En stemme for fred

Valgkampen har til nå har vært snever og selvsentrert. Norge deltar i borgerkrigen i Syria, oppretter amerikanske baser på norsk jord, skal simulere krig mot Russland i militærøvelsen Aurora og bygger ned heimevernet til fordel for å kjøpe nye bombefly. I mellomtida fører vi sneversynte diskusjoner om brunost og taktisk stemmegivning. Det gjør ikke bare valgkampen kjedeligere enn den burde ha vært. Det stjeler også oppmerksomhet fra sikkerhets- og utenrikspolitikken, som angår oss alle.

Om ikke alle partiene nødvendigvis ønsker å gjøre krig og fred til et stort tema i valgkampen, kan i alle fall den enkelte velger sjøl lese seg opp og gjøre seg sine refleksjoner. Norges Fredslag har gått gjennom alle de store partienes valgprogram for å se hvilke partier som har den beste fredspolitikken.

I rapporten «Fredsvalg 2017» kommer Fredslaget fram til at de tre partiene som går til valg på den beste freds- og ikkevoldspolitikken, er Miljøpartiet de Grønne, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. MDG scorer best på underpunktene «fredsvisjon» og «fredskultur», men havner like under SV og Rødt under punktet om «begrensning av voldsmakt». Her utmerker SV seg med sin tydelige politikk for våpenhandel og nedrustning, mens Rødt er tydeligst i sin avstandstaken til amerikansk intervensjonisme.

Tilsvarende er de tre partiene som gjør det dårligst under alle hovedpunktene de tre største partiene: Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. De har få visjoner om fred og stor tiltro til å bruke militær makt til konfliktløsning.

Fredslaget konkluderer på bakgrunn av funnene at det finnes bedre og dårligere fredspolitiske alternativer ved valget 2017, uavhengig av politisk farge: For sosialister er SV og Rødt bedre enn Ap; for verdikonservative er KrF og Sp bedre enn Høyre; for liberalister er Venstre bedre enn Frp.

Fredslagets gjennomgang fokuserer på hva partiene går til valg på, ikke på hva slags historie de har for å gjennomføre løftene sine. Der får det bli opp til den enkelte å gjøre sine vurderinger. Godt valg!

Aslak Storaker,

bibliotekar

Innlegget ble publisert i Klassekampen 26. august 2017.

For et atomvåpenforbud i Bergen

I september arrangerte den japanske fredsorganisasjonen Soka Gakkai International (SGI), i samarbeid med Norges Fredslag, Nei til atomvåpen og ICAN Norge, et seminar om atomvåpen på Litteraturhuset i Bergen.

Seminaret ble organisert i forbindelse med åpningen av SGIs vandreutstilling Everything You Treasure på Litteraturhuset. Utstillingen består av 40 paneler som belyser den historiske bruken av atomvåpen, trusselen disse våpnene fortsatt representerer for menneskeheten, vellykkede nedrustningsinitiativer, og alternative perspektiver på debatten rundt atomvåpen. Formålet med utstillingen er å oppfordre publikum til å reflektere rundt hvordan bruken av atomvåpen vil påvirke dem selv og de tingene de setter høyest, samt rundt hvordan vi som individer kan bidra til kampen mot atomvåpen.

Utsillingen ble først satt opp i Hiroshima i 2012, og har siden blitt vist i 62 byer i 15 land. Utstillingen ble åpnet av SGIs Executive Director of Peace and Global Issues, Hirotsugu Terasaki, med åpningstaler også fra Arne Strand fra Christian Michelsens Institutt og Susanne Urban fra IKFF i Bergen.

Åpningen av utstillingen ble etterfulgt av seminaret, med introduksjoner av Kimiaki Kawai fra SGI, Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Frode Ersfjord fra Nei til atomvåpen, og Anne Marte Sundnes Skaland fra ICAN Norge. Fokus for innledningene var den aktuelle situasjonen rundt atomvåpen i verden, de nylig avsluttede samtalene i FNs Open Ended Working Group on nuclear weapons i Genève, samt de etiske og menneskerettslige aspektene rundt bruk av atomvåpen.

Etter innledningene deltok innlederne, sammen med Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Åsne Hagen fra Rødt, Marianne Sæhle fra SV og Joakim Kyrre Myklebust fra Miljøpartiet De Grønne, i en samtale rundt den politiske debatten rundt atomvåpen i Norge og Japan, moderert av Alexander Harang, styreleder i Norges Fredslag. Panelet kom blant annet inn på et internasjonalt forbud mot atomvåpen, alternative veier mot en verden uten atomvåpen og ulike nedrustningsinitiativer og Norges og Japans holdning til disse. I tillegg diskuterte deltageren viktigheten av å belyse de etiske og moralske sidene ved atomvåpen, samt det faktum at det er umulig å bruke denne typen våpen på en måte som er i henhold til internasjonal humanitærrett.

Samtalen ble krydret med gode spørsmål fra publikum, og avrundet med mer uformelle samtaler mellom innledere, deltagere og publikum under en mottagelse etter seminaret. Det var liten tvil om en generell motstand mot atomvåpen blant de tilstedeværende, og et ønske om norsk støtte for et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Innovasjon i fredsprosessen i Colombia

I løpet av det siste halvåret har partene i konflikten i Colombia tatt viktige skritt mot en fredelig løsning på konflikten. Samtalene har vært konstruktive og 23. juni undertegnet myndighetene og FARC-geriljaen en gjensidig våpenhvile. Det ser ut til at en endelig fredsavtale kan undertegnes i løpet av relativt kort tid, og dermed sette sluttstrek for en borgerkrig som har pågått i over et halvt århundre og medført rundt 200 000 drepte og 7 millioner internt fordrevne.

I en ny rapport peker Norsk Ressurssenter for fredsbygging (NOREF) på noen innovative tilnærminger innen fredsmegling som har blitt tydelige i løpet av fredsforhandlingene i landet. Partene har lært av tidligere feil og utviklet forhandlingsrammeverk godt tilpasset situasjonen i Colombia og særtrekkene ved konflikten.

