Fortsatt norsk militært utstyr til koalisjonen som kriger i Jemen

Alle er bekymret for krigen i Jemen. Likevel fortsetter Norge å forsyne den Saudi-ledete koalisjonen med militært utstyr.

Norsk eksport av militært materiell ble forrige uke diskutert på Stortinget. Noen forslag, som å utrede muligheten for å inkludere artikler fra FNs våpenhandelavtale i lov eller forskrift, fikk flertall, og det er positivt. Men dessverre kom det flere gode forslag, framfor alt fra SV og Venstre, som ble nedstemt. Det betyr i praksis at Ap, Høyre og Sp anser det som greit at landene som deltar i krigen i Jemen mottar norsk militært utstyr.

Det er riktig, som flere har påpekt, at Norge først og fremst selger B-materiell til land som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait, som deltar i koalisjonen som intervenerer på jemenittiske myndigheters side i krigen. I 2015 eksporterte vi riktignok A-materiell til De forente arabiske emirater, men de andre kjøpte B-materiell eller flerbruksvarer til militært sluttbruk. Og da er denne eksporten tilsynelatende uproblematisk for flertallet av våre folkevalgte. Men B- og flerbruksmateriell, som blant annet inkluderer kommunikasjonsutstyr, sensorer og kjøretøy, kan være svært nyttig for å styrke de militære og paramilitære delene av et autoritært regimes sikkerhetsapparat. Det er med andre ord utstyr som kan være godt egnet til operasjoner mot demonstrasjoner, streiker og opposisjonell politisk aktivitet.

I tillegg så er det ikke sånn at A-materiell kan brukes i et vakuum. B-materiell er nødvendig for å bruke A-materiell. Når den Saudi-ledete koalisjonen bomber Jemen kan den ha behov for elektronisk utstyr, kommunikasjonsutstyr, sensorer, og ildledningsutstyr. Når Saudi-Arabia utfører bakke-operasjoner i Jemen er det behov for kjøretøy. At Norge ikke kan stanse all eksport av militært materiell til denne koalisjonen, som i følge FN er ansvarlig for systematiske brudd på folkeretten, er vanskelig å forstå. I alle fall som en symbolhandling, for å si at det ikke er greit å bombe skoler og sykehus. Men det var for mye å håpe på.

I debatten rundt den militære eksporten kom det likevel fram noen interessante poenger. For det første ble vi fortalt hvordan norske produsenter av militært materiell er en viktig del av norsk forsvarspolitikk. De forsyner det norske forsvaret med utstyr, men er også avhengige av å eksportere. En eksportrettet militær industri er dermed viktig for norsk sikkerhet. Relatert til dette har Midtøsten blitt identifisert som et viktig framtidig marked for norske produsenter av militært materiell.

Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan det å forsyne udemokratiske, potensielt ustabile stater, som gjennom krigføring og militær støtte til opprørsgrupper bidrar til å destabilisere en allerede ustabil region, med militært utstyr skal bidra positivt til tilgrensende områders (les: Europas) sikkerhet.

For det andre, ble det nevnt, er det godt mulig det ikke er i norske bedrifters interesse å selge militært utstyr til disse landene. Vi ser allerede en utvikling i andre europeiske land mot en stigmatisering av militær eksport til blant annet Saudi-Arabia. Organisasjoner i Nederland og Storbritannia har gått til rettslige skritt mot myndighetene for å stanse militær eksport til Saudi-Arabia. Kort tid etter stemte det nederlandske parlamentet for å stanse all våpensalg til Saudi-Arabia. Amerikanske senatorer og kongressmedlemmer ba om stans av militær eksport til Saudi-Arabia til en verdi av $1,5 milliarder. I februar i år stemte Europaparlamentet for en våpenembargo mot Saudi-Arabia og slo fast at eksport av militært utstyr til landet var et brudd på EUs eksportkontrollregelverk. Det er mulig vi her ser tilløpet til en mer restriktiv linje, og norske bedrifters renomme kan ta skade dersom Norge ikke henger med. Her burde bedriftene selv ta ansvar og unnlate å selge til land involvert i brudd på folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. Det hadde selvsagt vært fint å ha bedrifter med moralsk ryggrad til å gjøre nettopp det. Men inntil vi får det er det vår politiske ledelses rolle å definere hvor det er greit å eksportere. Og inntil videre har vi altså en regjering og et flertall på Stortinget som synes det er akseptabelt å fortsette å styrke disse landene militært.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger

Forsvarsplanen er klar

I går ble Norges framtidige forsvar diskutert på Stortinget, og planen for de kommende årene er klar, i alle fall delvis.

Når det gjelder hæren er det imidlertid fortsatt uklart hva som vil skje, i påvente av en landmakt-utredning som skal være klar i løpet av neste år. Resultatet er at mange av de planlagte investeringene i Hæren utsettes inntil utredningen foreligger. Inntil det er det likevel klart at grensevakten i Finnmark styrkes, og at vedlikehold og utbedring av mangler skal gjøre flere hæravdelinger operative.

Heimevernet skal reduseres fra 45 000 til 38 000 soldater, Heimevernet i Finnmark skal styrkes, mens Sjøheimevernet legges ned.

Mens 6 av Marinens MTB-båter er planlagt å fases ut når F-35-flyene en gang blir operative, skal de 5 fregattene få tilført ressurser til å kunne seile mer, og 4 nye ubåter skal kjøpes inn for å erstatte dagens 6 ubåter. I tillegg skal det kjøpes inn 14 nye NH90-helikoptere.

Beslutningen om å kjøpe 52 av de problemforfulgte F-35-flyene endres ikke, de fleste av disse vil stasjoneres på Ørland utenfor Trondheim. Nye Poseidon overvåkningsfly skal erstatte dagens Orion-fly i løpet av de neste årene, og stasjoneres på Evenes. Flere baser, inkludert på Andøya, Kjeller og Kjevik, skal legges ned.

Regjeringen har, fullt fortjent, blitt kritisert for begrenset åpenhet i denne prosessen. Hva vil skje med Hæren? Hvordan vil vi kompensere for en mulig redusert landmakt? Hva er begrunnelsen for utfasingen av Orion-flyene og valget av Poseidon som erstatteren? Dette er ting vi ikke vet svaret på, fordi regjeringen ikke har ønsket en åpen debatt. Det vil også si at Stortinget har diskutert vårt framtidige forsvar uten informasjon om viktige forhold som burde ligget til grunn for debatten

I tillegg, og som vi også har sett i regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk, bærer planen preg av en vending mot sterkere et fokus på avskrekking og mindre på beroligelse. Forsvarsstrukturen skal være mer offensivt innrettet, med en økt satsning på strategiske kapasiteter som kampfly, ubåter og langtrekkende presisjonsvåpen. Dette framstår som myntet på avskrekking av Russland, og deltagelse i offensive NATO-operasjoner. Den nylig beslutningen om å stasjonere amerikanske marinesoldater på Værnes kan være forberedelsen på å fylle tomrommet som nedbyggingen av land-makten vil skape, og et bilde på den økende militær avhengighet av våre allierte. Det spørs om dette vil være konfliktdempende i en stadig mer tilspisset situasjon mellom Russland og vestlige NATO-land.

