. Men er det egentlig så enkelt?

Det er viktig å kritisere og reagere på russisk innblanding i ukrainske forhold. Men dette må samtidig ses i en større sammenheng. NATO-land, inkludert Norge, har siden begynnelsen av 1990-tallet involvert seg militært i andre land uten støtte i internasjonal lovgivning. Sanksjoner innført som en reaksjon på russiske brudd på internasjonal rett framstår som hyklerske når de ikke følges av sanksjoner mot lignende brudd utført av andre land. Og vestlige framstøt mot Ukraina, som blant annet inkluderte diskusjoner om framtidig medlemskap i NATO, ble naturlig nok ansett som en provokasjon fra russisk side til en slik grad at den anerkjente statsviteren John Mearsheimer og den tidligere amerikanske ambassadøren i Moskva Jack Matlock har gått langt i å beskylde Vesten for å være skyld i Ukraina-krisen.

Men viktigere enn hvem som begynte, er hvorvidt noe gjøres for å bedre situasjonen. Moskva ser ikke ut til å gjøre noe for å skape et mer positivt forhold. Og fra vestlig side er det også begrenset fokus på avspenning.

Blant utenlandsprosjektene som nevnes i årets norske statsbudsjett, er Sikkerhetssektorreform (SSR), støtte til andre lands reform av sine militære styrker. De viktigste mottakerlandene av denne støtten er Ukraina og Georgia, og Norge skal bidra med personell til NATOs liaisonkontorer i disse landene. I budsjettet heter det at «bidragene bidrar til å styrke disse landenes egen sikkerhet, samt å utvikle et sterkere NATO ved å forberede potensielle nasjoner for medlemskap eller partnerskap».

Det er klart at de to landene må ha lov til å gjøre tilnærminger overfor NATO dersom de ønsker det. Men det er like klart at Russland vil se et tettere forhold mellom nabolandene og NATO som en provokasjon.

Globus 2-radaren i Vardø skal blant annet bistå NATO med å overvåke satelitter og oppdage atomangrep, og har blitt knyttet til amerikanske planer for et missilforsvar i Europa. Dette etterretningsanlegget har skapt protester fra Russland, og nå er det snakk om at en testradar for det kontroversielle amerikanske rakettforsvaret skal flyttes fra Kwajalein i Stillehavet til Etterretningstjenestens stasjon i Vardø. Utbyggingen av det amerikanske rakettforsvaret er en viktig grunn til det anstrengte forholdet mellom Russland og USA. Baser for missilforsvaret, som i følge Washington skal oppdage og forsvare mot angrep fra Midtøsten, har blitt konstruert i Romania, og et annet anlegg er under oppføring i Polen. Russland frykter at USAs rakettforsvar skal undergrave russisk kapabilitet til føsteangrep eller til å besvare angrep med atomvåpen, og at dette dermed forrykker den globale maktbalansen. Dette kan presse Russland til å foreta mer offensive valg, og kan blant annet medføre utplassering av flere russiske kjernefysiske missilsystemer på grensen til Europa.

Et annet relevant tema relatert til økende spenningsnivå er militærøvelser på begge sider av de russiske grensene. Siden den kalde krigen har det blitt avholdt NATO-øvelser i Norge, Georgia, Sverige, de baltiske statene, og Den Tsjekkiske Republikk. For første gang sendte USA i år Abrams stridsvogner til Georgia for å ta del i en årlig øvelse langs Russlands sørlige grense hvor den russisk-georgiske krigen ble utkjempet i 2008. 1300 soldater fra USA, Georgia og Storbritannia tok del i øvelsen i begynnelsen av mai; av disse var 650 soldater amerikanske, mer enn dobbelt så mange som året før. I 2016 ble militærøvelsen Anakonda 16, den største i sitt slag i Sentral-Europa siden den kalde krigen, avholdt i Polen, med 31000 soldater fra over 20 land. Fra Russlands side framstår dette som vestlig aggresjon i det som tradisjonelt har vært Moskvas interessesfære og besvares med russiske øvelser, og vi er tilbake til den kalde krigens militære logikk med gjensidig forsterkende opprustning og militær aktivitet fra begge parter. Selv den tyske utenriksministeren mente øvelsen i Polen var krigshissende fra NATOs side.

Relativt nylig sendte USA to av verdens mest avanserte krigsfly, F-22, til NATO-øvelsen Rapid Response ved Svartehavskysten. Flyene er nesten umulig å oppdage på radar og er utstyrt med et avansert sensorsystem som gjør at piloten kan oppdage og skyte ned en fiende før de selv blir oppdaget, og det er første gang fly av denne typen opererte så nær russiske styrker langs NATOs østlige grense.

Russland har uttalt de vil opprette tre nye divisjoner langs landets sørlig og vestlig grense i løpet av det kommende året som svar på NATO-landenes militære oppbygging og flere og større øvelser. Divisjonene skal være motoriserte rifledivisjoner på rundt 10 000 mann hver, og utplasseres nær grensene til Ukraina, Hviterussland, Finland, de baltiske statene, Georgia og Aserbajdsjan.

NATO har på sin side besluttet å opprette roterende baser i de baltiske landene, Romania, Bulgaria og Polen, og fra februar neste år skal en panserbrigade på 4200 soldater og 250 stridsvogner, pansrede kjøretøyer, og kanoner stasjoneres langs grensen mot Russland. NATOs Generalsekretær Jens Stoltenberg har gjentatte ganger minnet alliansens medlemsland om viktighteten av å bruke 2 % av BNP på forsvarsbudsjettet, og USA har firedoblet budsjettposten for sitt European Reassurance Initiative, til $3,4 milliarer i 2017. Russland har rustet kraftig opp de siste årene, men NATO bruker fortsatt 12 ganger mer på sitt forsvar enn Russland.

I følge den såkalte grunnakten mellom NATO og Sovjetunionen fra 1997 skulle partene unngå truende oppbygging av konvensjonelle styrker i Øst- og Sentral-Europa, og Russland mener NATO nå bryter denne avtalen. NATOs respons er at siden det ikke er snakk om permanente baser, men roterende styrker, er dette ikke et brudd på avtalen. Men dette er trolig en mager trøst for Russland, og kan øke faren for russisk opptrapping i respons. En slik reaksjon vil trolig medføre videre NATO-opptrapping, og så er vi inne i en rustningsspiral med potensielt alvorlig destabiliserende konsekvenser i Europa.