Denne runden med samtaler mellom partene ble igangsatt i 2011, uten at en våpenhvile var avtalt. Samtalene fokuserte på jordbruksutvikling, politisk deltagelse, ulovlige avlinger, konfliktens ofre, og avslutningen på konflikten. Mens de første tre fokusområdene gikk relativt smertefritt, tok diskusjonene rundt ofrene og rettferdighet 15 måneder. Opprinnelige forslag om straffefrihet for overgrep begått av begge parter møtte omfattende motstand, og ble forkastet.

Under forhandlingene roterte FARC mellom medlemmene i sitt forhandlingsteam for å skape en bred følelse av eierskap til prosessen blant geriljaoffiserene i delegasjonen, og for å bedre deling av informasjon med geriljasoldatene i felt i Colombia. Myndighetenes delegasjon inkluderte representanter for privat sektor og sikkerhetsstyrkene. Partene bestemte seg tidlig for at fleksibilitet til å tilpasse seg endringer i situasjonen var viktig, og at de derfor ikke var enige om noe før de var enige om alt.

NOREF-rapporten identifiserer fem områder hvor fredsforhandlingene mellom FARC og colombianske myndigheter har medført innovative løsninger.

1. Etablering av et rammeverk som skiller mellom konfliktslutt og transformasjon. Mens forhandlingene mellom partene i Havanna fokuserte på å få slutt på konflikten, skulle en bredere, mer demokratisk fredsprosess i Colombia med deltagelse fra flere aktører og offentlige diskusjoner rundt flere temaer bidra til en samfunnstransformasjon til fred. Dette skulle sikre en inkluderende prosess som involverte hele samfunnet, med større balanse mellom det som skjer ved forhandlingsbordet og andre bredere samfunnsprosesser.

2. Samtaler med ofrene i sentrum. For første gang har borgerkrigens ofre fått komme med innspill til og blitt invitert til å snakke med forhandlings-delegasjonene, og avtalen rundt overgangsjustis har vært formet av ofrenes rett til informasjon, rettferdighet, kompensasjon og garanti om noe lignende ikke vil skje igjen. Colombianske menneskerettighetsorganisasjoner har gjennom mange år arbeidet for å løfte fram menneskerettigheter som et av de beste virkemidlene for å håndtere og forebygge overgrep mot sivile, og det er gjort svært mye godt arbeid for å dokumentere overgrep. Myndighetene satte også i gang et omfattende program for å kompensere konfliktens ofre mens konflikten fortsatt pågikk. Nå har begge partene til konflikten påtatt seg ansvar for brudd på menneskerettighetene, og offentlig bedt ofrene om tilgivelse. Et spesialtribunal vil ha ansvar for å etterforske, rettsforfølge og dømme i konfliktrelaterte saker, og de dømte kan, dersom de samarbeider med tribunalet, sone straffen gjennom å hjelpe ofre og bidra til å reparere skadene på samfunnet de er medskyldige i. Statlige aktører og opprørere skal i denne sammenhengen behandles på samme måte, noe som bryter med en tradisjonell praksis hvor tolkninger av menneskerettighetene har fokusert på statlige aktører. Ordningen for overgangsjustis, Special Jurisdiction for Peace, vil kreve mer økonomiske og menneskelige ressurser enn noen annen lignende ordning.

3. Forhandlingene inkluderer utvikling på landsbygda og narkotikasmugling. Colombia er preget av store sosiale og økonomiske ulikheter, og dette er blant faktorene som har bidratt til konflikten. Landet har aldri gjennomført en omfattende landreform, men dette er nå en viktig del av avtalen mellom partene. Temaet, som går igjen i mange konflikter i verden, får sjelden så mye oppmerksomhet i en fredsprosess som det har fått i Colombia, og dette er den første avtalen mellom FARC og regjeringen om en viktig politisk sak. Partene har kommet til enighet om en løsning som kombinerer lokalsamfunn av småbønder og store jordbruksselskaper, med distribusjon av jordbruksland, finansiell og teknisk støtte til småbønder, og respekt for individers og selskapers eiendomsrett som viktige ingredienser. I tillegg har samtalene kommet inn på narkotikaproduksjon og –smugling, som har vært sterkt knyttet til den væpnede konflikten. FARC innrømmer å ha beskyttet og skattlagt kokabønder, mens myndighetene anklager geriljagruppen for å ha tjent store penger på smugling. Det er flere bevis på samarbeid mellom geriljasoldater, statlige aktører og paramilitære grupper for å sikre inntekter fra narkotikasalg og smugling. Avtalen innebærer en endring i arbeidet mot narkotika, med mindre fokus på ødeleggelse av planter og kriminalisering av bønder og sterkere fokus på å redusere etterspørsel etter narkotika, både nasjonalt og internasjonalt.

4. En kjønnskommisjon skal ha overoppsyn med avtalen. Kvinner får fortsatt svært sjelden delta i fredsforhandlinger. Også i dette tilfellet var forhandlings-delegasjonene dominert av menn, selv om kvinner ledet de fleste tekniske teamene på begge sider. Etter sterkt press gikk partene i 2014 med på å etablere en underkommisjon med ansvar for kjønnsspørsmål, for å gå gjennom alle dokumenter og sikre at provisjoner og språk er kjønnssensitivt. Kommisjonen er sammensatt av kvinnelige og mannlige representanter for begge partene og det internasjonale samfunnet. I tillegg har tre delegasjoner bestående av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med kjønnsspørsmål blitt invitert for å gi innspill rundt kjønnsperspektivet i forhandlingene og avtalene. Forhandlingene er trolig de eneste i verden som har tatt for seg lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelles rettigheter.

