En stemme for fred

Valgkampen har til nå har vært snever og selvsentrert. Norge deltar i borgerkrigen i Syria, oppretter amerikanske baser på norsk jord, skal simulere krig mot Russland i militærøvelsen Aurora og bygger ned heimevernet til fordel for å kjøpe nye bombefly. I mellomtida fører vi sneversynte diskusjoner om brunost og taktisk stemmegivning. Det gjør ikke bare valgkampen kjedeligere enn den burde ha vært. Det stjeler også oppmerksomhet fra sikkerhets- og utenrikspolitikken, som angår oss alle.

Om ikke alle partiene nødvendigvis ønsker å gjøre krig og fred til et stort tema i valgkampen, kan i alle fall den enkelte velger sjøl lese seg opp og gjøre seg sine refleksjoner. Norges Fredslag har gått gjennom alle de store partienes valgprogram for å se hvilke partier som har den beste fredspolitikken.

I rapporten «Fredsvalg 2017» kommer Fredslaget fram til at de tre partiene som går til valg på den beste freds- og ikkevoldspolitikken, er Miljøpartiet de Grønne, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. MDG scorer best på underpunktene «fredsvisjon» og «fredskultur», men havner like under SV og Rødt under punktet om «begrensning av voldsmakt». Her utmerker SV seg med sin tydelige politikk for våpenhandel og nedrustning, mens Rødt er tydeligst i sin avstandstaken til amerikansk intervensjonisme.

Tilsvarende er de tre partiene som gjør det dårligst under alle hovedpunktene de tre største partiene: Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. De har få visjoner om fred og stor tiltro til å bruke militær makt til konfliktløsning.

Fredslaget konkluderer på bakgrunn av funnene at det finnes bedre og dårligere fredspolitiske alternativer ved valget 2017, uavhengig av politisk farge: For sosialister er SV og Rødt bedre enn Ap; for verdikonservative er KrF og Sp bedre enn Høyre; for liberalister er Venstre bedre enn Frp.

Fredslagets gjennomgang fokuserer på hva partiene går til valg på, ikke på hva slags historie de har for å gjennomføre løftene sine. Der får det bli opp til den enkelte å gjøre sine vurderinger. Godt valg!

Aslak Storaker,

bibliotekar

Innlegget ble publisert i Klassekampen 26. august 2017.

Norge fortsatt blant verdens største våpeneksportører

Den årlige rapporten “Trends in International Arms Transfers” fra det svenske fredsforskningsinstituttet Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), et uavhengig internasjonalt institutt dedikert til forskning på konflikt, våpen, våpenkontroll og nedrustning etablert i 1966 med base i Stockholm, har nå blitt publisert.

Fra 20. februar 2017 inkluderer den fritt tilgjengelige SIPRI-databasen informasjon om våpenoverføringer i 2016 samt oppdaterte data for perioden 1950–2015. Basert på denne nye informasjonen belyser rapporten noen av de globale og regionale hovedtrendendene for kjøp og salg av våpen.

Ettersom mengden overføringer kan fluktuere år for år presenterer SIPRI data for femårsperioder, noe som gir en mer stabil oversikt over langsiktige trender.

Ifølge årets rapport var volumet på internasjonale overføringer av store våpen i femårs-perioden perioden 2012–16 hele 8.4 prosent høyere enn i 2007–11. Dette er det største volumet målt for for noen femårsperiode siden slutten av den kalde krigen i 1990. Man må altså tilbake til 1989, like før østblokkens og Sovjetunionens kollaps, for å komme opp på samme nivå av våpeneksport som i 2016.

SIPRI har publisert tallmateriale for 57 våpeneksporterende land i 2012–16, hvorav de fem største eksportørene var USA, Russland, Kina, Frankrike og Tyskland. Til sammen sto de for 74 prosent av den totale mengden våpen eksportert i perioden.

USA, som produserer kampflyene F-35 som Norge skal kjøpe, beholder posisjonen som verdens største våpeneksportør, og økte blant annet sin eksport av rakettforsvarssystemer i forhold til forrige femårsperiode. Kombinert sto USA (33 prosent) og Russland (23 prosent) for 56 prosent, over halvparten, av all våpeneksport i verden.

Både USAs og Russlands eksport har økt fra den forrige femårsperioden, med henholdsvis 21 og 47 prosent. Kina har økt sin våpeneksport med hele 74 prosent i 2012–2016 sett i forhold til 2007–11. Til sammenligning falt tysk våpeneksport med 36 prosent mellom 2007–11 og 2012–16, og fransk eksport gikk ned 5 prosent.

SIPRI har identifisert 155 land som importører av våpen i 2012–16, med India, Saudi Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Kina og Algerie som de største. Sammen sto de for 34 prosent av all import av våpen. Den globale strømmen med våpen til Asia, Oseania og Midtøsten økte fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16, mens det var en reduksjon i våpenoverføringer til Europa, Amerika og Afrika.

Den største mottakerregionen i 2012–16 var Asia og Oseania, som sto for 43 prosent av den globale importen, fulgt av Midtøsten med 29 prosent, Europa med 11 prosent, Amerika med 8.6 prosent og Afrika med 8.1 prosent. Mellom 2007–11 og 2012–16 økte våpenimporten til land i Asia og Oseania med 7.7 prosent, mens det i Midtøsten ble registrert en økning på hele 86 prosent. Samtidig er vi en redusert import i stater i Europa (36 prosent), Amerika (18 prosent), og Afrika (6.6 prosent).