NATO-toppmøtet som ble avholdt i juli i år hadde et nokså ensidig fokus på avskrekking i forholdet til Russland, mens tiltak for avspenning var gjenstand for mye mindre oppmerksomhet. Dette gjenspeiles på mange måter i Norge, som har erstattet bruk av beroligende virkemidler overfor Russland med en satsing på avskrekking sammen med våre allierte. Enhver manøver fra Russlands side, inkludert defensive reaksjoner på vestlig opprustning eller øvelser, tolkes nå som noe offensivt i NATO, og gir grunnlag for ytterligere militær opptrapping. Norge kjemper for et sterkere NATO-nærvær i nord for å styrke vår sikkerhet. Men gitt Russlands frykt for dette nærværet, og sannsynligheten for at videre vestlig oppbygging og økt nærvær vil besvares med russisk opprustning og mobilisering, er det ikke sikkert utfallet er positivt for norsk sikkerhet.

Bildet er tatt av Master Sgt. Chad McMeen, U.S. Marine Corps – Main Battle Tank Partnership on Norwegian Range, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47368945.

Våpenprodusenter profitterer på krig og flyktningene som rømmer fra krigen

En ny rapport fra organisasjonene Stop Wapenhandel og Transnational Institute, Border Wars (https://www.tni.org/files/publication-downloads/border-wars-report-web.pdf), tar for seg forbindelsen mellom noen av verdens største våpenprodusenter, krigene i Midtøsten og militariseringen av Europas grensekontroll. Tematikken er viktig, og det er behov for sterkere fokus på hvordan vi håndterer den såkalte flyktningkrisen og hva som bør gjøres for å behandle årsakene til flyktningestrømmene vi ser i deler av verden i dag.

Av de over 60 millioner menneskene på flukt i verden i dag, klarer en del å komme seg, via ulike ruter, til Europa. De fleste av disse kommer fra krigsrammede land som Syria, Afghanistan og Irak, hvor vestlige intervensjoner og våpeneksport har bidratt til en svært vanskelig situasjon.

Flyktningestrømmene disse krigene skaper har medført en endring av EUs grensekontroll. Men kamp mot illegal immigrasjon har lenge vært en prioritet i EU. EUROSUR, det europeiske grenseovervåkningssystemet, forsyner EU-land med bilder og data gjennom et nettverk av nasjonale koordineringssentre, koordinert på EU-nivå av Frontex, kontoret for beskyttelse av EUs ytre grenser. Men til tross for lang tids fokus på problematikken, har unionens tiltak for å begrense innvandring endret karakter de siste årene.

I april 2015 kantret to båter med flyktninger på vei fra Libya, og EU svarte med en militæroperasjon hvis mål var å identifisere, fange og fjerne båter mistenkt brukt av menneskesmuglere. Dette var det første klare tegnet på en militarisert reaksjon mot flyktninger fra EU. Samtidig har det fra 2015 vært en sterk økning i europeiske lands utstasjonering av militært personell og utstyr langs landegrenser, og NATO har sendt patruljeskip for å støtte Frontex i Middelhavet.

Mange EU-land har nå befestede grenser, med betongmurer, piggtråd, militære tårn for snikskyttere, kameraer, radarer, infrarød overvåkning, ID-systemer, og CO2-sensorer. Bruk av droner til grenseovervåkning er allerede på vei, og mange ser for seg en framtid med mer autonome systemer for beskyttelse av Europas grenser. Det foreligger også planer for en ny institusjon, European Border and Coast Guard Agency, med mulighet til å intervenere direkte i medlemsstater uten deres samtykke og kjøpe inn eget utstyr, inkludert våpen. I tillegg til å styrke egen grensekontroll har EU også samarbeid med tredjeland, spesielt i Midtøsten og Nord-Afrika for å styrke deres kontroll over egne grenser, blant annet gjennom eksport av våpen.

Siden 2008 har det vært en markant økning i eksport av militært utstyr fra Europa til land i Midtøsten og Nord-Afrika. SIPRI melder om en økning av eksport til våpen til Midtøsten med 61 % fra perioden 2006-2010 til 2011-2015. Blant Europas største våpenprodusenter finner vi BAE Systems, Airbus, Finmeccanica/Leonardo og Thales, som alle tjener godt på våpensalg til land i Midtøsten.

Disse er også blant selskapene med mest lobbyaktivitet på EU-nivå. Denne lobbyismen har ikke bare hatt som mål å øke salg av selskapenes produkter og tjenester, men også å forme og endre EUs politikk, spesielt i forhold til grensekontroll. Representanter for selskapene og deres interesseorganisasjoner møter jevnlig myndighetspersoner, ledelsen i Frontex, EU-representanter og militært og sikkerhetspersonell på konferanser, messer, og møter, hvor de har mulighet til å presentere produkter og teknologier som både responderer på og driver fram formulering av ny politikk og praksis innen grensesikkerhet og håndtering av migrasjon.

EU støtter forskning og utvikling innen ulike industrier med store beløp hvert år. Foreløpig er militær forskning utelatt fra disse ordningene, men dette kan endre seg fra 2021. Våpenprodusenter har uansett allerede funnet sine egne nisjer innen sikkerhets-industrien, og selskaper som Airbus, Finmeccanica/Leonardo, og Thales er blant dem som tjener best på sikkerhetsrelatert forsknings- og utviklingsstøtte. Det siste tiåret har sikkerhetsmarkedet blitt viktig for de fleste våpenprodusenter, og det er beregnet at det globale markedet for varer og tjenester knyttet til grensesikkerhet lå på rundt €15 milliarder i 2015. Dette er forventet å stige til €29 milliarder i 2022.

Blant produktene disse selskapene leverer for styrking av EUs grensekontroll finner vi tradisjonelt militært utstyr, som helikoptre og kjøretøyer, men også nyere teknologier, som droner, overvåkningsverktøy, informasjonsteknologi og fysiske barrierer.

