Glemte konflikter

Et av temaene Norges Fredslag arbeider med er glemte konflikter. Mens verdens øyne stort sett er rettet mot noen konflikt- og krigssituasjoner, som i Syria, Irak og Sør-Sudan, er det lite eller ingen oppmerksomhet rundt de flere titalls andre pågående konfliktene.

Hva er en glemt konflikt?
En glemt konflikt er en betegnelse som benyttes på en krig eller konflikt som av en eller annen grunn ikke får stor oppmerksomhet gjennom mediedekning eller politiske handlinger. Årsakene til dette kan være mange og sammensatte, og det pekes ofte på at konflikter i områder med liten geopolitisk eller økonomisk relevans for et land ofte i begrenset grad vies oppmerksomhet i det landet. Samtidig kan ting som skjer langt borte være vanskelig å identifisere seg med, og media og politikere prioriterer å følge med på områder som lettere kan skape emosjonelt engasjement hos lesere, tittere, lyttere og velgere.

Sahel-beltet og Tsjadsjøen
Islamistiske grupper er på frammarsj og sprer seg til flere land i Sahel-området. I tillegg øker aktiviteten til voldelige kriminelle grupper involvert i smugling, av narkotika, mennesker, våpen og gull, hjulpet fram av stor fattigdom, befolkningsvekst, klimaendringer og åpne grenser. FNs kontor for narkotika og kriminalitet har advart om at kriminaliteten er så alvorlig at den truer stabiliteten og styresettet i regionen. Væpnede grupper er tett involvert i den kriminelle virksomheten og tjener flere hundre millioner kroner årlig på samarbeidet med kriminelle syndikater. Samtidig nyter de godt av våpensmugling, fra Eritrea til Sudan, Den sentralafrikanske republikk og videre til Boko Haram. Fraværet av olje og verdifulle mineraler, og stor avstand til Europa og USA gjør at vestlige land har begrensede økonomiske og sikkerhetsmessige interesser her.

Situasjonen i området rundt Tsjadsjøen er katastrofalt, med over 2,5 millioner mennesker på flukt fra voldelig konflikt og tørke. De fleste av disse er for fattige til å flykte til Europa, og situasjonene de flykter fra er langt unna europeiske grenser og ikke høyt opp på listen over potensielle sikkerhetstrusler mot kontinentet i nord.

Her stues flyktninger fra Boko Harams krigføring i Nigeria sammen. Nigeria fikk en stund mye oppmerksomhet i norske medier, men det har nå stilnet, til tross for at situasjonen for sivilbefolkningen har blitt verre. Boko Haram har gått fra å kontrollere store områder til å bli en mer tradisjonell terrororganisasjon, som med stor mobilitet og i skjul plyndrer, voldtar og dreper, både i Nigeria, Niger, Kamerun og Tsjad. Gruppen har i tillegg bortført jenter og holdt dem som sexslaver. I tillegg til de enorme påkjenningene disse jentene er påført gjennom fangenskapet risikerer de å bli utstøtt fra sine lokalsamfunn når de vender tilbake igjen, i frykt for at de har blitt rekruttert til Boko Haram.

I tillegg kommer flere andre terrorgrupper i regionen, flere av disse tilknyttet Al Qaida. Tidligere i år gikk flere grupperinger med tilknytning til Al Qaida sammen i gruppen Jama’at Nusrat al-Islam wal Muslimeen. Gruppen har gjennomført flere angrep, og denne sammenslåingen av ressurser kan medføre økt operasjonell styrke og fare for flere angrep i Mali, Niger, Burkina Faso og Mauritania. Denne samlingen er trolig et resultat av sammenfallende strategiske interesser, men bevaringen av separate kommando-strukturer, begrenset tillit, maktkamper, og fraværet av sterke bånd mellom de involverte gruppene vil trolig gjøre det vanskelig å opprettholde en effektiv allianse over tid. Ulike uavhengighetsbevegelser, blant annet blant Tuaregene i Mali, Niger, Algerie og Libya, samt Peul og Fulani i Mali og Niger, er også aktive, flere av disse med egne væpnede grupper.