Norsk støtte til amerikansk drone-politikk

I begynnelsen av oktober ble en felles erklæring om eksport og bruk av angrepsdroner signert av flere land, inkludert Norge.

Erklæringen er et amerikansk initiativ, og Washington har lagt betydelig press på allierte land for å slutte seg til det som presenteres som et forsøk på å forhindre uansvarlig eksport og bruk av droner. Det de 48 landene som har stilt seg bak erklæringen i virkeligheten promoterer, er et dokument med en ordlyd som setter en lavere standard enn allerede eksisterende amerikanske eksportkontrollreguleringer. Prinsippene i erklæringen vil i praksis bevege reguleringene for eksport og bruk av droner i de statene som har signert mer i retning nivået på amerikanske reguleringer, og det ser altså ut som disse er i ferd med å svekkes. Det kan også bety en svekking av reguleringene i de andre landene som har signert erklæringen. Teksten gir stort handlingsrom for bruk og eksport av droner i henhold til en stats sikkerhetsinteresser, og noen kritikere ser dette som lite annet enn en åpning for økt eksport av amerikanske droner til et globalt dronemarked i sterk vekst.

Stater som har vært kritiske til erklæringen har uttalt frykt for at den kan være en blankofullmakt til framtidig bruk og eksport av droner, og at den kan brukes til å legitimere USAs nåværende bruk av droner som i tråd med folkeretten og dermed også legge grunnlaget for framtidig bruk langs de samme linjene. Erklæringens bruk av uttrykket ”ansvarlig bruk” antyder at statene som signerer i dag bruker droner på en ansvarlig måte, noe som neppe er dekkende for USAs droneangrep mot markedsplasser, bryllup og begravelser. I tillegg har stater uttrykt bekymring for at erklæringen vil gjøre det vanskeligere å stille noen til ansvar for brudd på folkeretten begått med droner, og at tilsluttede stater står fritt til å benytte samme praksis og grunnlag for droneangrep som USA gjør i dag. Blant annet kan erklæringen åpne for unilaterale angrep på mistenkte trusler utenfor egne grenser, uten en krigserklæring, på samme måte som USA gjør i dag i land som Jemen og Somalia. Det spørs om global sikkerhet og stabilitet er tjent med en videre utbredelse av denne dronepraksisen.

Erklæringen kan være starten på en sårt tiltrengt diskusjon om internasjonale standarder for eksport og bruk av droner. Men den legger listen altfor lavt, og her må land som Norge presse for bedre standarder som kan sikre en ansvarlig bruk som ikke skaper usikkerhet og ustabilitet og som er i tråd med folkeretten.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger

For et atomvåpenforbud i Bergen

I september arrangerte den japanske fredsorganisasjonen Soka Gakkai International (SGI), i samarbeid med Norges Fredslag, Nei til atomvåpen og ICAN Norge, et seminar om atomvåpen på Litteraturhuset i Bergen.

Seminaret ble organisert i forbindelse med åpningen av SGIs vandreutstilling Everything You Treasure på Litteraturhuset. Utstillingen består av 40 paneler som belyser den historiske bruken av atomvåpen, trusselen disse våpnene fortsatt representerer for menneskeheten, vellykkede nedrustningsinitiativer, og alternative perspektiver på debatten rundt atomvåpen. Formålet med utstillingen er å oppfordre publikum til å reflektere rundt hvordan bruken av atomvåpen vil påvirke dem selv og de tingene de setter høyest, samt rundt hvordan vi som individer kan bidra til kampen mot atomvåpen.

Utsillingen ble først satt opp i Hiroshima i 2012, og har siden blitt vist i 62 byer i 15 land. Utstillingen ble åpnet av SGIs Executive Director of Peace and Global Issues, Hirotsugu Terasaki, med åpningstaler også fra Arne Strand fra Christian Michelsens Institutt og Susanne Urban fra IKFF i Bergen.

Åpningen av utstillingen ble etterfulgt av seminaret, med introduksjoner av Kimiaki Kawai fra SGI, Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Frode Ersfjord fra Nei til atomvåpen, og Anne Marte Sundnes Skaland fra ICAN Norge. Fokus for innledningene var den aktuelle situasjonen rundt atomvåpen i verden, de nylig avsluttede samtalene i FNs Open Ended Working Group on nuclear weapons i Genève, samt de etiske og menneskerettslige aspektene rundt bruk av atomvåpen.

Etter innledningene deltok innlederne, sammen med Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Åsne Hagen fra Rødt, Marianne Sæhle fra SV og Joakim Kyrre Myklebust fra Miljøpartiet De Grønne, i en samtale rundt den politiske debatten rundt atomvåpen i Norge og Japan, moderert av Alexander Harang, styreleder i Norges Fredslag. Panelet kom blant annet inn på et internasjonalt forbud mot atomvåpen, alternative veier mot en verden uten atomvåpen og ulike nedrustningsinitiativer og Norges og Japans holdning til disse. I tillegg diskuterte deltageren viktigheten av å belyse de etiske og moralske sidene ved atomvåpen, samt det faktum at det er umulig å bruke denne typen våpen på en måte som er i henhold til internasjonal humanitærrett.

Samtalen ble krydret med gode spørsmål fra publikum, og avrundet med mer uformelle samtaler mellom innledere, deltagere og publikum under en mottagelse etter seminaret. Det var liten tvil om en generell motstand mot atomvåpen blant de tilstedeværende, og et ønske om norsk støtte for et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Jakten på mer autonomi

De siste årene har det vært samtaler i FNs konvensjon for inhumane våpen om et internasjonalt forbud mot fullt autonome våpensystemer. Dette høres ut som science fiction, men vi er nok nærmere utviklingen av autonome våpen enn mange tror.

Debatten rundt roboter som tar liv ble aktualisert da politiet i Dallas i juli brukte en fjernstyrt bomberobot til å ta livet av en bevæpnet mann som hadde skutt og drept flere politimenn. Bomberoboten var ikke autonom, og avgjørelsen om å drepe mannen ble tatt av et menneske. Men hendelsen førte likevel til diskusjoner rundt det etiske aspektet ved å bevæpne politiroboter og mangelen på regulering av en slik bevæpning og bruk av dødelig makt. Og det er en svært viktig diskusjon.