En studie utført for Europaparlamentet i 2014 konkluderte med at det var usikkert om militarisering av grensekontroll i EU ville redde liv, og EU ble rådet til å unngå militariserte og overdrevent sikkerhetssentrerte tilnærminger. EU har så langt valgt å ikke følge dette rådet. Menneskerettsorganisasjoner har lenge advart om at denne militariseringen ikke vil stanse flyktninger. Den vil bare tvinge dem til å velge andre, og ofte farligere, løsninger.

Selskapene som tjener mest på salg av våpen til land i Midtøsten og Nord-Afrika, er også blant dem som tjener godt på EUs grensekontroll. Våpnene fra disse selskapene brukes aktivt i krigene i Midtøsten som skaper noen av de største flyktningestrømmene vi ser i verden i dag. Når disse flyktningene prøver å ta seg til Europa er det de samme selskapene som utvikler, leverer og profitterer på utstyr og nye tilnærminger til grensekontroll som skal holde flyktningene ute.

Mennesker som flykter fra krig og undertrykking vil fortsette å gjøre det uavhengig av EU, men restriktive og militariserte metoder vi tvinge dem til å ta mer risikable valg. Den eneste måten å løse denne situasjonen på, er å gjøre noe med årsakene til at folk flykter. Da er våpensalg til undertrykkende regimer og land involvert i krig kontraproduktivt.

Økende dronespredning fra øst

I begynnelsen av juli offentliggjorde USA for første gang tall på sivile som har blitt drept i amerikanske droneangrep. Mens USA hevder at mellom 64 og 116 sivile er drept, mener menneskerettighetsorganisasjoner at det egentlig er langt flere og viser til nærmere 1100 drepte sivile. Og da er ikke tall fra Afghanistan, Irak eller Syria inkludert. Bruken av droner medfører høyere sivile tap, og disse tallene gjelder kun USA. Kina har gitt flere land enkel tilgang på kinesisk produserte, væpnede droner.

Det har lenge vært en økende spredning av droner som er kommersielt tilgjengelige, både til statlige og ikke-statlige aktører. Disse brukes hovedsakelig sivilt, men de kan og har blitt benyttet i krigføring. Eksperter peker ofte på hvordan dagens krigføring vil bli endret i fremtiden når flere land har væpnede droner, men realiteten er at væpnede droner, bygd for å angripe bakkemål, allerede spres raskt til stater og ikke-statlige aktører. Det væpnede dronekappløpet er godt i gang, mens internasjonal regulering av dronebruk henger langt bak.

Denne raske spredningen av væpnet droneteknologi utgjør en ny trussel mot det internasjonale samfunnet, når hvem som helst kan slå til hvor som helst. Det væpnede droneeksportmarkedet var tidligere strengt regulert, da det hovedsakelig har vært USA som har produsert væpnede droner. USAs strenge eksportpolitikk har overgått selv internasjonale reguleringer. Men det amerikanske monopolet i droneindustrien var kortvarig, og i dag er Kina i ferd med å bli en stor leverandør på det væpnede dronemarkedet.

Det siste året alene har det kommet frem bruk av væpnede droner i Pakistan, Irak og Nigeria. Alle brukte den væpnede kinesiske dronetypen kalt ”Caihong” (CH), eller på norsk ”Regnbue”. Dette viser en økende vilje hos flere land til å investere store summer i kjøp, eller produksjon, av væpnede droner.

Droneangrep fra Pakistan, Irak og Nigeria
Pakistanske myndigheter har lenge prøvd å overtale USA til å eksportere sin væpnede ”Predator”-drone, slik at de kan bekjempe militante grupper og samtidig avskrekke sin nabo. India har selv tre ulike dronemodeller importert fra Israel. Sent i 2013 offentliggjorde Pakistan to egenproduserte ”Burraq”-droner. Det ble gjennomført angrep med disse dronene for første gang i september 2015. Eksperter sier de pakistanske dronene synes å være basert på en av Kinas populære dronemodeller – CH-3 – utviklet av det statseide ”China Aerospace Science and Technology Corporation” (CASC).

I februar i år kunngjorde Nigeria sitt første vellykkede droneangrep mot Boko Haram, med sin kinesiske CH-3. Nigeria har i tillegg noen rekognoseringsdroner fra Israel, samt nasjonalt produserte overvåkningsdroner.

I slutten av 2015 publiserte irakiske militærstyrker opptak av at en væpnet drone, CH-4B, angriper en IS-posisjon i Ramadi. I begynnelsen av januar i år ble det offentliggjort at Irak hadde utført enda et luftangrep med CH-4B, og ved en feil ble ni medlemmer av en regimevennlig militsgruppe drept. Disse hendelsene kom som en stor overraskelse, først og fremst fordi man ikke var klar over at Irak hadde væpnede droner i det hele tatt. Men takket være Kina har både Irak og flere andre land i Midtøsten sikret seg væpnede droner.

Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Egypt har alle importert droner fra Kina. I tillegg til at de har anskaffet den væpnede GJ-1 modellen av ”Wing Loong”-dronetypen, har det også blitt rapportert om kjøp av CH-4B av ”Regnbue”-dronetypen. Sammen med CH-3 ser disse to ut til å være de mest populære modellene. Algerie og Jordan har også vurdert å gå til innkjøp av CH-4B. Både Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har brukt ubevæpnede CH-4B i sine operasjoner i Jemen. Enn så lenge, er det kun Irak, Nigeria og Pakistan som har bekreftet luftangrep med kinesiske dronemodeller.

Men den store spredningen av væpnede droner skjer ikke bare blant stater. Også ikke-statlige aktører som Hizbollah – som ikke har noe ansvar for å følge internasjonale reguleringer, avtaler eller Genèvekonvensjonene – har også kjøpt væpnede droner. Hizbollah har anskaffet ”Ababil”-droner fra Iran, og i 2014 ble det rapportert om at Hizbollah hadde brukt disse dronene til å bombe en bygning okkupert av Al-Nusra. I tillegg påstår amerikanske etterretningskilder at iranske soldater er stasjonert rett over den libanesiske grensen for å kunne hjelpe Hizbollah med å betjene sine droner ved behov. Videre har det blitt rapportert om at Israel har skutt ned en overvåkningsdrone som tilhørte Hamas, og Hamas har også publisert opptak av sine iranske ”Ababdil”-droner med raketter festet på.