5. Forberedelsene til implementeringen av avtalen begynte før forhandlingene var over. Sosiale og politiske aktører har lenge diskutert hvordan problemene som vil oppstå etter signeringen av en avtale bør håndteres. Begge partene har fremmet forslag om hvordan freden kan sikres i avsidesliggende områder, inkludert styrking av statlige institusjoner i dialog med konfliktofre, og igangsetting av utviklingstiltak på landsbygden. Kongressen har innført lovgiving som har vært viktig for å støtte fredsprosessen, fredskommisjoner har blitt opprettet i begge parlamentets kamre, og offentlige fora har blitt arrangert over hele landet for å promotere prosessen. Forfatningsdomstolen har konstant overvåket eksisterende lovgivning nøye for å sikre at bestemmelser i avtalen har juridisk dekning, og foreslått juridiske endringer når det har blitt ansett som nødvendig. En post-konfliktminister har blitt utnevnt for å ha overoppsyn med implementeringen av avtalene, og lokale myndigheter har organisert egne konsultasjoner og fredsinitiativer i mange deler av landet. Samtidig har fredsundervisning blitt en obligatorisk del av pensum i offentlige og private utdanningsinstitusjoner, og offentlige diskusjoner rundt fredsavtalene har blir promotert. Dette er ansett som et viktig ledd i utviklingen av en fredskultur i Colombia. FARC har på sin side begynt transisjonen til en politisk bevegelse. Prosessen fram mot utsending av internasjonale våpenhvile- og demobiliserings-observatører har vært svært godt planlagt og timet. Da partene ble enige om å invitere FN for å håndtere dette, hadde colombianske myndigheter allerede vært i dialog med Sikkerhetsrådet om dette, og det tok bare en uke fra forespørselen ble gjort til en resolusjon forelå.

Ved siden av disse fem punktene trekker rapporten fram en rekke underpunkter som også har bidratt til konflikttransformasjonen, selv om de ikke regnes som like innovative som hovedpunktene. Blant disse nevnes tiltak fra de to partene for å skape tillit, inkludert endringer i diskurs, endrede framstillinger av motparten, diskusjoner rundt konfliktens underliggende årsaker, stans i kidnappinger og rekruttering av barnesoldater, og felles minerydding. I tillegg trekkes et aktivt sivilsamfunn fram, som både har gitt innspill direkte til prosessen og organisert egne møter og seminarer, samt internasjonale støttespillere som ikke har undergravd lokalt eierskap.

En fredsavtale er et viktig første skritt, men er ingen garanti for fred. Neste steg etter signeringen av en avtale vil bli å sikre folkelig støtte for avtalen, uttrykt gjennom en folkeavstemning. Så må begge partene leve opp til sine forpliktelser. Og for å sikre en varig fred må det en kulturell transformasjon til, for å endre trusselbilder, mistillit, frykt og hat, samt voldelige uttrykksformer og holdninger. Det er langt igjen, men et viktig grunnlag er på plass.

Behovet for effektiv fredsbygging

Det er utfordrende å bygge varig fred. En ting er å identifisere områder hvor problemer med en viss sannsynlighet vil vedvare eller oppstå, en annen ting er å identifisere tiltak som vil bidra til å redusere faren for konflikt eller fasilitere en utvikling mot fred i disse områdene. Det er vanskelig å gi en generell oppskrift på dette. Hver situasjon krever individuelle tiltak tilpasset konteksten den har oppstått i. Men dersom verdens-samfunnet arbeider som et kollektiv for en løsning, i stedet for å støtte opp om antagonistiske aktører på hver sin side av konfliktlinjene, som vi i stor grad ser i Syria i dag, vil dette styrke mulighetene betraktelig for fredelige løsninger. Et internasjonalt engasjement som skjer på en måte som åpner for dialog og eierskap blant lokale aktører, vil også bedre mulighetene for varige, fredelige løsninger. Det er behov for politiske løsninger som endrer de underliggende årsakene til konflikt, ikke raske utveier med bombefly og soldater.

Et knippe internasjonale eksperter fra European Institute for Peace har listet opp en rekke punkter om hvilken grep de mener bør tas for å gjøre fredsbygging mer effektiv i tiden framover.