Campaign to Stop Killer Robots, en internasjonal kampanje som arbeider mot autonome våpen, påpeker at vi hittil ikke har sett fullt autonome våpen brukt av noen land. Kampen som pågår i FN er dermed mot ennå ikke eksisterende våpensystemer. Men det er likevel mange våpen som opererer med et høyt nivå av autonomi, og det foreligger konkrete planer for våpensystemer som i alle fall nærmer seg full autonomi. Samtalene i FN er derfor høyst aktuelle, og resultatet av fraværet av et forbud kan være at det i løpet av relativt kort tid utvikles og deployeres våpen som kan ta liv uten at et menneske er involvert i avgjørelsen.

Det amerikanske CODE-programmet utvikler små droner som kan kommunisere med hverandre og med operatøren, og utføre oppdrag, sammen som en sverm eller individuelt, med minimalt oppsyn. Dronene skal på egen hånd kunne dele informasjon, fordele oppgaver, og synkronisere handlinger. Programmet er en del av DARPA, Defense Advanced Research Projects Agency, som ligger under det amerikanske forsvarsdepartementet, og dronene skal gjennom en omfattende testfase. Dersom denne er vellykket er neste fase, fase tre, at dronene skal kunne søke etter, lokalisere og angripe et pre-programmert mål uten menneskelig innblanding.

Et annet amerikansk prosjekt er utviklingen av en flåte ubåt-droner som hver rommer flere mindre roboter konstruert for å fungere som miner eller avfyre missiler. Det har vært spekulert i at Kina kan være målet for denne våpentypen, sett på bakgrunn av landets framferd i sine marine nærområder, først og fremst i Sør-Kinahavet. De små dronene vil kunne benyttes i grunne farvann, og kan brukes både til overvåkning og militære angrep. Ubåt-droner har blitt nevnt spesifikt som en del av USAs militære strategi i Asia, og selv om det er uklart hvilken grad av autonomi disse vil ha, gjør vanskelige kommunikasjonsforhold under vann det naturlig å anta at det vil være muligheter for en viss autonomi involvert.

Et annet utviklingsprosjekt for den amerikanske marinen er en drone-båt som automatisk skal søke etter fiendtlige ubåter over flere måneder av gangen. Dronen har fått navnet The Anti-Submarine Warfare Continuous Trail Unmanned Vessel, er 132 fot lang og kan komme opp i en fart på 27 knop. Dette er en respons på utviklingen av stillegående dieselelektriske ubåter, av mange ansett som blant de største truslene mot marineoperasjoner og skipstransport av varer.

I november 2015, under et møte mellom president Vladimir Putin og russiske militære offiserer, viste et dokument det som framsto som en plan for utvikling av en undervannsdrone bevæpnet med atomvåpen. Beskrivelsen av våpenet inkluderte mulighet til å ødelegge økonomisk infrastruktur langs kysten, og skade kystområder gjennom radioaktiv stråling. Våpenet skal kunne sendes ut fra en ubåt, og være i stand til å operere med en grad av autonomi og unngå utstyr for deteksjon.

Det har vært spekulert i at droneplanen kun er et påfunn for å bekymre vestlige politikere. Men det som synes sikkert er at det foreligger planer om å bygge autonome løsninger inn i stridsvognen Armata T-14. Stridsvognen er allerede utstyrt med fjernstyrt kanontårn, og en fullstendig fjernstyrt versjon er under utvikling. Russiske forskere diskuterer nå mulighetene for en autonom stridsvogn styrt av kunstig intelligens, men denne skal ligge et stykke inn i framtiden.

Tyrkia har begynt byggingen av såkalte smarte militære tårn langs grensen mot Syria. Tårnene, som skal bygges hver 300. meter langs grensen for å hindre ulovlige grense-passeringer, er utstyrt med sensorteknologi som skal oppdage mennesker som beveger seg inn i et område på rundt 300 meter fra grensen. Et automatisert høyttalersystem skal da komme med en advarsel på tre språk med oppfordring om å forlate området. Dersom advarselen ikke etterkommes vil automatiserte maskingevær skyte mot personene langs grensen.

I følge det indiske forsvarets Defense Research and Development Organization, er India i ferd med å utvikle intelligente robotsoldater med svært god evne til å skille mellom venn og fiende, som kan være klare til operativ tjeneste i begynnelsen av 2020-tallet. Dette er trolig en sannhet med modifikasjoner, men det er flere analytikere i India som mener at landet bør utvikle autonome våpensystemer som kan settes inn i vanskelig tilgjengelige grenseområder med høyt spenningsnivå, patruljere havområder og benyttes i regioner rammet av væpnede opprørsgrupper.

Og dette er et tema som opptar flere land. Til tross for at representanter for britiske myndigheter ved flere anledninger har understreket at Storbritannia ikke er interessert i å utvikle våpensystemer med full autonomi, har den britiske våpenprodusenten BAE Systems uttalt at de vil utvikle denne typen våpensystemer uavhengig av myndighetenes uttalte preferanser. Spørsmålet blir da om myndighetene vil være i stand til å si nei dersom et slikt våpensystem vil være tilgjengelig. Også i Norge er dette et relevant tema. Missilet Joint Strike Missile, som er under utvikling av Kongsberg Gruppen, ble tidligere i år omtalt i New York Times som et missil som kan velge ut og angripe mål uten menneskelig involvering. Og Norge har fortsatt til gode å ta et standpunkt i forhold til et mulig forbud mot autonome våpensystemer i FN.

Kunst / i (g) fredsbygging?

Hvordan kan kunstneriske uttrykk brukes for å bygge fred?

Av Kari Anne Næss
Masterstudent i Kunst- og uttrykksmetoder i konflikthåndtering og fredsbygging ved European Graduate School

«I 2001 kom den andre intifada der palestinerne brukte våpen, ikke steiner. Jeg ble kalt inn til å respondere med stridsvogner, ikke batonger. Strategien var å beleire og blokkere alt. Palestinske landsbyer ble som fengsler med en hovedvei inn og ut. Ved et tilfelle var jeg på en veisperring der en taxi full av syke palestinske barn uten skriftlig tillatelse ba meg om å få kjøre til sykehuset i Betlehem. Samtidig fikk jeg en telefon fra min kone som hadde problemer med å hente vår tre år gamle datter i barnehagen. Så der var jeg, stående på en sandblokade i samtale med min kone mens syke palestinere ventet i bilen, og plutselig kunne jeg ikke holde det ut lenger: på den ene siden å være en snill, hengiven far, og på den andre siden å være så kald og hard med disse menneskene. Var ikke disse barna mer enn potensielle terrorister? Mine barn var mennesker, og likevel hadde vi umenneskeliggjort de palestinske barna. Jeg begynte å forstå at i umenneskeliggjøringen av den andre, begynner du å umenneskeliggjøre deg selv.»