Det er med andre ord den økende etterspørselen i Midtøsten og Asia, som i løpet av de siste 5 årene hovedsakelig har vendt seg mot USA og Europa i sin interesse for avansert militær kapasitet, som har ført til en global vekst i våpenoverføringer.

Til tross for lave oljepriser, har land i de to regionene fortsatt å bestille mer våpen i 2016, og anser dem som viktige verktøy for å håndtere konflikter og regionale spenninger. Spennings-nivået har eskalert flere steder, noe som har ført til opprustning. Og når det blir flere våpen, er det alltid en risiko for at de blir brukt, med ytterligere negative konsekvenser for spenningsnivået.

India, som i motsetning til Kina har en relativt beskjeden våpenproduksjon, er verdens største våpenimportør og står for 13 prosent av det globale volumet. Saudi-Arabia følger etter på listen med en import på 8 prosent av verdensvolumet.

Norge er oppført som nummer 17 på listen over verdens største våpeneksportører, med en andel på 0,6 prosent av den globale våpeneksporten i perioden 2012–16, en oppgang fra 0.5 i perioden 2007–11. Dette er en økning på 39 prosent fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16. Hovedmottakerne er USA, Finland og Polen, som henholdsvis mottok 29, 27 og 15 prosent av den totale norske våpeneksporten for perioden 2012–16.

Den største norske våpenprodusenten er Nammo på Raufoss. De står for en stor del av den norske våpeneksporten, og leverer ammunisjon og raketter til både militære og sivile formål. En annen sentral norsk aktør er Kongsberg Gruppen. Norge eksporterer blant annet rakettmotorer, ulike typer ammunisjon, avanserte våpensystemer, og i løpet av perioden mottok blant annet flere av landene som deltar i krigen i Jemen lisensbelagt norsk utstyr. Mellom 2014 og 2015 ble norsk eksport av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait doblet, til tross for at koalisjonen de er en del av begikk klare brudd på folkeretten i Jemen.

Skrevet av Sjur Cappelen Papazian

SSBs tall for norsk våpeneksport i 2016

Norge eksporterte våpen for 1,9 milliarder kroner i 2016, 485 millioner mindre enn året før, viser SSBs statistikk. Med unntak av 2015 har trenden for våpeneksporten vært nedadgående siden toppåret 2009, da eksportverdien var 3,1 milliarder kroner. I perioden 2012–2016 ble det totalt eksportert militære våpen fra Norge for 10,7 milliarder kroner, en nedgang fra 13,6 milliarder for femårsperioden 2007–2011.

Tallgrunnlaget i SSBs statistikk baserer seg på tollvesenets utførselsdeklarasjoner og tar for seg militære våpen med unntak av krigsfartøy og kampfly. Stortinget publiserer årlig en stortingsmelding om norsk våpeneksport.

Tallene avviker noe fra SSBs statistikk fordi Utenriksdepartementet har en egen vareinndeling samt at det tas med eksport av tjenester og reparasjonshandel. I stortingsmeldingen oppgis det at det i 2015 ble eksportert forsvarsmateriell for 4,2 milliarder kroner.

Data fra FNs utenriksdatabase Comtrade viser at Norge i 2015 var verdens tiende største våpeneksportør. Disse dataene er imidlertid lite sammenlignbare fordi landene har svært ulike regler med hensyn til registrering av våpenhandel. SIPRI, Stockholms internasjonale forskningsinstitutt, beregner og rangerer internasjonal våpenhandel på et bredere grunnlag.

I fjor var det nedgang i alle de tre større våpengruppene. «Bomber, granater, miner, raketter og lignende krigsmateriell» falt med om lag en tredel til 742 millioner kroner. Gruppen «våpen og våpendeler» gikk ned rundt 20 prosent, mens det ble eksportert 10 prosent mindre «patroner og deler». I den siste våpengruppen, «stridsvogner og andre motordrevne pansrede stridsvogner og deler», var det derimot en markant økning i eksporten – fra 26 til 75 millioner kroner.

På grunn av våpenavtaler og store våpenleveranser over lengre tidsperioder varierer eksporten til enkeltland mye fra ett år til et annet. USA var likevel i 2016, som i tidligere år, den største mottakeren av norske våpen.

I 2016 gikk 40 prosent av våpeneksporten til amerikanerne. Det ble utført våpen til USA for 773 millioner kroner, 10 prosent mindre enn i 2015. Noe over halvparten av eksportverdien var varer klassifisert i gruppen «bomber, granater, miner, raketter o.l.».

Tallet var 75 prosent til NATO-landene samlet, mot 68 prosent året før. Til sammenligning har andelen av utførselen som har gått til NATO-allierte i snitt ligget på 69 prosent i femårsperioden 2012–2016.

Blant europeiske land var det Nederland og Sveits som importerte for høyest beløp fra Norge i 2016. Begge land mottok norske våpen for 121 millioner kroner, om lag som året før. Eksporten til Sverige og Tyskland økte til henholdsvis 104 og 84 millioner kroner, mens utførselen til Polen, som har vært svært høy i femårsperioden, falt mye. Den endte på 52 millioner mot 333 millioner i 2015.

Samlet sett for de fem siste årene gikk 31 prosent av våpeneksporten til USA, mens hele 11 prosent av våpenverdien – 1,2 milliarder kroner – var utførsel til Polen. Øvrige land som i perioden importerte norske våpen for mellom 0,5 og 1 milliard kroner, var Sveits og Sverige.