1. Preventivt diplomati bør i større grad benyttes for å håndtere de underliggende årsakene til konflikter før de bryter ut. Det er ingen unison enighet om hvilke strategier som vil bidra til vellykket preventivt diplomati, men forslag inkluderer økt bruk av tidlige varslingssystemer, støtte opp om politiske transisjoner, bidra til fredsavtaler som tar hensyn til alle aktører, støtte forsoningsprosesser og bidra til å legge forholdene til rette for fordeling av makt og ressurser.
2. Snakk med ekstremister. IS´ herjinger i Midtøsten har vist hva konsekvensene av maktvakuum, statssammenbrudd, borgerkrig og eksterne intervensjoner kan være. Et relevant spørsmål er da i hvilken grad, og på hvilken måte, man kan forhandle med ekstremister og terrorister. Megling handler om å snakke med alle parter i en konflikt, og dialog kunne nok i større grad vurderes som et verktøy i møte med ekstremister.
3. Fredsbygging må begynne hjemme, noe Europa har blitt minnet på av fjorårets terrorangrep blant annet i Paris og strømmen av utenlandskrigere som har reist til Midtøsten for å kjempe med IS. Europa kommer til å møte flere utfordringer i årene framover, blant annet knyttet til integrering av flyktninger, høyreekstreme grupper og radikalisering, og det er behov for en økt erkjennelse av at arbeid for å bevare fredelige samfunn handler mye om å motarbeide økonomiske og sosiale ulikheter og skape økonomiske muligheter og tillit til politiske aktører og institusjoner.
4. Bedre koordinering er svært viktig på et felt som fredsbygging, hvor stadig flere aktører dukker opp og involverer seg. Internasjonale og nasjonale organisasjoner, myndigheter, militære aktører og bistandsorganisasjoner har ofte innsatser som overlapper hverandre, noe som kan bidra til dobbeltarbeid, dårlig utnyttelse av ressurser og redusert evne til å lære av tidligere feil. I tillegg kan det medføre mistillit mellom organisasjoner, og kamp om ressurser mellom organisasjoner som arbeider for samme sak.
5. Kvalitetssikret megling. De fleste yrker har utviklet en eller annen form for kvalitetssikring for å beskytte praksisen fra ukvalifiserte aktører og sikre at de praktiserende følger visse standarder og kriterier. Fredsmegling har ikke gått gjennom en slik prosess ennå, og det er på tide å profesjonalisere virket, både for å sikre og styrke kvaliteten på jobben som gjøres, og for å vurdere spørsmål knyttet til megleres ansvarlighet.
6. Fredsbygging som fagfelt har ennå ikke klart å tilpasse seg globale informasjonsnettverk, som på mange måter demokratiserer informasjonsflyten. Flere fagområder har gjort mye for å tilpasse seg den nye virkeligheten, og aktører som arbeider med fredsbygging må forstå bedre hvordan denne utviklingen kan utnyttes til større, mer inkluderende prosjekter med bred deltagelse.
7. 2015-fokuset på større inkludering av kvinner og kjønnsperspektiver må implementeres. Fjorårets diskusjoner om konsekvensene av konflikt for kvinner og jenter må i år føre til praktiske resultater. Og aktører som setter spørsmålstegn ved nødvendigheten av inkluderende prosesser må imøtegås. Det må bli unormalt å promotere prosesser som ikke er inkluderende.
8. Mye arbeid blir gjort for å sikre kvaliteten på komplekse, politiske fredsforhandlinger, styrke forhandlingenes legitimitet og støtte opp om forhandlerne. Andre multilaterale forhandlingsformater må lære av denne typen forhandlinger når det kommer til kvalitet. Mellomstatlige beslutningsprosesser kan bli mer komplekse og involvere en rekke aktører, og vi må forberede oss på at det i framtiden vil komme krav om økt innsyn, representasjon og inkludering. En økt profesjonalisering av forhandlingsfeltet kan bedre kvaliteten på forhandlingsprosessene innen flere felter, styrke befolkningens muligheten til å være representert og bedre arbeidet med implementering.
9. Økt fokus på felles interesser må erstatte arbeid for å sikre egne nasjonale eller gruppeinteresser i konkurranse med andres.
10. Prinsipper som Europa ofte assosierer med egen utenrikspolitikk, som rettferdighet og inkludering, må inspirere europeiske land til å forhandle fram kompromisser.

Tjener fett på diktatoreksport

Dette innlegget stod først på trykk i Alexander Harangs faste spalte i Ny Tid 6. juni 2014, “Fredspolitisk utsyn”. Harang er daglig leder i Fredslaget.

Under den arabiske våren talte Storting og regjering imot våpeneksport til arabiske diktaturer. Likevel tillater regjeringen at Kongsberg inngår milliardkontrakt om eksport av rakettsystem til Oman i 2014.

Denne helgen er Norges Fredslag vertskap for et internasjonalt aktivistnettverk i Oslo. European Network Against Arms Trade er sammensatt av fredsgrupper fra 17 europeiske land, som alle jobber imot  den internasjonale våpenhandelen. Under dette årets nettverkssamling er det Europas våpeneksport til diktaturer som står i fokus.

Under den arabiske våren fikk den europeiske våpeneksporten til arabiske diktaturer ny motvind. Det ble gitt mange politiske løfter om å begrense diktatoreksporten, også i Norge. Det syntes opportunt å stille seg på folkets side imot diktatorene. I dag, tre gode eksportår senere, peker fasiten i en annen retning. Den europeiske våpeneksporten har vært økende, ikke fallende, til alle de udemokratiske regimene i Midtøsten og Nord Afrika siden 2011. Nasjonale næringsinteresser synes å ha veid tyngre enn menneskerettigheter og demokrati for europeisk eksportkontroll.

I slutten av januar kunne Kongsberg melde om en ny storkontrakt for eksport av  rakettsystemet NASAMS til Oman. I produksjonen av dette bakke til luft-systemet, er Kongsberg Defence Systems underleverandør for den amerikanske våpengiganten Raytheon. I følge kontrakten skal Kongsberg håve inn hele 3,7 milliarder kroner på raketteksporten til Oman. Til sammenlikning beløp den samlede verdien av norsk eksport av militære varer seg i 2012 til 3,9 milliarder.

Oman-kontrakten er også en hovedgrunn til at Kongsberg gjør det svært godt om dagen. Kongsberggruppen satt ny rekord hva angår ordreinngang første kvartal 2014. Dette kvartalet vokste ordrene med hele 8,57 milliarder, og Kongsberg Defence Systems sto for 55 % av denne veksten. Dette skjer altså på tross av at selskapet ble siktet av Økokrim for korrupsjon i forbindelse med eksport til Romania i februar, og at både Miljøpartiet De Grønne, SV, Krf, Venstre og Senterpartiet tok til orde for å stoppe norsk krigsmaterielleksport til udemokratiske regimer i januar og februar 2014.

Sammen med Arbeiderpartiet dannet de overnevnte partiene også flertall på Stortinget i februar om en merknad som sier at regjeringen ikke bør tillate våpeneksport til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Samtidig benyttet Ap anledningen til å forsikre Frp og Høyre om at de vil støtte opp gjeldende krigsmaterielleksportpraksis til Midtøsten. Dermed er det altså flertall for status quo i Stortinget. Oman-kontrakten viser at det å bidra med rakettsystem til et ikke-demokratisk land, med høyst begrensede politiske rettigheter, uten organisasjons og forsamlingsfrihet og med vedvarende alvorlige menneskerettighetsbrudd, fortsatt er innenfor gjeldende norsk våpeneksportpolitikk.

En grunnleggende problemstilling i eksportkontrolldebatten bør være hvor mye regelverket faktisk har å si for faktisk eksport. Når politikerne våre vedtar lover og retningslinjer for krigsmaterielleksport, synes man å gi stort rom for politisk skjønn hos lisensierende myndighet. Utenriksdepartementet har derfor betydelig fleksibilitet når de skal beslutte hvilke krigsmateriell norsk våpenindustri skal få eksportere til hvilke stat. I møte med store næringspolitiske insentiv for eksport blir dermed presset på eksportkontrollen i Utenriksdepartementet stort. Når man står ovenfor en gigantkontrakt for leveranse av skarpe våpen til et tvilsomt regime, er spørsmålet dermed om kontrakten kan bli ”too big to fail”? Mye kan tyde på nettopp det.