I april i år ble det rapportert om at Irak hadde skutt ned en overvåkningsdrone som tilhørte IS. IS har visstnok kun lite avanserte, kommersielle droner som ”DJI Phantom 3”, produsert av et kinesisk droneselskap. Dette var femte gangen det siste året at koalisjonsstyrker i Irak har offentliggjort deres ødeleggelse av en IS drone, og rapporter viser at IS eksperimenterer med å utvikle sine droner til væpnede droner så de kan brukes til angrep. En rapport fra Syria har vist bilder av en liten kommersiell drone fra IS fullpakket med eksplosiver som har blitt skutt ned.

Tilgjengeligheten av væpnede droner øker i raskt tempo, og 19 land har i dag væpnede droner. Den massive spredningen av kommersielle ubevæpnede droner viser også hvordan ikke-statlige aktører raskt får tilgang på nye våpen i form av ombygde droner.

”Regnbuen” tar over dronemarkedet
Kina har seilt fram som en produktiv utvikler og eksportør av droner, og – i motsetning til USA – uten å stille spørsmål eller strenge krav til dronekjøperne. Mens USA har strenge begrensninger på hvilke land som kan kjøpe deres egenproduserte væpnede droner, er Kina villig til å selge sine ”Regnbue”-droner til hvem som helst som kan betale.

I følge eksperter har Kina en tredelt markedsføringsstrategi for sine droner: ”Pris, privatliv, produkt”. Væpnede droner har vært eksklusive. Men Kina har lenge jobbet med å utvikle sin droneindustri, delvis for å forsikre seg om at de kunne ta igjen USAs teknologi i tilfelle en fremtidig konflikt mellom de to supermaktene. Siden 2000 har Kina investert veldig mye i droneindustrien, og det er i dag mellom 75 og 100 dronebedrifter i Kina som både er private og statlige. Disse er nå i gang med å bygge ut for å imøtekomme den store etterspørselen etter droner. Kinesiske myndigheter kjøper droner til landets eget forsvar, men de lar også dronebedriftene eksportere til andre land. De store investeringene i kinesisk droneindustri har gjort de kinesiske ”Regnbue”-dronene til billigere, om enn noe dårligere, versjoner enn de amerikanske ”Reaper”- og ”Predator”-dronene. Samtidig er de tilgjengelige for et stort internasjonalt marked da Kina ikke har en streng regulering av droneeksport.

Det er vanskelig å finne en spesifikk prisinformasjon for kinesiske væpnede droner, men eksperter mener ”Wing Loong”-dronetypen, en tydelig kopi av amerikanske ”Predator”, visstnok ikke koster mer enn 1 million dollar per stykk. ”Predator” koster på sin side 4 millioner dollar per stykk. CASC reklamerer for at deres væpnede droner er ”rimelige for små og mellomstore land”, og tilgjengelig til prisen av ”en moderne stridsvogn”. Kinesiske droneselskaper gir også sine kjøpere mer privatliv. Selskapene avslører lite om kjøpere og priser, og de gjør selve transaksjonene så lite gjennomsiktig som mulig, slik at kontroversielle væpnede dronekjøp ikke oppdages like enkelt.

I 2008 kom den populære kinesiske dronemodellen CH-3 på markedet, etterfulgt av den like populære CH-4B sent i 2012. I årene siden har CASC forbedret og utviklet dronens egenskaper, samt at de har styrket bæreevnen for våpen. CH-3A, en oppgradert variant, er en mindre, taktisk drone, med en offisiell bæreevne på rundt 60 kg for missiler og bomber. Men dronen har også blitt sett med to av Kinas rundt 45 kg tunge AR-1 missiler, noe som kan tyde på at den faktiske bæreevnen er langt større. Denne dronen har en flytid på 6 timer.

CH-4B er en større drone som ligner den amerikanske ”Reaper”-dronen. Størrelsen gir dronen evne til å bære flere missiler og bomber, samt en lengre flytid på opptil 40 timer. I tillegg til å gjøre den tilgjengelig for eksport har Kina også integrert CH-4B i sitt eget luftforsvar. Det er den forlengede flytiden og bevæpningskapasiteten som gjør CH-4B til et attraktivt kjøp for mange land. Dronen kan bære flere AR-1 missiler – den kinesiske varianten lik amerikanske ”Hellfire”-missiler sett på ”Predator”- og ”Reaper”-dronene. CH-4B kan også bære FT-9-bomber, en liten presisjonsbombe som kan finne mål blant annet via GPS.

CH-5, som er ventet leveringsklar i slutten av 2016, er visstnok designet for å ha en enda større bæreevne for våpen enn sine forgjengere, og vil også bli tilgjengelig for eksport sammen med CH-3 og CH-4B.

Selv om Kinas droner er billige og selges diskret, er det fortsatt de strenge restriksjonene USA har for eksport av væpnede droner som er hovedårsaken til Kinas store markedsandel. Mens USA har solgt væpnede ”Reaper”-droner til land som Storbritannia, vil selv nære NATO-allierte som Italia måtte gå gjennom en lang og vanskelig godkjenningsprosess for å kunne kjøpe væpnede ”Reaper”-droner. Dette har ført til at USA har havnet utenfor det globale, væpnede dronemarkedet. På grunn av dette, samt voksende frustrasjon blant amerikanske allierte og forsvarskonktraktører, kunngjorde USA tidlig i 2015 at de ville lette på noen av sine eksportrestriksjoner, og tilby en enklere dronetype enn ”Reaper” og ”Predator” for eksport – selv om dette ennå ikke har skjedd. Et eksempel på en slik dronetype er den væpnede ”Shadow”-dronen utviklet av et privateid amerikansk droneselskap.

Ved siden av USA og Kina finnes det ikke mange andre land som eksporterer væpnede droner. Sør-Afrika har offentliggjort at de muligens vil eksportere en væpnet ”Seeker 400”-drone, og Israel som i dag er verdens største droneeksportør, har tilbudt sin ”Heron TP”-drone, som også kan bære våpen, til India og Tyskland. Men Israels forhold til andre arabiske land i Midtøsten gjør det lite sannsynlig at de vil eksportere til noen av disse landene.