I det norske eksportkontrollregelverket står det at «[…]Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Militært utstyr skal heller ikke eksporteres dersom det er åpenbar fare for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking.

Hvordan dette fungerer i praksis er omdiskutert. I fjor solgte Norge våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil», til autoritære regimer, inkludert diktaturer involvert i konflikt.

Med hensyn til land i Midtøsten-regionen Eksporten til Kuwait falt fra drøyt 16 til 4 millioner kroner. Det var en ubetydelig våpenhandel med Oman (16 000 kr) og ingen utførsel verken til Qatar eller Saudi-Arabia. Mesteparten av varene som ble eksportert til regionen, var innen våpengruppene «patroner og deler» og «våpen og våpendeler».

De senere årene har Norge eksportert militært utstyr til Saudi-Arabia og Emiratene, noe som har fått Røde Kors og en rekke andre organisasjoner til å frykte at sivile i Jemen kan bli drept med norsk ammunisjon. Det fryktes for at ammunisjon solgt fra Norge til Emiratene kan bidra til brudd på humanitærretten i Jemen.

Forum for Utvikling og Miljø tok i september til orde for full granskning av våpeneksport til borgerkrigen i Jemen. Norske selskaper har eksportert krigsmateriell for 139 millioner kroner til ulike gulf-nasjoner som er parter i borgerkrigen.

UD stanset deler av våpeneksporten fra Norge til Emiratene fra første halvdel av 2016. Man holdt tilbake ytterligere utførsler av ammunisjon som kan anvendes med fare for brudd på humanitærretten i Jemen. Allikevel økte våpeneksporten til Emiratene til 79 millioner kroner i 2016 – 41 millioner mer enn året før. Blant annet ble det eksportert utstyr under kategorien “deler og tilbehør til våpen til militært bruk…” i mai, juni og august.

Norge solgte også våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil» til Thailand, som har vært et militærdiktatur siden kuppet i 2014. Vi selger altså våpen til et land rammet av intern konflikt, hvor statlige sikkerhetsstyrkers framferd bryter med folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. For den norske regjeringen er det tydeligvis greit å fortsette å væpne en militærstyrke som har tatt den politiske makten i landet.

Fortsatt norsk militært utstyr til koalisjonen som kriger i Jemen

Alle er bekymret for krigen i Jemen. Likevel fortsetter Norge å forsyne den Saudi-ledete koalisjonen med militært utstyr.

Norsk eksport av militært materiell ble forrige uke diskutert på Stortinget. Noen forslag, som å utrede muligheten for å inkludere artikler fra FNs våpenhandelavtale i lov eller forskrift, fikk flertall, og det er positivt. Men dessverre kom det flere gode forslag, framfor alt fra SV og Venstre, som ble nedstemt. Det betyr i praksis at Ap, Høyre og Sp anser det som greit at landene som deltar i krigen i Jemen mottar norsk militært utstyr.

Det er riktig, som flere har påpekt, at Norge først og fremst selger B-materiell til land som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait, som deltar i koalisjonen som intervenerer på jemenittiske myndigheters side i krigen. I 2015 eksporterte vi riktignok A-materiell til De forente arabiske emirater, men de andre kjøpte B-materiell eller flerbruksvarer til militært sluttbruk. Og da er denne eksporten tilsynelatende uproblematisk for flertallet av våre folkevalgte. Men B- og flerbruksmateriell, som blant annet inkluderer kommunikasjonsutstyr, sensorer og kjøretøy, kan være svært nyttig for å styrke de militære og paramilitære delene av et autoritært regimes sikkerhetsapparat. Det er med andre ord utstyr som kan være godt egnet til operasjoner mot demonstrasjoner, streiker og opposisjonell politisk aktivitet.

I tillegg så er det ikke sånn at A-materiell kan brukes i et vakuum. B-materiell er nødvendig for å bruke A-materiell. Når den Saudi-ledete koalisjonen bomber Jemen kan den ha behov for elektronisk utstyr, kommunikasjonsutstyr, sensorer, og ildledningsutstyr. Når Saudi-Arabia utfører bakke-operasjoner i Jemen er det behov for kjøretøy. At Norge ikke kan stanse all eksport av militært materiell til denne koalisjonen, som i følge FN er ansvarlig for systematiske brudd på folkeretten, er vanskelig å forstå. I alle fall som en symbolhandling, for å si at det ikke er greit å bombe skoler og sykehus. Men det var for mye å håpe på.

I debatten rundt den militære eksporten kom det likevel fram noen interessante poenger. For det første ble vi fortalt hvordan norske produsenter av militært materiell er en viktig del av norsk forsvarspolitikk. De forsyner det norske forsvaret med utstyr, men er også avhengige av å eksportere. En eksportrettet militær industri er dermed viktig for norsk sikkerhet. Relatert til dette har Midtøsten blitt identifisert som et viktig framtidig marked for norske produsenter av militært materiell.

Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan det å forsyne udemokratiske, potensielt ustabile stater, som gjennom krigføring og militær støtte til opprørsgrupper bidrar til å destabilisere en allerede ustabil region, med militært utstyr skal bidra positivt til tilgrensende områders (les: Europas) sikkerhet.