Frankrikes eksport av Mistral-krigsskip til Russland belyser problemstillingen. Etter at Frankrike i 2011 inngikk en gigantkontrakt for levering av krigsskipene til Russland, viser det seg at selv en ukrainakrise ikke er nok til å bryte kontrakten. Verdien av våpeneksporten er på hele 9,6 milliarder kroner. Etter Russlands annektering av Krim har en lang rekke europeiske land, deriblant også Norge, erklært at de ikke vil eksportere krigsmateriell til Russland grunnet situasjonen. Mistral-eksporten har også vært tema på flere toppmøter i EU, hvor man entydig ber Frankrike avstå fra eksporten. I forrige måned ba også USA Frankrike om å holde leveransen av krigsskip til Russland tilbake. Allikevel nekter Frankrike å gi avkall på denne enorme eksportmuligheten. Den første leveransen av krigsskipet med kapasitet til å bære 16 kamphelikoptre, fire landsettingsfartøy, 60 pansrede kjøretøy og 700 tropper vil dermed skje i oktober. Frankrike vil levere et tilsvarende krigsskip til Russland i 2015.

Hvordan kan vi så få satt en stopper for den norske krigsmaterielleksporten til de pengesterke diktaturene i Midtøsten? Det er i hvert fall helt sikkert at om politikken skal få styre over handelsinteressene, må politikken bli entydig. Om partiene faktisk ønsker å stoppe norsk krigsmaterielleksport til arabiske diktaturer, må partiene faktisk si akkurat det. Nå er det regjeringen ved utenriksministeren som er ansvarlig for hvem Norge tillater eksport av krigsmateriell til. De to støttepartiene for den sittende regjeringen, som begge ønsker å stanse diktatoreksporten, kan dermed bli avgjørende. Ellers er det kjøttvekten målt i antall stortingsrepresentanter som teller. Samlet har Ap, Frp og Høyre 132 mandater på Stortinget. Krf, Senterpartiet, Venstre, SV og MDG har 37 mandater. Arbeiderpartiet blir dermed nøkkelen, med sine 55 stortingsrepresentanter. Tydelig tale fra Støre imot diktatoreksporten kan dermed sette en stopper for norsk medvirkning til undertrykking i Midtøsten.

Nye tider for norsk diktatoreksport?

Dette innlegget er skrevet av Alexander Harang, og er også å finne i ukeavisen Ny Tid fra 28.02.14 i Alexander Harangs faste spalte “Fredspolitisk utsyn”.

Forrige uke behandlet Stortinget våpenhandelmeldingen. Dette er Utenriksdepartementets årlige melding til Stortinget om den norske krigsmaterielleksporten foregående år, og dertil regelverk. Stortingets oppgave er i denne sammenheng å overse regelverk og praksis for denne dødelige eksporten. Norge eksporterer i dag krigsmateriell til 56 stater på alle kontinenter, og 52 bedrifter i Norge fikk sist år tillatelse for slik eksport. Mange av de statene som får motta norsk krigsmateriell er udemokratiske stater som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det skulle altså være nok av saker å diskutere i den norske våpeneksportdebatten.

De siste årene har imidlertid Stortinget tatt lett på behandlingen av våpeneksportenpolitikken, med det resultat at Stortinget har uttrykk seg enstemmig støttende til den norske våpeneksporten år etter år. Dette til tross for at partienes program avviker voldsomt på dette feltet. Enstemmigheten blant partiene på Stortinget har kommet våpenindustrien til gode, da industrien har fått operere med stor grad av forutsigbarhet, og ikke har blitt konfrontert med motforestillinger fra politisk hold til deres daglige virke.

Denne enstemmigheten om våpeneksporten har gitt en stilltiende aksept til tingenes tilstand i syv lange år, men nå er endelig tausheten brutt! Årets innstilling fra Utenriks- og forsvarskomiteen til våpenhandelmeldingen er dermed historisk, ved at partiene her, for første gang siden 9. juni 2005[1], sier hva de mener om våpeneksporten uten at den enes stemme er alles. Dette gir både mindretalls og flertallsmerknader i årets innstilling til våpenhandelmeldingen. Ved første øyekast kan det også se ut som om dette faktisk vil endre på hvem som vil få importere norsk krigsmateriell i fremtiden, men det er dessverre ikke selvsagt.

Merknadene i innstillingen til våpenhandelmeldingen viser at både SV, Ap, Venstre, Sp og Krf nå er kommet på fredspolitisk banehalvdel i våpenhandeldebatten. Da Miljøpartiet De Grønne ikke sitter i komiteen, er de heller ikke med på merknadene til våpenhandelmeldingen. Partiet har allikevel klart å posisjonere seg godt i Stortingsbehandlingen av saken. Samlet ser vi dermed et nytt flertall for en mer restriktiv våpeneksport i Stortinget.

Siden Utenriksdepartementet er pålagt å følge opp flertallsmerknadene fra komitéen, er disse de viktigste. Her er Aps nyorientering avgjørende. Sammen med SV, Venstre, Sp og Krf etablerer Ap et nytt flertall som uttaler at UDs risikovurdering ved tillatelse av krigsmaterielleksport skal føre til at det ikke eksporteres våpen til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Tar man intensjonen fra de fleste partiene i denne flertallsmerknaden på alvor, vil det innebære at en lang rekke diktaturer og autoritære regimer som i dag får importere norsk krigsmateriell, vil måtte se seg om etter andre krigsmateriellleverandører enn Norge i fremtiden.