Chen Alon,
Teaterinstruktør, fasilitator og foreleser ved Tel Aviv Universitet,
Medgrunnlegger av Combatants for Peace, en fredsbevegelse av tidligere IDF-soldater og palestinske geriljasoldater.
Tekst hentet fra: http://cfpeace.org/personal-stories/chen-alon/
Combatants for Peace Promo video: https://www.youtube.com/watch?v=CI7nwcfVEbc

Combatants for Peace er en av de mange fredsbevegelsene over hele verden som bruker kunstneriske uttrykk som en del av sine metoder og verktøy for å bidra til å bygge fredskultur. Men hva kan kunst egentlig bidra med? Er det fåfengt og bortkastede krefter på en for «myk» tilnærming til den «harde» virkeligheten rundt konflikter og voldsbruk? Eller innehar kunst noe verdifullt, kanskje noe essensielt, på veien mot en varig fredskultur?

Til alle tider har mennesket brukt kunst for å kommunisere. For ca 40.000 år siden laget Cro Magnon-mennesket mammuttenner om til kvinnefigurer i Tyskland, og grottemalerier av menneskehender og dyr på Indonesia. Arkeologene kaller dette «symbolsk atferd»; kapasitet til å respondere på eller bruke et system av meningsfulle symboler. Språket er et slikt system av meningsfulle symboler. Moderne norsk er ca 500 år gammelt, og det eldste skriftspråket, hieroglyfene, er ca 4700 år gammelt. De kunstneriske språkene sitter altså mye dypere i vår bevissthet enn noe annet språk vi kjenner, gjennom flere tusen års overføring gjennom generasjoner over hele verden.

Tenk deg for et øyeblikk å leve uten tilgang på musikk, bilder, poesi, dans eller scenekunst. Så skjer det: du blir forlatt av den du elsker… Eller du får drømmejobben og vil feire med alle du er glad i! De kunstneriske språkene gir oss livskvalitet ved å gi oss utløp for alt vi er som mennesker; alle følelser, alle erfaringer, alle paradokser og lengsler. Helt fra vi er nyfødte lengter vi etter kontakt med andre. Over hele verden søker mennesker øynene til dem de er i nærheten av, babyer bysses med sang, vi sender hverandre kort med stemningsbilder, leser dikt når vi samles i tunge stunder, fester med dansing i timesvis, og får etterlengtede pauser fra hverdagsbekymringer med underholdning og historier fra scenen. De kunstneriske språkene kan uttrykke hele den menneskelige erfaring, og kan dermed skape kontakt på tvers av kultur, religion og politisk overbevisning.

Kunst er det fartøyet for historier, erfaringer og overbevisninger som kan bevege både individer og store grupper samtidig, som kan gi dypere forståelse for den menneskelige lidelse voldsbruk fører med seg, som kan samle oppmerksomheten rundt både nyhetssaker og historiske sammenhenger, som kan markere og befeste felles kulturell tilhørighet og skape nye kulturelle symboler. Kunst kan endre dynamikken i komplekse konflikter som kan være både mellommenneskelige (forfatt et brev), fellesskapsrelaterte (lag et veggmaleri), nasjonale (løft roser i opptog) eller internasjonale (publiser et bilde av et dødt barn på en strand).

Kunst- og uttrykksmetoder i konflikthåndtering og fredsbygging er et mastergradsstudium ved European Graduate School som bygger på fenomenologisk vitenskap; studiet av den menneskelige opplevelse av fenomener slik de fremtrer for oss. Strategiske, kunst-baserte metoder som er konseptuelt fundert i fredsideologi og koordinert med andre fredsbyggende tilnærminger i et langstidsperspektiv, er kjernen i utdannelsen. Det finnes Kunst- og uttrykksinstitutter på høyskolenivå i alle verdensdeler som jobber etter disse prinsippene, og utallige organisasjoner.

Combatants for Peace driver ikke med kunstig fredsbygging – de bruker kunst som menneskeliggjører av den andre og av oss selv, som samlingspunkt, kontaktflate, eksistensiell appell, brobygger, perspektivskaper, avvæpner, og forhåpentligvis avgjørende – som handlingskatalysator.

Over 25.000 mennesker har foreløpig signert oppropet til den norske regjering om at Edward Snowden skal garanteres trygg innreise og ingen utlevering til USA ved mottagelsen av Ozzietzkyprisen i november. (Hvis du ikke har signert, kan du gjøre det her: http://act.rootsaction.org/p/dia/action3/common/public/?action_KEY=12310). Fredslagets arrangement i juni der dokumentarfilmen «National Bird» om den amerikanske dronekrigen ble vist, støttet mobiliseringen for dette initiativet.

Ja til flere slike arrangementer i Norges Fredslag! Ja til kunst / i fredsbygging!

Mer nysgjerrig på hvordan og hvorfor kunstuttrykk brukes i fredsbygging? Les her:

http://www.masterpeace.org/wp-content/uploads/2016/03/Conflict-Transformation-through-Culture-Peace-Building-and-the-Arts.pdf

http://www.masterpeace.org/wp-content/uploads/2016/03/Art-and-Conflict_2014.pdf

http://escolapau.uab.cat/img/programas/musica/strategic_arts.pdf

http://expressivearts.egs.edu/ma-in-expressive-arts-conflict-transformation-and-peacebuilding

Militærdiktatur med norske våpen

7. august stemte thailenderne over en svært kontroversiell grunnlov. Samtidig har de militære myndighetene strammet grepet om makten. Det har de kunnet gjøre med våpen levert av blant andre Norge.

Etter flere måneder med politisk krise og store demonstrasjoner, tok Thailands hær, ledet av general Prayut Chan-o-cha, kontroll over landets politiske administrasjon 22. mai 2014. Innføringen av portforbud og unntakstilstand markerte starten på et kuppregime som i stadig større grad har slått ned på protester og innskrenket befolkningens demokratiske handlingsrom.

Skillet mellom militære og sivile autoriteter har gradvis blitt visket ut, og mange rettssaker som involverer sivile føres nå for militære domstoler. Militære offiserer har fått adgang til å arrestere og anholde mistenkte i saker knyttet til gambling, utpressing, ærekrenking og forbrytelser mot den offentlige ro og orden, og kan i noen tilfeller ransake eiendommer uten ransakelsesordre, beslaglegge eiendeler, og stanse finansielle transaksjoner. Politikere, dissidenter og journalister arresteres, ytringsfriheten har blitt alvorlig innskrenket, og militærjuntaen har gitt seg selv makt til å gjøre mer eller mindre som den vil, med straffefrihet.