Med Kina som en potensielt stor droneeksportør som har få begrensninger, og når USA er villige til å lette på sine strenge restriksjoner vil tempoet på spredningen av væpnede droner øke enda mer. CH-4Bs popularitet viser at slike droner mest sannsynlig vil bli en del av flere lands militære kapasitet rundt om i verden fremover. Flere og flere land, og ikke-statlige aktører, vil se seg om på det globale dronemarkedet, og finne at kinesiske droner imøtekommer deres behov. Vi risikerer en mye lavere terskel for væpnede angrep med droner, og at flere aktører angriper egendefinerte mål etter eget forgodtbefinnende, rundt om i verden. Det er derfor på overtid at strengere internasjonale reguleringer kommer på plass, som begrenser spredning og bruk av væpnede droner.

Kinas standhaftighet settes på prøve i Sør-Kinahavet

Konflikten i Sør-Kinahavet har ulmet i mange tiår, med flere tilfeller av væpnede sammenstøt mellom de ulike partene. De siste årene har spenningen økt hovedsakelig mellom Kina på den ene siden, og de andre nærliggende kyststatene med USA som alliert, på den andre siden. I 2013 gikk Filippinene til sak mot Kina som gjør krav på store deler av Sør-Kinahavet, inkludert øyer og rev utenfor Filippinene. Om en uke kommer dommen fra Haag som avgjør om Filippinene har krav på deler av dette området eller ikke.

Sør-Kinahavet er et havområde med en rekke mindre øyer og korallrev – de fleste er ubebodde og mange av øyene rekker bare såvidt over havoverflaten. Det antas at det er store mineral-, olje- og gassforekomster på øyene og i havbunnen, i tillegg til at havområdet er rikt på fiskeressurser. En tredjedel av verdenshandelen går også via skipsrutene gjennom dette området, med en årlig vareverdi på 5000 milliarder dollar.

Sør-Kinahavet har vært kilde til konflikt i flere tiår, da hvor grensene til de nærliggende kyststatene skal gå har vært omstridt, og disse statenes suverenitetskrav har overlappet hverandre. For å forsterke sine suverenitetskrav har kampen om de mange hundre små øyene i havet tilspisset seg. Kina satte nylig i gang en massiv utbygging av kunstige øyer med militære anlegg for å forsterke sitt suverenitetskrav og nærvær i havområdet. Både Vietnam og Filippinene har allerede drevet kunstig øy-utbygging i noen år, men i mye mindre skala. Øy-utbyggingen risikerer ytterligere konfrontasjoner mellom landene og forsterker spenningene.

Asia er en prioritert utenrikspolitisk region for USA, noe som innebærer å forsterke båndene til land i regionen, men også økt amerikansk militært nærvær i havområdene. Dette har ført til kinesisk bekymring for at USA vil forsøke å begrense Kinas rolle i sine nærområder. En styrket kinesisk marine trekkes fram av USA som en potensiell utfordring til deres posisjon i Stillehavet.

Sør-Kinahavet er viktig for Kina som en regional stormakt, i tillegg til at de oppfatter området som sin egen bakgård. Området er viktig for Kinas selvbilde og har blitt et nasjonalt symbol. I tillegg til å kontrollere handelsruten og sikre havområdet mot utenlandske militære styrker, er Kina opptatt av å få rettighetene til de potensielt enorme olje- og gassforekomstene som man tror befinner seg i havbunnen. Dette ville sikret Kinas energiforsyning og -uavhengighet i større grad enn det som er tilfelle i dag.

I tiden frem til dommen fra Haag har spenningene økt i havområdet. Kina har trappet opp militært nærvær og øvelser i Sør-Kinahavet, og senest 4. juli varslet de om en stor militær øvelse som settes i gang fra 5. til 11. juli. Kinesiske myndigheter varsler at det vil være forbudt for andre skip å seile i dette farvannet i løpet av perioden øvelsen pågår. 

Kinas krav
Gjennom det som kalles «Den nistiplede linje», har Kina markert sitt krav i Sør-Kinahavet. Kina begrunner sitt krav med historiske rettigheter til havområdet, men dette er omstridt og tilbakevises av flere som mener kravet er fra nyere tid. Den nistiplede linjen avgrenser nærmere 90% av havområdet og langt inn i de andre landenes eksklusive økonomiske soner. Flere av Kinas naboland, og USA, har derfor hevdet at linjen og Kinas krav strider mot internasjonal folkerett, spesielt FNs havrettskonvensjon (UNCLOS). Land som grenser til havområder har rett til å opprette økonomiske soner i havet der landet har suverene rettigheter over ressursene i havet og havbunnen. Men landet har ikke suverenitet over området og kan ikke nekte andre land fri ferdsel i sonen. Denne retten er nedfelt i FNs havrettskonvensjon og en økonomisk sone kan strekkes 200 nautiske mil fra landegrensen. Partene i konflikten i Sør-Kinahavet vil bruke øyene som grunnlag for å fastsette mulige økonomiske soner rundt øyene, og dette er også noe av årsaken til Kinas massive øy-utbygging.

Med sin militære opprustning er Kina godt på vei for å sikre militær kontroll over Sør-Kinahavet, ta kontroll over flere øyer og bygge ut eksisterende øyer. Av alle landene som gjør krav på områder i Sør-Kinahavet er Kina det eneste landet som har mange nok militære fartøy til å forsvare sitt krav. Det er kun USA som kan måle seg med Kinas maritime militærmakt.

I flere omganger har det vært forsøk på å inngå forhandlinger om delelinjer og rettigheter mellom Kina og de andre partene, men dette har ikke ført fram. I 2002 ble partene enige om et regelverk for å hindre handlinger som kan forverre situasjonen og føre til væpnede sammenstøt, men denne avtalen har senere blitt brutt ved flere anledninger. Kina ønsker først og fremst bilaterale forhandlinger med hvert enkelt land, og vil ikke ha multilaterale forhandlinger eller at det internasjonale samfunnet skal blande seg inn.