For det andre, ble det nevnt, er det godt mulig det ikke er i norske bedrifters interesse å selge militært utstyr til disse landene. Vi ser allerede en utvikling i andre europeiske land mot en stigmatisering av militær eksport til blant annet Saudi-Arabia. Organisasjoner i Nederland og Storbritannia har gått til rettslige skritt mot myndighetene for å stanse militær eksport til Saudi-Arabia. Kort tid etter stemte det nederlandske parlamentet for å stanse all våpensalg til Saudi-Arabia. Amerikanske senatorer og kongressmedlemmer ba om stans av militær eksport til Saudi-Arabia til en verdi av $1,5 milliarder. I februar i år stemte Europaparlamentet for en våpenembargo mot Saudi-Arabia og slo fast at eksport av militært utstyr til landet var et brudd på EUs eksportkontrollregelverk. Det er mulig vi her ser tilløpet til en mer restriktiv linje, og norske bedrifters renomme kan ta skade dersom Norge ikke henger med. Her burde bedriftene selv ta ansvar og unnlate å selge til land involvert i brudd på folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. Det hadde selvsagt vært fint å ha bedrifter med moralsk ryggrad til å gjøre nettopp det. Men inntil vi får det er det vår politiske ledelses rolle å definere hvor det er greit å eksportere. Og inntil videre har vi altså en regjering og et flertall på Stortinget som synes det er akseptabelt å fortsette å styrke disse landene militært.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger

Militærdiktatur med norske våpen

7. august stemte thailenderne over en svært kontroversiell grunnlov. Samtidig har de militære myndighetene strammet grepet om makten. Det har de kunnet gjøre med våpen levert av blant andre Norge.

Etter flere måneder med politisk krise og store demonstrasjoner, tok Thailands hær, ledet av general Prayut Chan-o-cha, kontroll over landets politiske administrasjon 22. mai 2014. Innføringen av portforbud og unntakstilstand markerte starten på et kuppregime som i stadig større grad har slått ned på protester og innskrenket befolkningens demokratiske handlingsrom.

Skillet mellom militære og sivile autoriteter har gradvis blitt visket ut, og mange rettssaker som involverer sivile føres nå for militære domstoler. Militære offiserer har fått adgang til å arrestere og anholde mistenkte i saker knyttet til gambling, utpressing, ærekrenking og forbrytelser mot den offentlige ro og orden, og kan i noen tilfeller ransake eiendommer uten ransakelsesordre, beslaglegge eiendeler, og stanse finansielle transaksjoner. Politikere, dissidenter og journalister arresteres, ytringsfriheten har blitt alvorlig innskrenket, og militærjuntaen har gitt seg selv makt til å gjøre mer eller mindre som den vil, med straffefrihet.

I folkeavstemningen denne uken skal Thailands befolkning stemme over en ny grunnlov, utformet av en komité nedsatt av militærjuntaen. Grunnloven vil gi juntaen rett til å direkte utpeke landets 250 senatorer, som også vil være involvert i valget av statsminister, og sikre militærstyrets autoritet inntil et nytt parlament formes. Prayut Chan-o-cha har lovet demokratiske valg i 2017, men grunnloven vil sikre militæret politisk innflytelse, inkludert muligheten til å oppløse parlamentet, lenge etter dette.

Under forberedelsene til valget har godt over 100 mennesker blitt arrestert for å protestere mot eller kritisere folkeavstemningen eller oppfordre velgere til å stemme mot grunnlovsforslaget. Mediehus og politiske partier trues med stenging dersom avstemningen møtes med kritikk, det er ingen offentlig diskusjon rundt temaet. og internasjonale og nasjonale organisasjoner får ikke lov til å overvåke valget. Nylig ble to 8 år gamle jenter anholdt for å blokkere avstemningsprosessen og ødelegge offentlig eiendom, etter at de rev ned en velgerliste fordi de ville leke med det rosa papiret.

Siden kuppåret 2014 har Norge solgt våpen, ammunisjon, og varer innen kategorien ”bomber, torpedoer, raketter, missiler og eksplosiver samt tilhørende komponenter” for flere titalls millioner kroner til Thailand. Vi fortsetter med andre ord å støtte en militær institusjon som har tatt over landets politiske makt gjennom et udemokratisk kupp.

Samtidig er Thailand rammet av en intern konflikt, som siden 2004 har medført nesten 6500 drepte og over 11000 skadde. I landets fire sørlige provinser Yala, Narathiwat, Pattani og Songkhla har deler av malay-befolkningen tatt opp våpen i kamp for å gjenetablere sitt gamle hjemland i området. Det gamle sultanatet Patani ble på begynnelsen av 1900-tallet annektert og delt mellom det som i dag er Thailand og Malaysia, og malay-befolkningen blir fortsatt utsatt for diskriminering og marginalisering. Nå kjemper opprørsgrupper en selverklært frihets- og selvstendighetskamp, mens thailandske myndigheter kaller dem separatister og terrorister.

Og mens opprørerne tar i bruk brutale virkemidler som inkluderer angrep på sivile, templer og skoler, benytter statlige sikkerhetsstyrker utenomrettslige henrettelser, tvungne forsvinninger og tortur med straffefrihet. Myndighetene har fokusert på storstilt mobilisering av militære og paramilitære styrker til de rammede områdene framfor politiske prosesser som tar befolkningens krav og ønsker på alvor.

Er det akseptabelt at norske våpen eksporteres til et ulovlig kuppregime som med svært brutale midler og brudd på internasjonale menneskerettigheter utkjemper en intern konflikt? Jeg ville tro at svaret på dette spørsmålet var ”nei”, men norske myndigheter er visst uenige.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen 8. august 2016.