I folkeavstemningen denne uken skal Thailands befolkning stemme over en ny grunnlov, utformet av en komité nedsatt av militærjuntaen. Grunnloven vil gi juntaen rett til å direkte utpeke landets 250 senatorer, som også vil være involvert i valget av statsminister, og sikre militærstyrets autoritet inntil et nytt parlament formes. Prayut Chan-o-cha har lovet demokratiske valg i 2017, men grunnloven vil sikre militæret politisk innflytelse, inkludert muligheten til å oppløse parlamentet, lenge etter dette.

Under forberedelsene til valget har godt over 100 mennesker blitt arrestert for å protestere mot eller kritisere folkeavstemningen eller oppfordre velgere til å stemme mot grunnlovsforslaget. Mediehus og politiske partier trues med stenging dersom avstemningen møtes med kritikk, det er ingen offentlig diskusjon rundt temaet. og internasjonale og nasjonale organisasjoner får ikke lov til å overvåke valget. Nylig ble to 8 år gamle jenter anholdt for å blokkere avstemningsprosessen og ødelegge offentlig eiendom, etter at de rev ned en velgerliste fordi de ville leke med det rosa papiret.

Siden kuppåret 2014 har Norge solgt våpen, ammunisjon, og varer innen kategorien ”bomber, torpedoer, raketter, missiler og eksplosiver samt tilhørende komponenter” for flere titalls millioner kroner til Thailand. Vi fortsetter med andre ord å støtte en militær institusjon som har tatt over landets politiske makt gjennom et udemokratisk kupp.

Samtidig er Thailand rammet av en intern konflikt, som siden 2004 har medført nesten 6500 drepte og over 11000 skadde. I landets fire sørlige provinser Yala, Narathiwat, Pattani og Songkhla har deler av malay-befolkningen tatt opp våpen i kamp for å gjenetablere sitt gamle hjemland i området. Det gamle sultanatet Patani ble på begynnelsen av 1900-tallet annektert og delt mellom det som i dag er Thailand og Malaysia, og malay-befolkningen blir fortsatt utsatt for diskriminering og marginalisering. Nå kjemper opprørsgrupper en selverklært frihets- og selvstendighetskamp, mens thailandske myndigheter kaller dem separatister og terrorister.

Og mens opprørerne tar i bruk brutale virkemidler som inkluderer angrep på sivile, templer og skoler, benytter statlige sikkerhetsstyrker utenomrettslige henrettelser, tvungne forsvinninger og tortur med straffefrihet. Myndighetene har fokusert på storstilt mobilisering av militære og paramilitære styrker til de rammede områdene framfor politiske prosesser som tar befolkningens krav og ønsker på alvor.

Er det akseptabelt at norske våpen eksporteres til et ulovlig kuppregime som med svært brutale midler og brudd på internasjonale menneskerettigheter utkjemper en intern konflikt? Jeg ville tro at svaret på dette spørsmålet var ”nei”, men norske myndigheter er visst uenige.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen 8. august 2016.

Innovasjon i fredsprosessen i Colombia

I løpet av det siste halvåret har partene i konflikten i Colombia tatt viktige skritt mot en fredelig løsning på konflikten. Samtalene har vært konstruktive og 23. juni undertegnet myndighetene og FARC-geriljaen en gjensidig våpenhvile. Det ser ut til at en endelig fredsavtale kan undertegnes i løpet av relativt kort tid, og dermed sette sluttstrek for en borgerkrig som har pågått i over et halvt århundre og medført rundt 200 000 drepte og 7 millioner internt fordrevne.

I en ny rapport peker Norsk Ressurssenter for fredsbygging (NOREF) på noen innovative tilnærminger innen fredsmegling som har blitt tydelige i løpet av fredsforhandlingene i landet. Partene har lært av tidligere feil og utviklet forhandlingsrammeverk godt tilpasset situasjonen i Colombia og særtrekkene ved konflikten.

Denne runden med samtaler mellom partene ble igangsatt i 2011, uten at en våpenhvile var avtalt. Samtalene fokuserte på jordbruksutvikling, politisk deltagelse, ulovlige avlinger, konfliktens ofre, og avslutningen på konflikten. Mens de første tre fokusområdene gikk relativt smertefritt, tok diskusjonene rundt ofrene og rettferdighet 15 måneder. Opprinnelige forslag om straffefrihet for overgrep begått av begge parter møtte omfattende motstand, og ble forkastet.

Under forhandlingene roterte FARC mellom medlemmene i sitt forhandlingsteam for å skape en bred følelse av eierskap til prosessen blant geriljaoffiserene i delegasjonen, og for å bedre deling av informasjon med geriljasoldatene i felt i Colombia. Myndighetenes delegasjon inkluderte representanter for privat sektor og sikkerhetsstyrkene. Partene bestemte seg tidlig for at fleksibilitet til å tilpasse seg endringer i situasjonen var viktig, og at de derfor ikke var enige om noe før de var enige om alt.

NOREF-rapporten identifiserer fem områder hvor fredsforhandlingene mellom FARC og colombianske myndigheter har medført innovative løsninger.

