En stemme for fred

Valgkampen har til nå har vært snever og selvsentrert. Norge deltar i borgerkrigen i Syria, oppretter amerikanske baser på norsk jord, skal simulere krig mot Russland i militærøvelsen Aurora og bygger ned heimevernet til fordel for å kjøpe nye bombefly. I mellomtida fører vi sneversynte diskusjoner om brunost og taktisk stemmegivning. Det gjør ikke bare valgkampen kjedeligere enn den burde ha vært. Det stjeler også oppmerksomhet fra sikkerhets- og utenrikspolitikken, som angår oss alle.

Om ikke alle partiene nødvendigvis ønsker å gjøre krig og fred til et stort tema i valgkampen, kan i alle fall den enkelte velger sjøl lese seg opp og gjøre seg sine refleksjoner. Norges Fredslag har gått gjennom alle de store partienes valgprogram for å se hvilke partier som har den beste fredspolitikken.

I rapporten «Fredsvalg 2017» kommer Fredslaget fram til at de tre partiene som går til valg på den beste freds- og ikkevoldspolitikken, er Miljøpartiet de Grønne, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. MDG scorer best på underpunktene «fredsvisjon» og «fredskultur», men havner like under SV og Rødt under punktet om «begrensning av voldsmakt». Her utmerker SV seg med sin tydelige politikk for våpenhandel og nedrustning, mens Rødt er tydeligst i sin avstandstaken til amerikansk intervensjonisme.

Tilsvarende er de tre partiene som gjør det dårligst under alle hovedpunktene de tre største partiene: Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. De har få visjoner om fred og stor tiltro til å bruke militær makt til konfliktløsning.

Fredslaget konkluderer på bakgrunn av funnene at det finnes bedre og dårligere fredspolitiske alternativer ved valget 2017, uavhengig av politisk farge: For sosialister er SV og Rødt bedre enn Ap; for verdikonservative er KrF og Sp bedre enn Høyre; for liberalister er Venstre bedre enn Frp.

Fredslagets gjennomgang fokuserer på hva partiene går til valg på, ikke på hva slags historie de har for å gjennomføre løftene sine. Der får det bli opp til den enkelte å gjøre sine vurderinger. Godt valg!

Aslak Storaker,

bibliotekar

Innlegget ble publisert i Klassekampen 26. august 2017.

Den korte veien fra ”humanitær intervensjon” til regimeendring

Det har nå gått 5 år siden angrepet på Libya, hvor Norge inntok en svært aktiv rolle. Det som begynte som en begrenset intervensjon for å beskytte sivile, utviklet seg snart til å først og fremst handle om regimeendring. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner nå for en granskning av Norges bombing av Libya. Det er på tide med et kritisk blikk på rollen Norge spilte her.

Statene som angrep Libya, med USA i spissen, intervenerte på bakgrunn av en resolusjon fra Sikkerhetsrådet, som åpnet for at FNs medlemsland kunne ta i bruk alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile i Libya. 28. mars 2011 uttalte Barack Obama at det ville være et feilsteg å utvide intervensjonen til å sikte mot regimeendring, og flere medlemmer av administrasjonen gjentok dette i tiden etter. Forsvarsminister Robert Gates var en av dem som sluttet seg til dette, ved å slå fast at regimeendring aldri var en del av oppdraget. Senest i år uttalte Gates til New York Times at det aldri var et bevisst mål å drepe Gaddafi.

Uttalelsene reflekterer derimot dårlig situasjonen som utviklet seg i Libya. Angrep mot mål hvor det var mistenkt at Gaddafi kunne oppholde seg ble iverksatt tidlig i operasjonen, og ble gjennomført flere ganger. Det tok kun noen timer fra intervensjonen var i gang til Tomahawk-missiler fra en britisk ubåt traff en administrasjonsbygning 50 meter unna Gaddafis hus. Argumenter om at dette handlet om å beskytte sivile og ikke drepe diktatoren høres ikke overbevisende ut.

Som en del av beskyttelsen av libyske sivile ba Sikkerhetsresolusjonen medlemslandene om å stanse våpenoverføringer til væpnede aktører i Libya. Men Egypt og Qatar sendte, med amerikansk velsignelse, våpen til opprørsgrupper som kjempet mot regimet, og vestlige myndigheter bidro med etterretning, opptrening og logistikk. I mai 2011 ble et skip som fraktet våpen, eksplosiver og ammunisjon til opprørsgrupper stanset av et canadisk marinefartøy som overvåket våpenembargoen, men skipet fikk tillatelse til å fortsette til Libya til tross for at det var klart hvor våpnene var på vei.

Det var rapporter om Gaddafi-regimets forestående angrep på Benghazi som var utgangspunktet for Sikkerhetsrådsresolusjonen og intervensjonen. Tilhengere av en intervensjon advarte om folkemord. Men i følge seniorforsker Ola Tunander ved PRIO hadde regimet kun sendt 14 stridsvogner mot Benghazi, for å hindre opprørere i å ta kontroll over oljeinstallasjoner, og Gaddafi hadde truet med å drepe Al Qaida-opprører og utenlandske agenter, ikke befolkningen i Benghazi. Og den begrensede trusselen fra regimet mot sivilbefolkningen var stort sett eliminert av NATO og opprørere i løpet av intervensjonens 10 første dager.