Sikkerhetssituasjonen er mer uforutsigbar, og jordbruk og handel påvirkes negativt. Bare i nordlige deler av Nigeria er nesten 2 millioner mennesker på flukt, og flere hundre tusen barn kan bli rammet av hungersnød. Situasjonen forverres dramatisk av synkende vannstand i Tsjadsjøen og høy fattigdom, og FN har kun mottatt en brøkdel av midlene som er nødvendig for å håndtere den humanitære krisen.[1]

Den sentralafrikanske republikk
I likhet med Nigeria, fikk Den sentralafrikanske republikk mye oppmerksomhet i norsk presse en stund. Men så ble det stille. Og flere paralleller kan trekkes til Tsjadsjøen. Landet ligger langt unna Europa, anses å ha begrenset strategisk viktighet, og situasjonen utgjør ingen umiddelbar trussel mot europeiske interesser og sender heller ikke store flyktningestrømmer over Middelhavet.

Men det betyr ikke at konflikten, som fikk så mye oppmerksomhet i 2013 og 2014, er over. Seleka-opprørernes blodige maktovertagelse i 2013 førte til sterke motstands-kamper, og en voldsbølge rammet landet, og spesielt sivilbefolkningen. Selv etter at opprørernes president trakk seg fra makten i 2014 fortsatte volden, ofte langs sekteriske linjer. Gjennomføringen av demokratiske valg i 2016 stanset heller ikke volden, og væpnede ikke-statlige aktører kontrollerer store deler av landet. Over 800 000 mennesker er drevet på flukt, halvparten internt i Den sentralafrikanske republikk, og nesten halvparten av befolkningen i landet sulter, mens FN og humanitære organisasjoner sliter med å skaffe midler til sitt arbeid der.[2]

I 2017 har kampene fortsatt, nå i hovedsak mellom to fraksjoner av en tidligere samlet koalisjon (Union for Peace in Central Africa og Popular Front for the Renaissance in Central Africa). Så langt i år er flere titalls sivile drept og mer enn 11 000 fordrevet fra sine hjem, og konflikten er i ferd med å få sterkere etniske overtoner enn tidligere. Mens de viktigste konfliktlinjene har gått mellom muslimske og kristne grupperinger, angripes nå folk i større grad på grunn av sin etniske tilhørighet, og konflikten spilles hovedsakelig ut mellom ulike muslimske grupper for territoriell kontroll.

Papua
Provinsene Papua og Vest-Papua i Indonesia refereres ofte kollektivt til som Papua, og har vært rammet av konflikt siden . Regionen er den fattigste og mest voldelige i landet, delvis grunnet det lavintensive opprøret som involverer den væpnede gruppen Free Papua Movement, delvis et resultat av voldelig kriminalitet.

Da Nederland mistet sin rolle som kolonimakt i området i 1945, var det uenighet rundt hvorvidt Papua skulle være en del av det nylig opprettede Indonesia. Uenigheten utviklet seg til åpen konflikt mellom Nederland og Indonesia, før begge etter forhandlinger aksepterte at regionen skulle administreres av FN en stund før innlemmelse i Indonesia.

En del av den framforhandlede avtalen var en klausul om at befolkningen i Papua skulle stemme over eventuell selvstendighet. Denne avstemningen fant sted i 1969, og ble kuppet av det sittende militærregimet. Vest-Papua ble en del av Indonesia, uten at lokalbefolkningen hadde fått uttale seg om saken. Fram til 1969 hadde statlige sikkerhetsstyrker drept tusenvis av befolkningen i regionen, og dette fortsatte også etter innlemmelsen, med brutale overgrep mot sivilbefolkningen. Kampen, inkludert den væpnede kampen, har fortsatt mot sentralmyndighetene siden. Denne kampen er drevet av marginalisering, diskriminering, og manglende kontroll over egne ressurser og politiske veivalg. Papua er svært rikt på naturressurser, men lokalbefolkningen høster ikke mange av fordelene disse gir. De opplever derimot svært mange av bakdelene, inkludert miljøforbrytelser, landran og menneskerettsbrudd. I tillegg forsvinner mye av disse ressursene ut av Papua, og kommer ikke befolkningen der til gode.