  1. Etablering av et rammeverk som skiller mellom konfliktslutt og transformasjon. Mens forhandlingene mellom partene i Havanna fokuserte på å få slutt på konflikten, skulle en bredere, mer demokratisk fredsprosess i Colombia med deltagelse fra flere aktører og offentlige diskusjoner rundt flere temaer bidra til en samfunnstransformasjon til fred. Dette skulle sikre en inkluderende prosess som involverte hele samfunnet, med større balanse mellom det som skjer ved forhandlingsbordet og andre bredere samfunnsprosesser.
  1. Samtaler med ofrene i sentrum. For første gang har borgerkrigens ofre fått komme med innspill til og blitt invitert til å snakke med forhandlings-delegasjonene, og avtalen rundt overgangsjustis har vært formet av ofrenes rett til informasjon, rettferdighet, kompensasjon og garanti om noe lignende ikke vil skje igjen. Colombianske menneskerettighetsorganisasjoner har gjennom mange år arbeidet for å løfte fram menneskerettigheter som et av de beste virkemidlene for å håndtere og forebygge overgrep mot sivile, og det er gjort svært mye godt arbeid for å dokumentere overgrep. Myndighetene satte også i gang et omfattende program for å kompensere konfliktens ofre mens konflikten fortsatt pågikk. Nå har begge partene til konflikten påtatt seg ansvar for brudd på menneskerettighetene, og offentlig bedt ofrene om tilgivelse. Et spesialtribunal vil ha ansvar for å etterforske, rettsforfølge og dømme i konfliktrelaterte saker, og de dømte kan, dersom de samarbeider med tribunalet, sone straffen gjennom å hjelpe ofre og bidra til å reparere skadene på samfunnet de er medskyldige i. Statlige aktører og opprørere skal i denne sammenhengen behandles på samme måte, noe som bryter med en tradisjonell praksis hvor tolkninger av menneskerettighetene har fokusert på statlige aktører. Ordningen for overgangsjustis, Special Jurisdiction for Peace, vil kreve mer økonomiske og menneskelige ressurser enn noen annen lignende ordning.
  1. Forhandlingene inkluderer utvikling på landsbygda og narkotikasmugling. Colombia er preget av store sosiale og økonomiske ulikheter, og dette er blant faktorene som har bidratt til konflikten. Landet har aldri gjennomført en omfattende landreform, men dette er nå en viktig del av avtalen mellom partene. Temaet, som går igjen i mange konflikter i verden, får sjelden så mye oppmerksomhet i en fredsprosess som det har fått i Colombia, og dette er den første avtalen mellom FARC og regjeringen om en viktig politisk sak. Partene har kommet til enighet om en løsning som kombinerer lokalsamfunn av småbønder og store jordbruksselskaper, med distribusjon av jordbruksland, finansiell og teknisk støtte til småbønder, og respekt for individers og selskapers eiendomsrett som viktige ingredienser. I tillegg har samtalene kommet inn på narkotikaproduksjon og –smugling, som har vært sterkt knyttet til den væpnede konflikten. FARC innrømmer å ha beskyttet og skattlagt kokabønder, mens myndighetene anklager geriljagruppen for å ha tjent store penger på smugling. Det er flere bevis på samarbeid mellom geriljasoldater, statlige aktører og paramilitære grupper for å sikre inntekter fra narkotikasalg og smugling. Avtalen innebærer en endring i arbeidet mot narkotika, med mindre fokus på ødeleggelse av planter og kriminalisering av bønder og sterkere fokus på å redusere etterspørsel etter narkotika, både nasjonalt og internasjonalt.
  1. En kjønnskommisjon skal ha overoppsyn med avtalen. Kvinner får fortsatt svært sjelden delta i fredsforhandlinger. Også i dette tilfellet var forhandlings-delegasjonene dominert av menn, selv om kvinner ledet de fleste tekniske teamene på begge sider. Etter sterkt press gikk partene i 2014 med på å etablere en underkommisjon med ansvar for kjønnsspørsmål, for å gå gjennom alle dokumenter og sikre at provisjoner og språk er kjønnssensitivt. Kommisjonen er sammensatt av kvinnelige og mannlige representanter for begge partene og det internasjonale samfunnet. I tillegg har tre delegasjoner bestående av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med kjønnsspørsmål blitt invitert for å gi innspill rundt kjønnsperspektivet i forhandlingene og avtalene. Forhandlingene er trolig de eneste i verden som har tatt for seg lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelles rettigheter.
  1. Forberedelsene til implementeringen av avtalen begynte før forhandlingene var over. Sosiale og politiske aktører har lenge diskutert hvordan problemene som vil oppstå etter signeringen av en avtale bør håndteres. Begge partene har fremmet forslag om hvordan freden kan sikres i avsidesliggende områder, inkludert styrking av statlige institusjoner i dialog med konfliktofre, og igangsetting av utviklingstiltak på landsbygden. Kongressen har innført lovgiving som har vært viktig for å støtte fredsprosessen, fredskommisjoner har blitt opprettet i begge parlamentets kamre, og offentlige fora har blitt arrangert over hele landet for å promotere prosessen. Forfatningsdomstolen har konstant overvåket eksisterende lovgivning nøye for å sikre at bestemmelser i avtalen har juridisk dekning, og foreslått juridiske endringer når det har blitt ansett som nødvendig. En post-konfliktminister har blitt utnevnt for å ha overoppsyn med implementeringen av avtalene, og lokale myndigheter har organisert egne konsultasjoner og fredsinitiativer i mange deler av landet. Samtidig har fredsundervisning blitt en obligatorisk del av pensum i offentlige og private utdanningsinstitusjoner, og offentlige diskusjoner rundt fredsavtalene har blir promotert. Dette er ansett som et viktig ledd i utviklingen av en fredskultur i Colombia. FARC har på sin side begynt transisjonen til en politisk bevegelse. Prosessen fram mot utsending av internasjonale våpenhvile- og demobiliserings-observatører har vært svært godt planlagt og timet. Da partene ble enige om å invitere FN for å håndtere dette, hadde colombianske myndigheter allerede vært i dialog med Sikkerhetsrådet om dette, og det tok bare en uke fra forespørselen ble gjort til en resolusjon forelå.

Ved siden av disse fem punktene trekker rapporten fram en rekke underpunkter som også har bidratt til konflikttransformasjonen, selv om de ikke regnes som like innovative som hovedpunktene. Blant disse nevnes tiltak fra de to partene for å skape tillit, inkludert endringer i diskurs, endrede framstillinger av motparten, diskusjoner rundt konfliktens underliggende årsaker, stans i kidnappinger og rekruttering av barnesoldater, og felles minerydding. I tillegg trekkes et aktivt sivilsamfunn fram, som både har gitt innspill direkte til prosessen og organisert egne møter og seminarer, samt internasjonale støttespillere som ikke har undergravd lokalt eierskap.

En fredsavtale er et viktig første skritt, men er ingen garanti for fred. Neste steg etter signeringen av en avtale vil bli å sikre folkelig støtte for avtalen, uttrykt gjennom en folkeavstemning. Så må begge partene leve opp til sine forpliktelser. Og for å sikre en varig fred må det en kulturell transformasjon til, for å endre trusselbilder, mistillit, frykt og hat, samt voldelige uttrykksformer og holdninger. Det er langt igjen, men et viktig grunnlag er på plass.

Spenningen øker, og det er ikke bare Russlands feil

Spenningsnivået mellom NATO og Russland har lenge vært stigende. Selv om vestlige ledere avfeier russiske påstander om at en ny kald krig er på vei, er det liten tvil om at situasjonen er i endring, og dessverre framstår ledere på begge sider som uinteresserte i å gjøre det nødvendige for å redusere spenningen. Fra russisk side har støtte til pro-russiske opprørere i Ukraina samt innlemmelsen av Krim-halvøya i Russland etter en mildt sagt kontroversiell folkeavstemning, fått vestlige ledere til å legge skylden på Russland for det stadig kjøligere forholdet. Men er det egentlig så enkelt?