Dommedag nærmer seg
I 2013 sendte Filippinene noen av sine territorialkrav til Den faste volgiftsdomstolen i Haag med henvisning til FNs havrettskonvensjon, som vil avgjøre om Kinas nistiplede linje i Sør-Kinahavet er lovlig. Både Kina og Filippinene er medlemmer av domstolen, men Kina har protestert mot Filippinenes rett til å søke voldgift og domstolens innblanding i saken. De har uttalt at de ikke aksepterer domstolens myndighet og vil boikotte behandlingsprosessen. Filippinene hevder at Kinas såkalte historiske krav i Sør-Kinahavet og den nistiplede linjen ikke er eldre enn fra 2009, og at de mangler grunnlag for sine krav i historiske kilder og i internasjonal rett. Videre har Filippinene hevdet at øyer og rev som Kina har okkupert ikke er øyer, og dermed kan ikke Kina gjøre krav på områdene som ligger 200 nautiske mil utenfor øyene. Filippinene mener også at Kinas aggressive fremferd, som å tvinge filippinske fiskere og kystvaktskip ut av filippinsk farvann, bryter FNs havrettskonvensjon som også Kina har ratifisert.

Til tross for boikott har Kina ikke klart å stoppe behandlingsprosessen, og det er ventet at en avgjørelse fra voldgiftsdomstolen vil foreligge 12. juli i år. Vil dette på nytt øke spenningene i Sør-Kinahavet og tvinge USA til å avklare hvor langt de er villige til å gå for å forsvare sine filippinske allierte? De fleste eksperter mener domstolen vil gi Filippinene medhold i de viktigste sakspunktene. Kina er da juridisk forpliktet til å følge domstolens vedtak. Men Filippinene har en svak marine og kystvakt så de vil måtte be USA om både diplomatisk og militær støtte for å kontrolle sine områder. Så langt har ikke USA lovet å komme til Filippinenes redning om filippinske skip havner i en konfrontasjon med kinesiske fartøy i Sør-Kinahavet. Filippinene har gjentatte ganger presset hardt på for at USA skal tydeliggjøre sine forpliktelser, men USA har så langt nektet å avklare sitt standpunkt. Kina har på sin side uttalt at de ikke vil respektere og følge domstolens vedtak, uavhengig av hva avgjørelsen blir.

Analytikere mener Kina har en rekke alternativer til hvordan de vil reagere hvis Filippinene får medhold. De kan utgi en diplomatisk protest, sende flere militære og sivile fartøy til Sør-Kinahavet, trappe opp øy-utbyggingen på omstridte rev og skjær, og implementere en identifiseringssone for luftfartøy rundt alle øyer og rev de gjør krav på. I en slik sone vil Kina kreve at alle utenlandske luftfartøy søker om kinesisk tillatelse til å fly gjennom området.

For Filippinene vil medhold fremfor alt være en moralsk seier som kan inspirere andre land i regionen til å søke voldgift. Blant annet har Japan og Indonesia vurdert om de skal gjøre dette. Et stort spørsmål er hvordan USA vil reagere på domstolens avgjørelse, og da en eventuell økning i spenningen mellom Filippinene og Kina. Hvis dommen avgjør at Sør-Kinahavet er internasjonalt farvann og ikke kinesisk farvann, vil USA være presset til å gjennomføre flere såkalte «navigasjonsfrihet»-operasjoner med sine marinefartøy og flere flyvninger med militære luftfartøy. Ved å seile innenfor 12 nautiske mil (territorialfarvann) av de omstridte øyene kan USA vise at disse områdene er åpne for alle. Samtidig har Kina allerede bygd militære anlegg og flybaser på en rekke av øyene, og flere fartøy både på sjøen og i luften vil øke risikoen for en mulig konfrontasjon mellom USA og Kina i området. Selv om de færreste mener at Kina ønsker en militær konflikt med USA.

USA er opptatt av Kinas styrkede posisjon som regional stormakt, og at Kina ikke skal få økt kontroll over Sør-Kinahavet, slik at de potensielt kan hindre fri ferdsel for verdenshandelen i det de anser som internasjonalt farvann. USA frykter også at Kina vil hindre dem tilgang til sine allierte i regionen. Men et enda større spørsmål er om USA vil forsvare Filippinene hvis de havner i væpnet konflikt med Kina over øyene. For å demme opp mot Kinas offensive rolle i Sør-Kinahavet har Filippinene søkt et tettere partnerskap med USA. Siden 1951 har USA og Filippinene opprettholdt en gjensidig forsvarsavtale. Under den kalde krigen gjorde USA det klart at avtalen forplikter USA til å forsvare Filippinene ikke bare ved et angrep på filippinske øyer, men også hvis det oppstår en militær konfrontasjon i Sør-Kinahavet. Siden den gang har ikke USA spesifisert om denne tolkningen av forsvarsavtalen fortsatt står ved lag. Eksperter mener USAs tvetydighet holder både Filippinene og Kina i sjakk, og bidrar til å hindre en mulig forhastet handling fra en av partene siden de ikke vet hvordan USA vil reagere.

Et potensielt avgjørende punkt for et amerikansk forsvar av Filippinene er «Second Thomas Shoal». En gruppe på under tolv filippinske marinesoldater er stasjonert på denne sandbanken, på et rustende skip fra andre verdenskrig. Skipet ble seilt på grunn på sandbanken med vilje for å ivareta Filippinenes krav i området. Hvis de filippinske soldatene havner i konfrontasjon med Kina, kan USA bli tvunget til å ta en vanskelig beslutning, selv om USA har frarådet Filippinene fra å gå til enhver handling som kan utløse en krise.

Intern debatt i Kina – en mulig forklaring på de økte spenningene i konflikten?
Kinas myndigheter og militære ledere har repetert forklaringene om at øyene i Sør-Kinahavet alltid har vært kinesisk territorium, at Kinas tiltak er legitime for å beskytte deres egen suverenitet, at Kina ikke vil drive en ekspansiv politikk utover det de mener er sitt legitime territorialkrav, og at de militære anleggene på kunstige øyer kun har et forsvarsformål. USA og noen land i ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) mener disse forklaringene er lite overbevisende og at Kinas øy-utbygging er truende.