Mens den lavintensive konflikten fortsetter, prøver flere lokale sivilsamfunnsaktører å promotere dialog og forhandlinger.[3]

Sudan
Delstaten Sør-Kordofan i Sudan og Nuba-befolkningen som bor der har blitt marginalisert i flere hundre år, og er fortsatt utsatt for systematisk diskriminering. Området ble viktig for den sør-sudanske opprørsbevegelsen på 1980-tallet, noe som resulterte i brutale statlige represalier mot befolkningen. Titusenvis av mennesker ble drept i det som menneskerettsgrupper har beskrevet som et forsøk på etnisk rensing. Etter Sør-Sudans uavhengighet i 2011 forble Sør-Kordofan under regimet i nord. Løfter om diskusjoner rundt større autonomi ble glemt, opprørsgrupper ble bedt om, og nektet, å avvæpne seg, og konflikt var igjen et faktum.

4500 mennesker drept over de siste fire årene, flyangrep som rammer skoler, systematisk voldtekt, barneslaveri, og lite eller ingen humanitærhjelp til de over 500 000 som har behov for det. Selv flyktningeleirer i Sør-Sudan skal ha blitt angrepet av sudanske jagerfly. Mellom 2012 og 2015 ble over 4000 missiler skutt inn i sivile områder, og av de nesten 5000 dødsfallene som ble registrert inntil 2015 var 10 % ubevæpnede sivile. Den største opprørsgruppen SPLA-N kan ha opptil 30 000 soldater under sin kommando, og står sterkt i fjellområder, mens statlige sikkerhetsstyrker kontrollerer lavlandet. SPLA-N har slått seg sammen med andre grupper for å øke sin militære slagkraft mot de opptil 70 000 soldatene som har vært utstasjonert i delstaten.

Fredsprosessen står stille, og investeringer og våpen strømmer inn fra land som Kina, Qatar, Iran og Saudi-Arabia.[4] Sommeren 2016 erklærte regimet i Khartoum våpenhvile, som ble forlenget i begynnelsen av 2017, samtidig som den samme våpenhvilen har blitt brutt av statlige sikkerhetsstyrker.

Nagorno Karabach
Med Sovjetunionens sammenbrudd forsøkte den armensk-dominerte Karabach-regionen å bryte ut av Aserbajdsjan, og den påfølgende krigen kostet 30 000 mennesker livet. Russland bidro til å forhandle fram en våpenhvile, men noen varig fred ble det ikke. Siden den gang har Nagorno-Karabach vært en mer eller mindre selvstyrt del av Aserbajdsjan, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan har vært preget av et høyt spenningsnivå og jevnlige trefninger.

Konflikten handler, for Aserbajdsjan, om territoriell integritet og et ønske om igjen å innlemme regionen i landet. Armenia har fokusert på viktigheten av selvbestemmelse for befolkningen i området.

I april 2016 brøt det ut åpne kamper mellom landenes styrker. Begge beskyldte hverandre for å starte, men hvem som har rett er fortsatt uklart. Selv om et høyt spenningsnivå og væpnede sammenstøt ikke har vært uvanlig i området, var det i 2016 mer utbredt bruk av artilleri, stridsvogner og jagerfly enn noensinne siden 1994, samtidig som antallet drepte (anslagene varierer fra 200 til 300) var unormalt høyt og territoriell kontroll ble endret for første gang siden 1994 da Aserbajdsjan tok kontroll over armenske områder. Økonomiske problemer, forårsaket av lave oljepriser, har ført til politisk misnøye i Aserbajdsjan og et behov for å få fokus bort fra interne utfordringer kan ha bidratt til voldseskaleringen. Dette kommer etter flere år med høyt militært forbruk i begge land, rettferdiggjort av trusselen den andre representerte. Russland har tjent godt på å selge våpen til begge sider, og har også opprettet en militær felleskommando med Armenia. Utviklingen er et klart tegn på at konfliktens underliggende årsaker fortsatt kan medføre vold dersom de forblir uløste, og forsøk på dialog og forhandlinger ble ikke møtt med særlig entusiasme. Dette kan være positivt for Russland: Konflikten eskalerer ikke til full krig, og land som USA, Iran og Tyrkia, som også har interesser i området, får ikke fotfeste.

[1] http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/de-usynlige-flyktningene-1.906928

[2] http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/krigen-verden-glemte-1.805341

[3] Intervju med anonym kilde i Oslo, desember 2016.

[4] https://www.irinnews.org/feature/2015/08/03/south-kordofan