Det er viktig å kritisere og reagere på russisk innblanding i ukrainske forhold. Men dette må samtidig ses i en større sammenheng. NATO-land, inkludert Norge, har siden begynnelsen av 1990-tallet involvert seg militært i andre land uten støtte i internasjonal lovgivning. Sanksjoner innført som en reaksjon på russiske brudd på internasjonal rett framstår som hyklerske når de ikke følges av sanksjoner mot lignende brudd utført av andre land. Og vestlige framstøt mot Ukraina, som blant annet inkluderte diskusjoner om framtidig medlemskap i NATO, ble naturlig nok ansett som en provokasjon fra russisk side til en slik grad at den anerkjente statsviteren John Mearsheimer og den tidligere amerikanske ambassadøren i Moskva Jack Matlock har gått langt i å beskylde Vesten for å være skyld i Ukraina-krisen.

Men viktigere enn hvem som begynte, er hvorvidt noe gjøres for å bedre situasjonen. Moskva ser ikke ut til å gjøre noe for å skape et mer positivt forhold. Og fra vestlig side er det også begrenset fokus på avspenning.

Blant utenlandsprosjektene som nevnes i årets norske statsbudsjett, er Sikkerhetssektorreform (SSR), støtte til andre lands reform av sine militære styrker. De viktigste mottakerlandene av denne støtten er Ukraina og Georgia, og Norge skal bidra med personell til NATOs liaisonkontorer i disse landene. I budsjettet heter det at «bidragene bidrar til å styrke disse landenes egen sikkerhet, samt å utvikle et sterkere NATO ved å forberede potensielle nasjoner for medlemskap eller partnerskap».

Det er klart at de to landene må ha lov til å gjøre tilnærminger overfor NATO dersom de ønsker det. Men det er like klart at Russland vil se et tettere forhold mellom nabolandene og NATO som en provokasjon.

Globus 2-radaren i Vardø skal blant annet bistå NATO med å overvåke satelitter og oppdage atomangrep, og har blitt knyttet til amerikanske planer for et missilforsvar i Europa. Dette etterretningsanlegget har skapt protester fra Russland, og nå er det snakk om at en testradar for det kontroversielle amerikanske rakettforsvaret skal flyttes fra Kwajalein i Stillehavet til Etterretningstjenestens stasjon i Vardø. Utbyggingen av det amerikanske rakettforsvaret er en viktig grunn til det anstrengte forholdet mellom Russland og USA. Baser for missilforsvaret, som i følge Washington skal oppdage og forsvare mot angrep fra Midtøsten, har blitt konstruert i Romania, og et annet anlegg er under oppføring i Polen. Russland frykter at USAs rakettforsvar skal undergrave russisk kapabilitet til føsteangrep eller til å besvare angrep med atomvåpen, og at dette dermed forrykker den globale maktbalansen. Dette kan presse Russland til å foreta mer offensive valg, og kan blant annet medføre utplassering av flere russiske kjernefysiske missilsystemer på grensen til Europa.

Et annet relevant tema relatert til økende spenningsnivå er militærøvelser på begge sider av de russiske grensene. Siden den kalde krigen har det blitt avholdt NATO-øvelser i Norge, Georgia, Sverige, de baltiske statene, og Den Tsjekkiske Republikk. For første gang sendte USA i år Abrams stridsvogner til Georgia for å ta del i en årlig øvelse langs Russlands sørlige grense hvor den russisk-georgiske krigen ble utkjempet i 2008. 1300 soldater fra USA, Georgia og Storbritannia tok del i øvelsen i begynnelsen av mai; av disse var 650 soldater amerikanske, mer enn dobbelt så mange som året før. I 2016 ble militærøvelsen Anakonda 16, den største i sitt slag i Sentral-Europa siden den kalde krigen, avholdt i Polen, med 31000 soldater fra over 20 land. Fra Russlands side framstår dette som vestlig aggresjon i det som tradisjonelt har vært Moskvas interessesfære og besvares med russiske øvelser, og vi er tilbake til den kalde krigens militære logikk med gjensidig forsterkende opprustning og militær aktivitet fra begge parter. Selv den tyske utenriksministeren mente øvelsen i Polen var krigshissende fra NATOs side.

Relativt nylig sendte USA to av verdens mest avanserte krigsfly, F-22, til NATO-øvelsen Rapid Response ved Svartehavskysten. Flyene er nesten umulig å oppdage på radar og er utstyrt med et avansert sensorsystem som gjør at piloten kan oppdage og skyte ned en fiende før de selv blir oppdaget, og det er første gang fly av denne typen opererte så nær russiske styrker langs NATOs østlige grense.

Russland har uttalt de vil opprette tre nye divisjoner langs landets sørlig og vestlig grense i løpet av det kommende året som svar på NATO-landenes militære oppbygging og flere og større øvelser. Divisjonene skal være motoriserte rifledivisjoner på rundt 10 000 mann hver, og utplasseres nær grensene til Ukraina, Hviterussland, Finland, de baltiske statene, Georgia og Aserbajdsjan.

NATO har på sin side besluttet å opprette roterende baser i de baltiske landene, Romania, Bulgaria og Polen, og fra februar neste år skal en panserbrigade på 4200 soldater og 250 stridsvogner, pansrede kjøretøyer, og kanoner stasjoneres langs grensen mot Russland. NATOs Generalsekretær Jens Stoltenberg har gjentatte ganger minnet alliansens medlemsland om viktighteten av å bruke 2 % av BNP på forsvarsbudsjettet, og USA har firedoblet budsjettposten for sitt European Reassurance Initiative, til $3,4 milliarer i 2017. Russland har rustet kraftig opp de siste årene, men NATO bruker fortsatt 12 ganger mer på sitt forsvar enn Russland.

I følge den såkalte grunnakten mellom NATO og Sovjetunionen fra 1997 skulle partene unngå truende oppbygging av konvensjonelle styrker i Øst- og Sentral-Europa, og Russland mener NATO nå bryter denne avtalen. NATOs respons er at siden det ikke er snakk om permanente baser, men roterende styrker, er dette ikke et brudd på avtalen. Men dette er trolig en mager trøst for Russland, og kan øke faren for russisk opptrapping i respons. En slik reaksjon vil trolig medføre videre NATO-opptrapping, og så er vi inne i en rustningsspiral med potensielt alvorlig destabiliserende konsekvenser i Europa.

NATO-toppmøtet som ble avholdt i juli i år hadde et nokså ensidig fokus på avskrekking i forholdet til Russland, mens tiltak for avspenning var gjenstand for mye mindre oppmerksomhet. Dette gjenspeiles på mange måter i Norge, som har erstattet bruk av beroligende virkemidler overfor Russland med en satsing på avskrekking sammen med våre allierte. Enhver manøver fra Russlands side, inkludert defensive reaksjoner på vestlig opprustning eller øvelser, tolkes nå som noe offensivt i NATO, og gir grunnlag for ytterligere militær opptrapping. Norge kjemper for et sterkere NATO-nærvær i nord for å styrke vår sikkerhet. Men gitt Russlands frykt for dette nærværet, og sannsynligheten for at videre vestlig oppbygging og økt nærvær vil besvares med russisk opprustning og mobilisering, er det ikke sikkert utfallet er positivt for norsk sikkerhet.