Foreign Policy mener at en hovedutfordring med konflikten i Sør-Kinahavet er at ingen av landene involvert, ikke en gang Kina selv, har en tydelig formening om nøyaktig hva det er kinesiske myndigheter vil oppnå i Sør-Kinahavet. De peker på at noe av årsaken til dette er at tre ulike retninger kjemper om å dominere kinesisk analyse og politikk. Å se nærmere på debatten som foregår i Kina kan derfor bidra til å forklare noe av grunnlaget for at spenningene har økt og den mistilliten som har vokst mellom Kina på den ene siden, og deres naboland med USA som alliert, på den andre siden. De tre ulike retningene eller standpunktene kan kalles «realister», «uforsonlige» og «moderater». På grunn av intensiteten i de nåværende spenningene i Sør-Kinahavet er kinesiske analytikere under press for å reflektere myndighetenes vage forklaringer, mens kritikk sjeldent blir luftet. Dette kan være noe av forklaringen på hvorfor det internasjonale samfunnet og mediene vanligvis ikke får med seg de debattene som foregår innenlands.

Realistene mener at det grunnleggende ved Kinas nåværende politikk i Sør-Kinahavet er riktig, og at det ikke er behov for ytterligere endringer. De ser de negative konsekvensene for Kinas omdømme og diplomati ved den nåværende politikken, men anser dette for mindre viktig enn Kinas fysiske tilstedeværelse og militære evne i Sør-Kinahavet. Hard makt fremfor myk makt er den avgjørende faktoren i internasjonal politikk. Slik realpolitisk tenkning er det som dominerer Kinas nåværende beslutningstaking i Sør-Kinahavet. Den andre gruppen, de uforsonlige, mener ikke bare at Kinas militære tilstedeværelse på øyene er noe de andre landene bare må akseptere, men de mener også at Kina bør utvide sin militære og territorielle rekkevidde i Sør-Kinahavet. Dette inkluderer å bygge øyene om til mini-militærbaser, erobre alle øyer og rev som i dag er under andre lands kontroll, og at den nistiplede linjen demarkerer 90% av Sør-Kinahavet som kinesisk farvann. Dette standpunktet dominerer ikke kinesisk beslutningstaking på høyt nivå. Den tredje gruppen, de moderate, mener at det på tide at Kina tydeliggjør sine mål i Sør-Kinahavet. De ser at myndighetenes nåværende tvetydighet om Kinas territorialkrav og strategiske mål gir grunnlag for det internasjonale samfunnets frykt og mistillit til Kina. De argumenterer for at Kina gradvis må avklare hva målet er med den nistiplede linjen. Å tolke linjen som en demarkasjonslinje vil virke mot sin hensikt fordi det gjør Kina til en motstander av de fleste andre sørøstasiatiske landene, i tillegg til USA, og å opprettholde en tvetydighet med vilje vil være en unødvendig hindring for å komme frem til et diplomatisk kompromiss.

Den interne debatten viser at Kinas politikk i Sør-Kinahavet ikke har slått fast i hvilken retning de skal gå. Kina debatterer hva deres strategi i Sør-Kinahavet bør være, og dermed er det mulig å påvirke og forme retningen. Det internasjonale samfunnet, spesielt USA og ASEAN, bør legge til rette for å forme Kinas politikk mot en mer forsonlig og samarbeidsvillig retning. De bør spesielt bidra til å løfte betydningen av de moderates syn i kinesisk beslutningstaking. USA bør dempe deler av den retorikken som amerikansk militært personell har utvist, som bare bidrar til å forsterke de uforsonliges syn om at USA kontrollerer Kina. Kina må på sin side avklare sine politiske mål i Sør-Kinahavet, og forsikre sine naboer, så vel som USA.

Mer vold i 2015

Institute for Economics and Peace (IEP) publiserer hvert år en global fredsindeks. Årets rapport peker på en negativ langsiktig utvikling.

Uten navn Global Peace Index 2016 beskriver en mer urolig verden, med en enorm bruk av ressurser på krig og konflikt. Siden 2008 har verden, i følge rapporten, blitt 2,44 % mindre fredelig, og antallet drepte i krig er mer enn femdoblet i samme tidsperiode, fra rundt 20 000 til 100 000. Antallet dødsfall forårsaket av terrorangrep er høyere enn på flere tiår, og antallet mennesker på flukt har ikke vært høyere siden andre verdenskrig.

Trenden det siste tiåret representerer et brudd med utviklingen vi har sett siden 1945 mot en stadig fredeligere verden. Det er først og fremst konflikter og urolighet i Midtøsten og Nord-Afrika som påvirker utviklingen i denne retningen. Antallet land i verden som blir mer fredelige (81) er høyere enn antallet som opplever en negativ utvikling (79), men i sum gjør disse landene at verden sett under ett har blitt mindre fredelig.

Landene i verden som i størst grad er preget av konflikt og uroligheter blir stadig mindre fredelige. I denne enden av spekteret er det Syria, Sør-Sudan, Irak, Afghanistan og Somalia som utmerker seg som verdens minst fredelige land. I den andre enden av spekteret finner vi Island, Danmark, Østerrike, New Zealand og Portugal. Europeiske land kommer best ut på oversikten, mens USA havner et stykke ned på listen, først og fremst på grunn av sin deltagelse i konflikter i andre land. Blant landene som har hatt den mest negative utviklingen siden i fjor finner vi Jemen, Tyrkia, Libya, Bahrain og Ukraina. Regionalt er det Midtøsten og Nord-Afrika, Sør-Asia, Russland og Eurasia og Afrika sør for Sahara som kommer dårligst ut.

Indeksen viser at de militære utgiftene som andel av brutto nasjonalprodukt har gått ned i 66 % av verdens land siden 2008. Men de økonomiske kostnadene ved krig og konflikt er fortsatt skyhøye, først og fremst som et resultat av militære utgifter. Verden tapte $13,6 billioner i 2015, 13,3 % av verdens samlede BNP, som et resultat av vold og konflikt. Militære utgifter ($6,2 billioner), kostander til sikkerhet ($4,2 billioner), tap grunnet vold og kriminalitet ($2,5 billioner) og ødeleggelser og tap forårsaket av konflikt ($742 milliarder) utgjør hoveddelen av kostnadene. Til sammenligning bruker verden $15 milliarder, eller 2 % av kostnadene av ødeleggelser og tap forårsaket av konflikt, til fredsbygging og fredsbevaring.