Dette prinsippet, altså at mottakerlandets menneskerettighetssituasjon skal legges til grunn for om norsk krigsmaterielleksport skal kunne tillates, har vært knesatt av et enstemmig Storting siden 1997. Dette har imidlertid ikke forhindret Kongsberg og andre å levere sitt norskproduserte krigsmateriell til stater som Saudi Arabia, Bahrain, Oman, Egypt, Algerie, Jordan og De Forente Arabiske Emirater. Prinsipielle uttalelser er altså ikke i seg selv nok til å stagge den norske diktatoreksporten. Her har potensielle kontrakter og sikkerhetspolitiske allianser veid tyngre enn menneskerettigheter i flere tiår. Det må altså hardere lut til for å endre krigsmaterielleksporten i praksis, og den overnevnte flertallsmerknaden kan nettopp tolkes slik.

Under tirsdagens Stortingsbehandling av våpeneksportmeldingen valgte imidlertid Arbeiderpartiets Marit Nybakk å legge seg på en helt annen linje. Hun fremholdt at hun forutsetter at regjeringen vil håndtere menneskerettsspørsmål i våpenhandelsammenheng på samme måte som den rødgrønne regjeringen gjorde. Dette betyr i tilfelle at krigsmaterielleksporten til land som Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Jordan, Oman, Algerie og Egypt vil få fortsette som før. Utenriksminister Brende svarte gjentatte ganger at nettopp dette er regjeringens intensjon. Samtidig klargjorde ministeren under behandlingen at regjeringen vil følge Stortingets flertall. Grunnen til denne tilsynelatende selvmotsigelsen handler om hva som inkluderes i begrepet ”våpen” i overnevnte merknad. Så lenge krigsmateriellet som eksporteres til undertrykkende regimer som det i Saudi Arabia ikke defineres som ”våpen og ammunisjon”, er det tydeligvis greit for regjeringen og Arbeiderpartiet å eksportere krigsmateriell til menneskerettsovergripende regimer. Det betyr i praksis at selskap som Kongsberg kan få fortsette å styrke diktatur militært, ved eksempelvis å levere militært sambandsutstyr, laserteknologi, sensorer og til og med militære droner – da så fremt disse ikke er bevæpnet fra Norge.

De Grønnes Rasmus Hanson var et friskt pust i tirsdagens Stortingsbehandling. Han påpekte at folk flest vil forstå Stortingsflertallet på den måten at det nå er flertall for å stoppe all krigsmaterielleksport til stater som begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Dermed må altså all krigsmaterielleksport til land som Saudi Arabia opphøre. I den forbindelse fremmet han også et forslag om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for hvilke land som fra nå av ikke skal få motta norsk krigsmateriell som følge av overnevnte flertallsmerknad. Forslaget ble nedstemt.

Det er nå på tide at også Arbeiderpartiet tar tydelig stilling imot norsk krigsmaterielleksport til diktaturer. Istedenfor å samles om status quo, sammen med Frp og Høyre, bør partiet ta side med Venstre, SV, Krf, MDG og Sp, og dermed skape et skikkelig flertall imot norsk krigsmaterielleksport til alle autoritære regimer.

Alexander Harang

Leder i Norges fredslag

---

[1] (Innst. S. nr. 261 (2004-2005)

Syv år med politisk konsensus om norsk våpeneksport endelig brutt!

I går kom Stortingets Utenriks- og forsvarskomités merknader til stortingsmeldingen om norsk våpeneksport for 2012 (meldingen viser norsk eksportpraksis og -regelverk for 2012, les mld her). Norsk våpeneksport har fra eksportåret 2005 til og med 2011 blitt behandlet i Stortinget i enstemmighet på tvers av partiene. Ingen partier har derfor ytret motstand mot norsk våpeneksportpraksis i merknadsform på syv år, noe som har gitt en stilltiende aksept til tingenes tilstand. Fredslaget har i mange år jobbet hardt for å bryte denne konsensusen. Når nå tausheten endelig er brutt, har vi dermed grunn til å feire.

I gårsdagens innstilling tar partiene til orde for en rekke endringer i norsk våpeneksportpolitikk. Det kryr det av spennende og viktige merknader i komitéens innstilling! Det kan virke rart å feire merknader, men disse merknadene kan virkelig endre norsk krigsmaterielleksport om de følges opp skikkelig. I denne innstillingen er det både mindretalls- og flertallsmerknader. Utenriksdepartementet er pålagt å følge opp flertallsmerknadene, og ompartiene som fremmer mindretallsmerknader jobber hardt for det, kan også deres merknader skape viktige debatter som endrer norsk våpeneksport. Les merknadene her.

 

Merknader verdt å feire:

Det er faktisk så mange merknader vi er glade for å se i innstillingen, at det ville blitt et alt for langt og komplisert blogginnlegg om vi skulle forklart dem alle. Men la oss se litt nærmere på tre områder:

Diktatoreksport:

Fredslaget har i mange år arbeidet for å stanse alle typer krigsmaterielleksport til diktaturer og undertrykkende regimer. I fjor kom regjeringen med en sjupunktsliste for å systematisere vurderingen av menneskerettighetssituasjonen i mottakerland. Vi ønsket lista velkommen, men la vekt på at det viktigste er hva som skjer med eksportpraksisen, og at mottakerland som Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater og Kuwait ikke lengre bør få importere norsk krigsmateriell.

I år ser vi at vi får bred støtte for dette fra komitémedlemmer i mange partier. Vi håper disse merknadene følges opp, og at vi snart får se at norsk krigsmaterielleksport til diktaturer stanser. Her er høydepunktene i saken fra merknadene:

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, understreker at det er viktig at sjekklisten blir konsekvent og systematisk anvendt, og at regjeringens risikovurdering fører til at det ikke eksporteres våpen til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre deler oppfatningen uttrykt av en rekke organisasjoner på komiteens høring vedrørende eksport av forsvarsmateriell – både A- og B-materiell – til autoritære regimer, eller til land hvor det begås alvorlige brudd på menneskerettighetene. Disse medlemmer legger til grunn at innføringen av sjupunktslisten, samt en konsekvent og systematisk anvendelse av denne, vil bidra til at norsk forsvarsmateriell i fremtiden ikke kommer autoritære regimer, eller stater hvor det begås alvorlige brudd på menneskerettighetene, i hende.