Bildet er tatt av Master Sgt. Chad McMeen, U.S. Marine Corps – Main Battle Tank Partnership on Norwegian Range, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47368945.

Våpenprodusenter profitterer på krig og flyktningene som rømmer fra krigen

En ny rapport fra organisasjonene Stop Wapenhandel og Transnational Institute, Border Wars (https://www.tni.org/files/publication-downloads/border-wars-report-web.pdf), tar for seg forbindelsen mellom noen av verdens største våpenprodusenter, krigene i Midtøsten og militariseringen av Europas grensekontroll. Tematikken er viktig, og det er behov for sterkere fokus på hvordan vi håndterer den såkalte flyktningkrisen og hva som bør gjøres for å behandle årsakene til flyktningestrømmene vi ser i deler av verden i dag.

Av de over 60 millioner menneskene på flukt i verden i dag, klarer en del å komme seg, via ulike ruter, til Europa. De fleste av disse kommer fra krigsrammede land som Syria, Afghanistan og Irak, hvor vestlige intervensjoner og våpeneksport har bidratt til en svært vanskelig situasjon.

Flyktningestrømmene disse krigene skaper har medført en endring av EUs grensekontroll. Men kamp mot illegal immigrasjon har lenge vært en prioritet i EU. EUROSUR, det europeiske grenseovervåkningssystemet, forsyner EU-land med bilder og data gjennom et nettverk av nasjonale koordineringssentre, koordinert på EU-nivå av Frontex, kontoret for beskyttelse av EUs ytre grenser. Men til tross for lang tids fokus på problematikken, har unionens tiltak for å begrense innvandring endret karakter de siste årene.

I april 2015 kantret to båter med flyktninger på vei fra Libya, og EU svarte med en militæroperasjon hvis mål var å identifisere, fange og fjerne båter mistenkt brukt av menneskesmuglere. Dette var det første klare tegnet på en militarisert reaksjon mot flyktninger fra EU. Samtidig har det fra 2015 vært en sterk økning i europeiske lands utstasjonering av militært personell og utstyr langs landegrenser, og NATO har sendt patruljeskip for å støtte Frontex i Middelhavet.

Mange EU-land har nå befestede grenser, med betongmurer, piggtråd, militære tårn for snikskyttere, kameraer, radarer, infrarød overvåkning, ID-systemer, og CO2-sensorer. Bruk av droner til grenseovervåkning er allerede på vei, og mange ser for seg en framtid med mer autonome systemer for beskyttelse av Europas grenser. Det foreligger også planer for en ny institusjon, European Border and Coast Guard Agency, med mulighet til å intervenere direkte i medlemsstater uten deres samtykke og kjøpe inn eget utstyr, inkludert våpen. I tillegg til å styrke egen grensekontroll har EU også samarbeid med tredjeland, spesielt i Midtøsten og Nord-Afrika for å styrke deres kontroll over egne grenser, blant annet gjennom eksport av våpen.

Siden 2008 har det vært en markant økning i eksport av militært utstyr fra Europa til land i Midtøsten og Nord-Afrika. SIPRI melder om en økning av eksport til våpen til Midtøsten med 61 % fra perioden 2006-2010 til 2011-2015. Blant Europas største våpenprodusenter finner vi BAE Systems, Airbus, Finmeccanica/Leonardo og Thales, som alle tjener godt på våpensalg til land i Midtøsten.

Disse er også blant selskapene med mest lobbyaktivitet på EU-nivå. Denne lobbyismen har ikke bare hatt som mål å øke salg av selskapenes produkter og tjenester, men også å forme og endre EUs politikk, spesielt i forhold til grensekontroll. Representanter for selskapene og deres interesseorganisasjoner møter jevnlig myndighetspersoner, ledelsen i Frontex, EU-representanter og militært og sikkerhetspersonell på konferanser, messer, og møter, hvor de har mulighet til å presentere produkter og teknologier som både responderer på og driver fram formulering av ny politikk og praksis innen grensesikkerhet og håndtering av migrasjon.

EU støtter forskning og utvikling innen ulike industrier med store beløp hvert år. Foreløpig er militær forskning utelatt fra disse ordningene, men dette kan endre seg fra 2021. Våpenprodusenter har uansett allerede funnet sine egne nisjer innen sikkerhets-industrien, og selskaper som Airbus, Finmeccanica/Leonardo, og Thales er blant dem som tjener best på sikkerhetsrelatert forsknings- og utviklingsstøtte. Det siste tiåret har sikkerhetsmarkedet blitt viktig for de fleste våpenprodusenter, og det er beregnet at det globale markedet for varer og tjenester knyttet til grensesikkerhet lå på rundt €15 milliarder i 2015. Dette er forventet å stige til €29 milliarder i 2022.

Blant produktene disse selskapene leverer for styrking av EUs grensekontroll finner vi tradisjonelt militært utstyr, som helikoptre og kjøretøyer, men også nyere teknologier, som droner, overvåkningsverktøy, informasjonsteknologi og fysiske barrierer.

En studie utført for Europaparlamentet i 2014 konkluderte med at det var usikkert om militarisering av grensekontroll i EU ville redde liv, og EU ble rådet til å unngå militariserte og overdrevent sikkerhetssentrerte tilnærminger. EU har så langt valgt å ikke følge dette rådet. Menneskerettsorganisasjoner har lenge advart om at denne militariseringen ikke vil stanse flyktninger. Den vil bare tvinge dem til å velge andre, og ofte farligere, løsninger.

Selskapene som tjener mest på salg av våpen til land i Midtøsten og Nord-Afrika, er også blant dem som tjener godt på EUs grensekontroll. Våpnene fra disse selskapene brukes aktivt i krigene i Midtøsten som skaper noen av de største flyktningestrømmene vi ser i verden i dag. Når disse flyktningene prøver å ta seg til Europa er det de samme selskapene som utvikler, leverer og profitterer på utstyr og nye tilnærminger til grensekontroll som skal holde flyktningene ute.

Mennesker som flykter fra krig og undertrykking vil fortsette å gjøre det uavhengig av EU, men restriktive og militariserte metoder vi tvinge dem til å ta mer risikable valg. Den eneste måten å løse denne situasjonen på, er å gjøre noe med årsakene til at folk flykter. Da er våpensalg til undertrykkende regimer og land involvert i krig kontraproduktivt.