Tykkere tåke om våpeneksport

Tor Kristian Birkeland, Norges Kristne Råd

Hanne Sofie Lindahl, Changemaker

Fredrik Heldal, Norges Fredslag

Hedda Bryn Langemyr, Norges Fredsråd

Vi takker Marit Nybakk (Ap) og Liv Signe Navarsete (Sp) for svar 11. mai på vårt innlegg 29. april hvor vi spurte hvorfor de ikke vil lage regler som forbyr salg av militært utstyr til autoritære regimer. Nybakk og Navarsete ga 11. mai en generell beskrivelse på deres innstilling til stortingsmeldingen om våpeneksport. Det var ikke det vi ba om. Vi ba om svar på et konkret spørsmål om konsekvensen av deres beslutning.

Konsekvensen av Aps og Sps beslutning er at undertrykkende regimer vil fortsette å motta militært utstyr fra Norge. Gjennom denne eksporten er vi med på å legitimere voldsbruken og undertrykkingen som foregår mot befolkningen. Dagens regelverk stanser ikke eksport av militært utstyr til undertrykkende regimer. Det er irrelevant å påstå at vi har «et av verdens strengeste regelverk» dersom regelverket tillater uansvarlig eksport. Påstanden gjør ikke at eksporten blir ansvarlig.

Det nærmeste vi kommer et svar fra Ap og Sp på spørsmålet vårt, er at de tar beslutninger «ut i fra et helhetlig perspektiv. En del av dette bildet er at det ikke er mulig å sikre nasjonal forsvarsevne, uten også å ha en nasjonal forsvarsindustri.» Vil virkelig militærindustrien kollapse av å ikke eksportere militært utstyr til Saudi-Arabia? Eller finnes det en annen grunn til at vi skal fortsette denne eksporten? Vi venter fortsatt på svar på hvorfor Sp og Ap ikke vil stanse eksport av militært utstyr til autoritære regimer.

Publisert i Dagbladet 30.05.2016

Problemene fortsetter for F-35

Norges nye jagerfly har ennå ikke blitt levert, men allerede har flyet blitt gjenstand for omfattende kritikk. Kritiske røster har pekt på tester hvor flyet kommer dårligere ut enn våre nåværende F-16-fly, en kostnad som stadig er på vei oppover, og beskrivelser av F-35 som mer egnet til offensive NATO-operasjoner enn til forsvaret av norske grenser.

Nå har J. Michael Gilmore, direktøren for Operational Test and Evaluation, som er den amerikanske forsvarsministerens fremste rådgiver, kommet med sin årlige rapport om flyet. Og den er ikke bare positiv.

Rapporten slår blant annet fast at flyet, i sin nåværende form, vil måtte prøve å unngå konfrontasjoner, og vil være avhengig av bistand fra allierte styrker. Flyets nyeste softwarekonfigurasjon kalles 2B, og denne skal for første gang gi F-35 kampevne. Mangler ved 2B, spesielt relatert til elektronisk krigføring, bevæpning og evne til å kombinere data fra flere ulike sett sensorer, medfører begrenset evne til å respondere på trusler, og gjør det nødvendig å innhente koordinater til presisjonsangrep fra andre kilder.

Tester viser også at dersom flyet flyr med høy hastighet i under 7600 meters høyde, og ved temperaturer på over 32 grader, kan ikke våpenlukene være lukket mer enn 10 minutter av gangen, da dette kan medføre risikabel varmeutvikling i våpenlastrommet. Åpne våpenluker gjør imidlertid flyet mer synlig på radar, og verdien av stealth-funksjonen blir dermed sterkt redusert.

I tillegg kan ikke flyets våpenluker åpnes i toppfarten, som ligger opp mot 2000 km/t. Dette begrenser bruken av våpen til tidsrom når flyet beveger seg i lavere hastigheter, og kan dermed gi fiendtlige fly en fordel. Flyet kan heller ikke akselerere maksimalt dersom drivstofftanken er mer enn 55 % full, på grunn av fare for høyt trykk i drivstoffsystemet. Og defensive manøvrer som skal forsvare flyet mot fiendtlige missiler virket heller ikke ved høye hastigheter.

Rapporten viser til mangelfull testing av flyet, og peker på manglende lederskap og styring i F-35-programmet som deler av årsaken til dette. Flyene har brukt mye mer tid på bakken for vedlikehold, og ventet lenger på reservedeler, enn det som var forventet. Det ble i tillegg rapportert at mangelfull oppgradering av flyets kamera umuliggjorde bruken av nattkamera, at F-35s system for å oppdage tekniske feil ikke fungerer tilfredsstillende, problemer med dataoverføring fra flyets system, og at flyet er lite pålitelig.

Testene av den neste softwarekonfigurasjonen, 3B, skulle i følge planen fullføres innen mai 2017, 7 måneder etter skjema. Men rapporten stiller nå spørsmål ved denne tidsrammen, og nevner januar 2018 som en mer realistisk frist for utvikling av 3B og testing av flyene.

De siste operasjonelle våpentestene er kanskje ikke klare før i november 2021.

Norge har allerede bestemt seg for å kjøpe F-35, og må regne med at noen av problemene kommer til å vedvare, og andre kommer til å dukke opp, etter at flyet ankommer landet. Det er derfor fare for at kostnadene vil fortsette å stige, og at ytterligere svakheter vil oppdages, med de konsekvenser dette vil ha for Forsvarets budsjetter og landets forsvarsevne.

Økt våpeneksport i 2015

Statistisk sentralbyrå har lagt fram tall for norsk eksport av våpen i 2015, og pilene peker oppover.