Norsk regelverk:

Fredslaget har også jobbet lenge for at norske myndigheter skal kreve en sluttbrukererklæring (en juridisk forsikring om at norske våpen ikke videreselges til land vi ikke ville solgt direkte til) av allierte land (NATO, Norden og andre nære land som for eksempel Australia), og at norske våpenfabrikker i utlandet også må følge norsk regelverk når de eksporterer krigsmateriell. Den forrige regjeringen jobbet noe med sluttbrukererklæring, men arbeidet stanset opp. Når det kommer til om norske fabrikker i utlandet skal følge norske regler, viste Stortingets behandling av eierskapsmeldingene i 2006 og 2011 at det heller ikke var politisk stemning for dette. Kanskje kan Senterpartiet, Venstre og SV få gjort noe med dette nå, da disse partiene fremholder at:

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen innføre sluttbrukererklæringer fra alle land, også NATO-land og andre nære allierte. Det er viktig at tidligere regjeringers arbeid på dette området videreføres.

Disse medlemmer ser det videre som naturlig at norske statseide selskapers eksport fra fabrikker i andre land følger norsk eksportregelverk.

Krigsmaterielleksport som forer våpenkappløp:

I årets høringsrunde, la Fredslaget særlig vekt på at norsk krigsmaterielleksport til land og områder i våpenkappløp må stanse. I 2012 åpnet regjeringen for eksport til Indonesia, som nå tar del i et av verdens største rustningskappløp. Les mer om dette i vårt høringsinnspill her. Dette er et tema som ikke er blitt mye diskutert, selv om det siden 2010 er åpnet for krigsmaterielleksport til land som Algerie (i våpenkappløp med både Marokko og Libya) og India (som lenge har ligget i våpenkappløp med både Pakistan, Kina med flere)., Vi er derfor veldig glade for at Venstre og SV tok opp denne saken i en egen merknad som følger:

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i 2012 ble åpnet for våpeneksport til Indonesia. Disse medlemmer understreker at det pågår et bekymringsfullt våpenkappløp i Sørøst-Asia og Sør-Asia og vil presisere at norsk eksport av forsvarsmateriell til land i området ikke bør bidra til våpenkappløp.

Hva skjer nå?

Nå skal vi i Fredslaget jobbe hardt sammen med partiene som står bak disse merknadene (Ap, Sp, Krf, Venstre og SV) for å følge opp merknadene. Dette bør både få konsekvenser for Utenriksdepartementet som norsk eksportkontrollmyndighet, og den norske våpenindustrien. Stortingsmeldingen skal opp til behandling i plenum tirsdag 25. februar, og det blir spennende å se hva partiene tar opp i den debatten, og ikke minst hvordan utenriksministeren vil respondere på merknadene.

Fredslaget vil uansett jobbe for at alle gode innspill til ny norsk våpenhandelspolitikk i årets innstilling blir fulgt opp, og for at den gode diskusjonen og det politiske meningsmangfoldet i våpenhandelsdebatten fortsetter Etter syv år med politisk konsensus rundt norsk våpeneksport, blir det nå svært spennende å se hva dette kan føre til.

Skrevet av Alexander Harang og Hannah Eline Ander i Norges Fredslag

 

Stortinget bør stanse den norske våpeneksporten til India

Skrevet av Alexander Harang, leder i Norges fredslag

Vi i Fredslaget følger den norske våpeneksporten nøye. Siden 2009 har vi derfor registrert at norsk forsvarsindustri i økende grad sikter seg inn mot det store indiske våpenmarkedet. Dagsavisens avsløring om endringer i norsk våpeneksportpolitikk ovenfor India 6. januar, er i denne sammenheng svært alvorlig. Det verste med dagens situasjon er at politikkendringen ovenfor India som Dagsavisen avslører ikke er behandlet i Stortinget. 

Ut fra de årlige eksportkontrollmeldingene Utenriksdepartementet (UD) produserer for Stortinget, ser vi at det i 2010 ble åpnet for norsk krigsmaterielleksport til India. Dette var en endring i eksportpraksis, etter at UD foregående år hadde nektet norske våpenprodusenter eksport til India. I 2011 økte så norsk krigsmaterielleksport til India med over 1.5 millioner nok, mens det i siste eksportkontrollmelding (Mld St 49 fra 2013) fremkommer at slik eksport opphørte i 2012. Samtidig melder Dagsavisen at det i 2012 ble åpnet for eksport av nye typer krigsmateriell dette året (såkalt A-materiell), og at Forsvarsdepartementet sammen med våpenindustrien har vært på våpenpromoteringstur til landet så sent som i desember 2013. Da årets Melding til Stortinget om norsk våpeneksport skal informere om endringer i eksportpraksis og dertil regelverk i 2012, mener vi i Fredslaget at informasjonen Dagsavisen nå frembringer selvsagt skulle vært redegjort for i den våpenhandelmeldingen Stortinget i skrivende stund behandler. At meldingen ikke orienterer om politikkendringen er svært alvorlig.

Fredslaget mener minst fire kriterier i det norske eksportkontrollregelverket taler for at norsk eksport av krigsmateriell til India ikke skal tillates. Dermed bør heller ikke slik våpeneksport promoteres, slik Dagsavisen avslører. For det første er India part i et svært destabiliserende våpenkappløp med Pakistan, landet UD forøvrig har gitt flest avslag på eksportlisenssøknader i forhold til det siste tiåret. India er også deltagende i våpenkappløpet i Sør-Kinahavet, med land som Kina, Vietnam, Malaysia og Indonesia. Indias rolle i regionens våpenkappløp er også avgjørende for at landet er blitt verdens største våpenimportør, og dermed utgjør et betydelig markedspotensiale for norsk våpenindustri i dag. Samtidig som India øker sitt enorme militære forbruk gjennom våpenimporten, er India også det landet i verden med flest fattige. Landets våpenimport synes å gå på bekostning av landets fattigdomsbekjempelse. I tillegg preges India av interne konflikter og menneskerettighetsbrudd, der også statlige sikkerhetsstyrker dreper og torturerer. Alle disse fire beveggrunnene for å stoppe den norske våpeneksporten til India burde få Stortinget til å sette foten ned for den kontroversielle eksporten.