IEP har regnet ut at en 10 % reduksjon i bruken av vold i verden vil frigjøre økonomiske midler tilsvarende den totale verdien på verdens på mateksport, eller ti ganger verdien av verdens statlige utviklingsbistand.

I rapporten tar IEP i tillegg for seg positiv fred, de institusjonene, holdningene og strukturene som skaper og opprettholder fredelige samfunn. Bærekraftig fred betyr ikke bare fraværet av vold, men også respekt for andres rettigheter, fravær av diskriminering basert på kjønn, etnisitet, religion og kultur, fordeling av ressurser, lite korrupsjon og godt styresett. Mens land som scorer høyt på positiv fred oftere rammes av økonomiske kriser, rammes land som scorer lavt oftere av interne kriser, som væpnet konflikt og voldelig politisk endring. Landene som kommer godt ut i forhold til positiv fred henter seg også lettere inn etter en krise, og er bedre rustet til å stå imot politiske kriser og bedre i stand til å velge ikkevoldelige alternativer til konflikthåndtering når en krise oppstår.

Rapporten tar i tillegg for seg bærekraftsmål 16, fred, rettferdighet og sterke institusjoner, og konkluderer med at 15 av målets 23 indikatorer er målbare ved bruk av eksisterende kilder, mens de resterende 8 må måles ved hjelp av andre indirekte indikatorer. Begrenset tilgjengelig, troverdig og objektiv data vil likevel gjøre det utfordrende å måle indikatorene på en fullgod måte. Sårbare og konfliktrammede stater hadde i gjennomsnitt 25 % større sannsynlighet for ikke å ha nådd FNs utviklingsmål enn andre land. Disse landene risikerer også å havne i den såkalte konfliktfellen, en situasjon hvor stater rammes av konflikter som blant annet er drevet av lav sosioøkonomisk utvikling, og konfliktene medfører ytterligere redusert utvikling, som igjen øker faren for videre, eller ny, konflikt.

Rapporten kan leses i sin helhet her: http://static.visionofhumanity.org/sites/default/files/GPI%202016%20Report_2.pdf

Den korte veien fra ”humanitær intervensjon” til regimeendring

Det har nå gått 5 år siden angrepet på Libya, hvor Norge inntok en svært aktiv rolle. Det som begynte som en begrenset intervensjon for å beskytte sivile, utviklet seg snart til å først og fremst handle om regimeendring. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner nå for en granskning av Norges bombing av Libya. Det er på tide med et kritisk blikk på rollen Norge spilte her.

Statene som angrep Libya, med USA i spissen, intervenerte på bakgrunn av en resolusjon fra Sikkerhetsrådet, som åpnet for at FNs medlemsland kunne ta i bruk alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile i Libya. 28. mars 2011 uttalte Barack Obama at det ville være et feilsteg å utvide intervensjonen til å sikte mot regimeendring, og flere medlemmer av administrasjonen gjentok dette i tiden etter. Forsvarsminister Robert Gates var en av dem som sluttet seg til dette, ved å slå fast at regimeendring aldri var en del av oppdraget. Senest i år uttalte Gates til New York Times at det aldri var et bevisst mål å drepe Gaddafi.

Uttalelsene reflekterer derimot dårlig situasjonen som utviklet seg i Libya. Angrep mot mål hvor det var mistenkt at Gaddafi kunne oppholde seg ble iverksatt tidlig i operasjonen, og ble gjennomført flere ganger. Det tok kun noen timer fra intervensjonen var i gang til Tomahawk-missiler fra en britisk ubåt traff en administrasjonsbygning 50 meter unna Gaddafis hus. Argumenter om at dette handlet om å beskytte sivile og ikke drepe diktatoren høres ikke overbevisende ut.

Som en del av beskyttelsen av libyske sivile ba Sikkerhetsresolusjonen medlemslandene om å stanse våpenoverføringer til væpnede aktører i Libya. Men Egypt og Qatar sendte, med amerikansk velsignelse, våpen til opprørsgrupper som kjempet mot regimet, og vestlige myndigheter bidro med etterretning, opptrening og logistikk. I mai 2011 ble et skip som fraktet våpen, eksplosiver og ammunisjon til opprørsgrupper stanset av et canadisk marinefartøy som overvåket våpenembargoen, men skipet fikk tillatelse til å fortsette til Libya til tross for at det var klart hvor våpnene var på vei.

Det var rapporter om Gaddafi-regimets forestående angrep på Benghazi som var utgangspunktet for Sikkerhetsrådsresolusjonen og intervensjonen. Tilhengere av en intervensjon advarte om folkemord. Men i følge seniorforsker Ola Tunander ved PRIO hadde regimet kun sendt 14 stridsvogner mot Benghazi, for å hindre opprørere i å ta kontroll over oljeinstallasjoner, og Gaddafi hadde truet med å drepe Al Qaida-opprører og utenlandske agenter, ikke befolkningen i Benghazi. Og den begrensede trusselen fra regimet mot sivilbefolkningen var stort sett eliminert av NATO og opprørere i løpet av intervensjonens 10 første dager.

Etter dette begynte de intervenerende NATO-landene å gi luftstøtte til opprørerne, blant annet ved å angripe statlige styrker mens de trakk seg tilbake. Det var også en amerikansk drone og et fransk jagerfly som sto bak angrepet som førte til at Gaddafi ble såret, tatt av opprørsstyrker og senere summarisk henrettet.

I tilfellet Libya var det altså tilsynelatende stor avstand mellom offentlig uttalte militære mål og den faktiske militære framferden på bakken. Spørsmålet er om norske politikere var klar over dette, eller om de ikke var informert av sine viktigste allierte. Dersom det var slik at våre ledere ikke mottok denne informasjonen bør vi spørre oss om vi igjen skal la våre allierte trekke oss inn i krigføring når vi ikke kjenner deres agenda og ikke vet hva som er målet med krigen.