Statistisk sentralbyrå (SSB) baserer sitt tallmateriale på tollvesenets utførselsdeklarasjoner, og statistikken omfatter varegruppene våpen og ammunisjon med deler, og stridsvogner og andre motordrevne pansrede stridskjøretøyer utstyrt med våpen samt deler til disse. SSBs tall avviker noe fra tallen som framkommer i Stortingsmeldingene om salg av militært materiell, blant annet fordi UD bruker en annen vareinndeling enn Tollvesenet, og inkluderer eksport av tjenester og reparasjonshandel i sine oversikter.

Norges eksport av våpen beløp seg i følge SSB til 2,4 milliarder kroner i 2015, en økning på 600 millioner kroner i forhold til året før. Spesielt er det varegruppene ”bomber, granater, torpedoer m.m.”, som sto for 1,1 milliarder kroner av eksporten, og ”patroner og deler”, med en verdi på 523 millioner kroner, som sto for økningen. Eksportverdien for førstnevnte kategori er, i følge SSB, den høyeste noensinne, mens sistnevnte kategori økte med omtrent 50 % fra året før.

Norge fortsatte å eksportere militært materiell til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Kuwait i 2015, til tross for at de gjennom store deler av året var involvert i en brutal krig i Jemen. Norsk eksportkontrollregelverk sier at militært materiell ikke skal eksporteres til områder hvor det er krig, eller hvor eksporten kan bidra til å forverre eller forlenge motsetninger eller væpnede konflikter. Likevel ble det eksportert ”våpen og våpendeler” og ”patroner og deler” til De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Kuwait for henholdsvis 38 millioner, 58 000, og 16 millioner kroner i 2015. Samtidig ble koalisjonen som angriper Jemen, som disse landene er en del av, anklaget for brudd på folkeretten av organisasjoner som Amnesty International, Røde Kors, FN, og Leger uten grenser.

Mens eksporten til land utenfor NATO nesten ble doblet i 2015, var det likevel våre NATO-allierte som mottok hovedtyngden av norske våpen. SSB rapporterer at Norge tjente 1,6 milliarder kroner på salg av våpen til NATO-land, med USA som den største mottakeren. Til tross for en eskalerende intern konflikt mellom den tyrkiske staten og kurdiske grupper fra sommeren 2015, med drap på sivile og andre menneskerettighetsbrudd som resultat, fortsatte Tyrkia å motta norske våpen dette året.

Det ble også solgt ”patroner og deler” samt ”bomber, granater, torpedoer m.m.” til Thailand for over 40 millioner kroner. Thailand har de siste årene kjempet med svært brutale midler mot et opprør i landets fire sørlige provinser, og har blitt anklaget av Amnesty International for utenomrettslige henrettelser og overdreven bruk av makt i kampen mot opprørerne. I tillegg har Thailand siden mai 2014 blitt styrt av det som vanskelig kan kalles annet enn et militærdiktatur. Norge styrker med andre ord både regimets militære evne til å slå ned på opprøret, og militærjuntaens evne til å holde på makten.

Norge fortsatte i tillegg å selge våpen til land som Malaysia og Japan som er involvert i et potensielt destabiliserende våpenkappløp knyttet til situasjonen rundt Sør- og Øst-Kinahavet.

Vi har et eksportkontrollregelverk som skal redusere faren for at norsk militært utstyr brukes til å bryte menneskerettighetene eller havner i land i rammet av krig. Likevel eksporterer vi militært utstyr, inkludert våpen, til land som både er rammet av borgerkrig eller borgerkrigslignende situasjoner og som deltar i militære angrep på andre land. I tillegg selger vi våpen til land hvor det begås alvorlige menneske-rettighetsbrudd. Det virker som om dette er helt uproblematisk for vår politiske ledelse.

Tjener fett på diktatoreksport

Dette innlegget stod først på trykk i Alexander Harangs faste spalte i Ny Tid 6. juni 2014, “Fredspolitisk utsyn”. Harang er daglig leder i Fredslaget.

Under den arabiske våren talte Storting og regjering imot våpeneksport til arabiske diktaturer. Likevel tillater regjeringen at Kongsberg inngår milliardkontrakt om eksport av rakettsystem til Oman i 2014.

Denne helgen er Norges Fredslag vertskap for et internasjonalt aktivistnettverk i Oslo. European Network Against Arms Trade er sammensatt av fredsgrupper fra 17 europeiske land, som alle jobber imot  den internasjonale våpenhandelen. Under dette årets nettverkssamling er det Europas våpeneksport til diktaturer som står i fokus.

Under den arabiske våren fikk den europeiske våpeneksporten til arabiske diktaturer ny motvind. Det ble gitt mange politiske løfter om å begrense diktatoreksporten, også i Norge. Det syntes opportunt å stille seg på folkets side imot diktatorene. I dag, tre gode eksportår senere, peker fasiten i en annen retning. Den europeiske våpeneksporten har vært økende, ikke fallende, til alle de udemokratiske regimene i Midtøsten og Nord Afrika siden 2011. Nasjonale næringsinteresser synes å ha veid tyngre enn menneskerettigheter og demokrati for europeisk eksportkontroll.

I slutten av januar kunne Kongsberg melde om en ny storkontrakt for eksport av  rakettsystemet NASAMS til Oman. I produksjonen av dette bakke til luft-systemet, er Kongsberg Defence Systems underleverandør for den amerikanske våpengiganten Raytheon. I følge kontrakten skal Kongsberg håve inn hele 3,7 milliarder kroner på raketteksporten til Oman. Til sammenlikning beløp den samlede verdien av norsk eksport av militære varer seg i 2012 til 3,9 milliarder.