Flere av kriteriene i EUs adferdskodeks for våpeneksport, som også er legalt bindende for Norge, burde av overnevnte grunner forhindret norsk krigsmaterielleksport til India. Herunder spesielt kriterium 4, hvilke adresserer mottakerlandets rolle i våpenkappløp og regional stabilitet, kriterium 8, som sier at eksporten ikke skal undergrave mottakerlandets evne til utvikling, kriterium 2 om respekt for menneskerettigheter i mottakerlandet og kriterium 3 om hensyn til intern sikkerhetssituasjon i mottakerlandet.

Fredslaget har fremlagt den overnevnte argumentasjon om hvorfor Norge ikke burde tillate eksport av krigsmateriell i høringer på Stortinget ved en rekke anledninger. Vi tok opp saken både i høring om forsvarsbudsjettet for 2014, og i høringen om norsk våpeneksport i desember 2013. Vi vet derfor at Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget er kjent med våre argumenter imot våpeneksporten til India, men etterlyser fortsatt svar på hvordan partiene i komiteen vil forholde seg i saken.

I morgen skal Utenriks- og forsvarskomiteen imidlertid avgi sin innstilling til fjorårets våpeneksportmelding. Her er det altså fortsatt mulig å endre norsk våpeneksportpolitikk ovenfor India, om da politikerne måtte ønske dette. Fredslaget venter i spenning. 

Økt krigsmaterielleksport, NATO-lojalitet og mer krigsdeltakelse med de blå-blå?

Dette innlegget er skrevet av Alexander Harang, leder i Fredslaget

Vi i Fredslaget har tatt en titt på den nye regjeringsplattformen for å finne ut hvilken fredspolitikk de blåblå vil føre. Det ser ut til at de blåblå legger opp til å styrke våpenindustrien, en sterkere NATO-lojalitet og en mer positiv linje til å bidra i internasjonale militære operasjoner. Dette kan føre til at vårt internasjonale rykte som fredsnasjon svekkes. Se kapittel 8 i regjeringsplattformen for å finne de blåblås politikk på sikkerhet og forsvar.

Blå-blå støtte til norsk krigsmateriellindustri
I den nye regjeringsplattformen kan vi lese at Høyre og FrP ønsker å styrke norsk krigsmateriellindustri i det internasjonale markedet. Dette betyr at norsk våpeneksport vil fortsette å øke under de blåblå. Dette er bekymringsverdig. Fredslaget ønsker en mindre våpenindustri, ikke større. Norsk våpenindustri er allerede oversubsidiert og overbeskyttet. Under de rødgrønne er den norske krigsmaterielleksporten mer enn doblet i volum. Om denne trenden fortsetter vil Norge i enda større grad bidra til krig, ustabilitet og underutvikling i verden.

Vår jobb er å styrke norsk fredspolitikk, og den eksplisitte støtten til krigsmateriellindustrien i den nye regjeringsplattformen er en klar forverring sammenlignet med Soria Moria-erklæringen, som blant annet la vekt å styrke kontrollen av norsk våpeneksport. Samtidig har de rødgrønnes politikk i praksis vært å styrke våpenindustrien, gjennom store subsidier og manglende tiltak for å begrense norsk våpeneksport.

Det vil bli interessant å se om den blåblå regjeringen kommer til å føre en annerledes politikk på dette feltet enn de rødgrønne gjorde i praksis. Det gjenstår å se om dette er et ytterligere steg vekk fra fredspolitisk tenkning, eller om dette vil bety en status quo i forhold til krigsmateriellindustrien. Norge vil skåre høyere internasjonalt ved å være en eksportør av fred, heller enn krigsmidler. I dag tillater vi vår krigsmateriellindustri å profittere på krig. Dette er umoralsk, og svekker vårt rykte som fredsnasjon.

Økt NATO-lojalitet og krigsdeltakelse?
Det står ikke eksplisitt i regjeringserklæringen at Norge skal øke sin krigsdeltakelse, men det er ikke usannsynlig at dette er konsekvensen av den politikken som fremlegges. Den nye regjeringen viser langt større NATO-lojalitet enn de rødgrønne. Det vil derfor være enda vanskeligere for de blå-blå å si nei å bidra i internasjonale krigsoperasjoner enn det var for deres forgjengere.

Den nye regjeringsplattformen har en interessant formulering i at norsk deltakelse i FN- og NATO-operasjoner skal bidra til sikkerhet og fred i Norge og internasjonalt. Om dette betyr at landets sikkerhet må styrkes for at Norge skal få dra ut på nye krigs-tokt i NATO-regi, er dette nytt i norsk politikk. Eksempelvis er det ingen tvil om at nordmenns sikkerhet ble svekket av at Norge angrep Libya i NATO-regi i 2011. Ingen partier på Stortinget har imidlertid brukt denne argumentasjonen for at Norge ikke skulle gå til krig i Libya.

Det er på tide å ta en større NATO-debatt i Norge. NATO har i praksis gått fra å være en forsvarspakt til en angrepspakt. I motsetning til hva Høyre og Frp predikerer, bør Norge derfor ta avstand fra NATO, og heller utvikle en selvstendig sikkerhetspolitikk i samarbeid med våre naboer. Vil Norge egentlig tape noe på å være mindre lojale ovenfor NATOs og EUs militærpolitikk? I øyeblikket ser det ikke slik ut. Mange NATO-land tok avstand fra krigen i Libya, og mange valgte å ikke bidra i okkupasjon av Irak eller Afghanistan, slik Norge gjorde. Den politiske kostnaden av å ta egne valg i disse tilfellene har i ettertid vist seg å ikke være særlig store. Dette tyder også på at Norge kan overleve som NATO-medlem, selv om vi skulle innta en langt mer NATO-kritisk holdning enn i dag.