Etter dette begynte de intervenerende NATO-landene å gi luftstøtte til opprørerne, blant annet ved å angripe statlige styrker mens de trakk seg tilbake. Det var også en amerikansk drone og et fransk jagerfly som sto bak angrepet som førte til at Gaddafi ble såret, tatt av opprørsstyrker og senere summarisk henrettet.

I tilfellet Libya var det altså tilsynelatende stor avstand mellom offentlig uttalte militære mål og den faktiske militære framferden på bakken. Spørsmålet er om norske politikere var klar over dette, eller om de ikke var informert av sine viktigste allierte. Dersom det var slik at våre ledere ikke mottok denne informasjonen bør vi spørre oss om vi igjen skal la våre allierte trekke oss inn i krigføring når vi ikke kjenner deres agenda og ikke vet hva som er målet med krigen.

Økt krigsmaterielleksport, NATO-lojalitet og mer krigsdeltakelse med de blå-blå?

Dette innlegget er skrevet av Alexander Harang, leder i Fredslaget

Vi i Fredslaget har tatt en titt på den nye regjeringsplattformen for å finne ut hvilken fredspolitikk de blåblå vil føre. Det ser ut til at de blåblå legger opp til å styrke våpenindustrien, en sterkere NATO-lojalitet og en mer positiv linje til å bidra i internasjonale militære operasjoner. Dette kan føre til at vårt internasjonale rykte som fredsnasjon svekkes. Se kapittel 8 i regjeringsplattformen for å finne de blåblås politikk på sikkerhet og forsvar.

Blå-blå støtte til norsk krigsmateriellindustri
I den nye regjeringsplattformen kan vi lese at Høyre og FrP ønsker å styrke norsk krigsmateriellindustri i det internasjonale markedet. Dette betyr at norsk våpeneksport vil fortsette å øke under de blåblå. Dette er bekymringsverdig. Fredslaget ønsker en mindre våpenindustri, ikke større. Norsk våpenindustri er allerede oversubsidiert og overbeskyttet. Under de rødgrønne er den norske krigsmaterielleksporten mer enn doblet i volum. Om denne trenden fortsetter vil Norge i enda større grad bidra til krig, ustabilitet og underutvikling i verden.

Vår jobb er å styrke norsk fredspolitikk, og den eksplisitte støtten til krigsmateriellindustrien i den nye regjeringsplattformen er en klar forverring sammenlignet med Soria Moria-erklæringen, som blant annet la vekt å styrke kontrollen av norsk våpeneksport. Samtidig har de rødgrønnes politikk i praksis vært å styrke våpenindustrien, gjennom store subsidier og manglende tiltak for å begrense norsk våpeneksport.

Det vil bli interessant å se om den blåblå regjeringen kommer til å føre en annerledes politikk på dette feltet enn de rødgrønne gjorde i praksis. Det gjenstår å se om dette er et ytterligere steg vekk fra fredspolitisk tenkning, eller om dette vil bety en status quo i forhold til krigsmateriellindustrien. Norge vil skåre høyere internasjonalt ved å være en eksportør av fred, heller enn krigsmidler. I dag tillater vi vår krigsmateriellindustri å profittere på krig. Dette er umoralsk, og svekker vårt rykte som fredsnasjon.

Økt NATO-lojalitet og krigsdeltakelse?
Det står ikke eksplisitt i regjeringserklæringen at Norge skal øke sin krigsdeltakelse, men det er ikke usannsynlig at dette er konsekvensen av den politikken som fremlegges. Den nye regjeringen viser langt større NATO-lojalitet enn de rødgrønne. Det vil derfor være enda vanskeligere for de blå-blå å si nei å bidra i internasjonale krigsoperasjoner enn det var for deres forgjengere.

Den nye regjeringsplattformen har en interessant formulering i at norsk deltakelse i FN- og NATO-operasjoner skal bidra til sikkerhet og fred i Norge og internasjonalt. Om dette betyr at landets sikkerhet må styrkes for at Norge skal få dra ut på nye krigs-tokt i NATO-regi, er dette nytt i norsk politikk. Eksempelvis er det ingen tvil om at nordmenns sikkerhet ble svekket av at Norge angrep Libya i NATO-regi i 2011. Ingen partier på Stortinget har imidlertid brukt denne argumentasjonen for at Norge ikke skulle gå til krig i Libya.

Det er på tide å ta en større NATO-debatt i Norge. NATO har i praksis gått fra å være en forsvarspakt til en angrepspakt. I motsetning til hva Høyre og Frp predikerer, bør Norge derfor ta avstand fra NATO, og heller utvikle en selvstendig sikkerhetspolitikk i samarbeid med våre naboer. Vil Norge egentlig tape noe på å være mindre lojale ovenfor NATOs og EUs militærpolitikk? I øyeblikket ser det ikke slik ut. Mange NATO-land tok avstand fra krigen i Libya, og mange valgte å ikke bidra i okkupasjon av Irak eller Afghanistan, slik Norge gjorde. Den politiske kostnaden av å ta egne valg i disse tilfellene har i ettertid vist seg å ikke være særlig store. Dette tyder også på at Norge kan overleve som NATO-medlem, selv om vi skulle innta en langt mer NATO-kritisk holdning enn i dag.