Oman-kontrakten er også en hovedgrunn til at Kongsberg gjør det svært godt om dagen. Kongsberggruppen satt ny rekord hva angår ordreinngang første kvartal 2014. Dette kvartalet vokste ordrene med hele 8,57 milliarder, og Kongsberg Defence Systems sto for 55 % av denne veksten. Dette skjer altså på tross av at selskapet ble siktet av Økokrim for korrupsjon i forbindelse med eksport til Romania i februar, og at både Miljøpartiet De Grønne, SV, Krf, Venstre og Senterpartiet tok til orde for å stoppe norsk krigsmaterielleksport til udemokratiske regimer i januar og februar 2014.

Sammen med Arbeiderpartiet dannet de overnevnte partiene også flertall på Stortinget i februar om en merknad som sier at regjeringen ikke bør tillate våpeneksport til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Samtidig benyttet Ap anledningen til å forsikre Frp og Høyre om at de vil støtte opp gjeldende krigsmaterielleksportpraksis til Midtøsten. Dermed er det altså flertall for status quo i Stortinget. Oman-kontrakten viser at det å bidra med rakettsystem til et ikke-demokratisk land, med høyst begrensede politiske rettigheter, uten organisasjons og forsamlingsfrihet og med vedvarende alvorlige menneskerettighetsbrudd, fortsatt er innenfor gjeldende norsk våpeneksportpolitikk.

En grunnleggende problemstilling i eksportkontrolldebatten bør være hvor mye regelverket faktisk har å si for faktisk eksport. Når politikerne våre vedtar lover og retningslinjer for krigsmaterielleksport, synes man å gi stort rom for politisk skjønn hos lisensierende myndighet. Utenriksdepartementet har derfor betydelig fleksibilitet når de skal beslutte hvilke krigsmateriell norsk våpenindustri skal få eksportere til hvilke stat. I møte med store næringspolitiske insentiv for eksport blir dermed presset på eksportkontrollen i Utenriksdepartementet stort. Når man står ovenfor en gigantkontrakt for leveranse av skarpe våpen til et tvilsomt regime, er spørsmålet dermed om kontrakten kan bli ”too big to fail”? Mye kan tyde på nettopp det.

Frankrikes eksport av Mistral-krigsskip til Russland belyser problemstillingen. Etter at Frankrike i 2011 inngikk en gigantkontrakt for levering av krigsskipene til Russland, viser det seg at selv en ukrainakrise ikke er nok til å bryte kontrakten. Verdien av våpeneksporten er på hele 9,6 milliarder kroner. Etter Russlands annektering av Krim har en lang rekke europeiske land, deriblant også Norge, erklært at de ikke vil eksportere krigsmateriell til Russland grunnet situasjonen. Mistral-eksporten har også vært tema på flere toppmøter i EU, hvor man entydig ber Frankrike avstå fra eksporten. I forrige måned ba også USA Frankrike om å holde leveransen av krigsskip til Russland tilbake. Allikevel nekter Frankrike å gi avkall på denne enorme eksportmuligheten. Den første leveransen av krigsskipet med kapasitet til å bære 16 kamphelikoptre, fire landsettingsfartøy, 60 pansrede kjøretøy og 700 tropper vil dermed skje i oktober. Frankrike vil levere et tilsvarende krigsskip til Russland i 2015.

Hvordan kan vi så få satt en stopper for den norske krigsmaterielleksporten til de pengesterke diktaturene i Midtøsten? Det er i hvert fall helt sikkert at om politikken skal få styre over handelsinteressene, må politikken bli entydig. Om partiene faktisk ønsker å stoppe norsk krigsmaterielleksport til arabiske diktaturer, må partiene faktisk si akkurat det. Nå er det regjeringen ved utenriksministeren som er ansvarlig for hvem Norge tillater eksport av krigsmateriell til. De to støttepartiene for den sittende regjeringen, som begge ønsker å stanse diktatoreksporten, kan dermed bli avgjørende. Ellers er det kjøttvekten målt i antall stortingsrepresentanter som teller. Samlet har Ap, Frp og Høyre 132 mandater på Stortinget. Krf, Senterpartiet, Venstre, SV og MDG har 37 mandater. Arbeiderpartiet blir dermed nøkkelen, med sine 55 stortingsrepresentanter. Tydelig tale fra Støre imot diktatoreksporten kan dermed sette en stopper for norsk medvirkning til undertrykking i Midtøsten.

Nye tider for norsk diktatoreksport?

Dette innlegget er skrevet av Alexander Harang, og er også å finne i ukeavisen Ny Tid fra 28.02.14 i Alexander Harangs faste spalte “Fredspolitisk utsyn”.

Forrige uke behandlet Stortinget våpenhandelmeldingen. Dette er Utenriksdepartementets årlige melding til Stortinget om den norske krigsmaterielleksporten foregående år, og dertil regelverk. Stortingets oppgave er i denne sammenheng å overse regelverk og praksis for denne dødelige eksporten. Norge eksporterer i dag krigsmateriell til 56 stater på alle kontinenter, og 52 bedrifter i Norge fikk sist år tillatelse for slik eksport. Mange av de statene som får motta norsk krigsmateriell er udemokratiske stater som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det skulle altså være nok av saker å diskutere i den norske våpeneksportdebatten.

De siste årene har imidlertid Stortinget tatt lett på behandlingen av våpeneksportenpolitikken, med det resultat at Stortinget har uttrykk seg enstemmig støttende til den norske våpeneksporten år etter år. Dette til tross for at partienes program avviker voldsomt på dette feltet. Enstemmigheten blant partiene på Stortinget har kommet våpenindustrien til gode, da industrien har fått operere med stor grad av forutsigbarhet, og ikke har blitt konfrontert med motforestillinger fra politisk hold til deres daglige virke.

Denne enstemmigheten om våpeneksporten har gitt en stilltiende aksept til tingenes tilstand i syv lange år, men nå er endelig tausheten brutt! Årets innstilling fra Utenriks- og forsvarskomiteen til våpenhandelmeldingen er dermed historisk, ved at partiene her, for første gang siden 9. juni 2005[1], sier hva de mener om våpeneksporten uten at den enes stemme er alles. Dette gir både mindretalls og flertallsmerknader i årets innstilling til våpenhandelmeldingen. Ved første øyekast kan det også se ut som om dette faktisk vil endre på hvem som vil få importere norsk krigsmateriell i fremtiden, men det er dessverre ikke selvsagt.

Merknadene i innstillingen til våpenhandelmeldingen viser at både SV, Ap, Venstre, Sp og Krf nå er kommet på fredspolitisk banehalvdel i våpenhandeldebatten. Da Miljøpartiet De Grønne ikke sitter i komiteen, er de heller ikke med på merknadene til våpenhandelmeldingen. Partiet har allikevel klart å posisjonere seg godt i Stortingsbehandlingen av saken. Samlet ser vi dermed et nytt flertall for en mer restriktiv våpeneksport i Stortinget.

Siden Utenriksdepartementet er pålagt å følge opp flertallsmerknadene fra komitéen, er disse de viktigste. Her er Aps nyorientering avgjørende. Sammen med SV, Venstre, Sp og Krf etablerer Ap et nytt flertall som uttaler at UDs risikovurdering ved tillatelse av krigsmaterielleksport skal føre til at det ikke eksporteres våpen til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Tar man intensjonen fra de fleste partiene i denne flertallsmerknaden på alvor, vil det innebære at en lang rekke diktaturer og autoritære regimer som i dag får importere norsk krigsmateriell, vil måtte se seg om etter andre krigsmateriellleverandører enn Norge i fremtiden.

Dette prinsippet, altså at mottakerlandets menneskerettighetssituasjon skal legges til grunn for om norsk krigsmaterielleksport skal kunne tillates, har vært knesatt av et enstemmig Storting siden 1997. Dette har imidlertid ikke forhindret Kongsberg og andre å levere sitt norskproduserte krigsmateriell til stater som Saudi Arabia, Bahrain, Oman, Egypt, Algerie, Jordan og De Forente Arabiske Emirater. Prinsipielle uttalelser er altså ikke i seg selv nok til å stagge den norske diktatoreksporten. Her har potensielle kontrakter og sikkerhetspolitiske allianser veid tyngre enn menneskerettigheter i flere tiår. Det må altså hardere lut til for å endre krigsmaterielleksporten i praksis, og den overnevnte flertallsmerknaden kan nettopp tolkes slik.

Under tirsdagens Stortingsbehandling av våpeneksportmeldingen valgte imidlertid Arbeiderpartiets Marit Nybakk å legge seg på en helt annen linje. Hun fremholdt at hun forutsetter at regjeringen vil håndtere menneskerettsspørsmål i våpenhandelsammenheng på samme måte som den rødgrønne regjeringen gjorde. Dette betyr i tilfelle at krigsmaterielleksporten til land som Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Jordan, Oman, Algerie og Egypt vil få fortsette som før. Utenriksminister Brende svarte gjentatte ganger at nettopp dette er regjeringens intensjon. Samtidig klargjorde ministeren under behandlingen at regjeringen vil følge Stortingets flertall. Grunnen til denne tilsynelatende selvmotsigelsen handler om hva som inkluderes i begrepet ”våpen” i overnevnte merknad. Så lenge krigsmateriellet som eksporteres til undertrykkende regimer som det i Saudi Arabia ikke defineres som ”våpen og ammunisjon”, er det tydeligvis greit for regjeringen og Arbeiderpartiet å eksportere krigsmateriell til menneskerettsovergripende regimer. Det betyr i praksis at selskap som Kongsberg kan få fortsette å styrke diktatur militært, ved eksempelvis å levere militært sambandsutstyr, laserteknologi, sensorer og til og med militære droner – da så fremt disse ikke er bevæpnet fra Norge.

De Grønnes Rasmus Hanson var et friskt pust i tirsdagens Stortingsbehandling. Han påpekte at folk flest vil forstå Stortingsflertallet på den måten at det nå er flertall for å stoppe all krigsmaterielleksport til stater som begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Dermed må altså all krigsmaterielleksport til land som Saudi Arabia opphøre. I den forbindelse fremmet han også et forslag om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for hvilke land som fra nå av ikke skal få motta norsk krigsmateriell som følge av overnevnte flertallsmerknad. Forslaget ble nedstemt.

Det er nå på tide at også Arbeiderpartiet tar tydelig stilling imot norsk krigsmaterielleksport til diktaturer. Istedenfor å samles om status quo, sammen med Frp og Høyre, bør partiet ta side med Venstre, SV, Krf, MDG og Sp, og dermed skape et skikkelig flertall imot norsk krigsmaterielleksport til alle autoritære regimer.

Alexander Harang

Leder i Norges fredslag

---

[1] (Innst. S. nr. 261 (2004-2005)