Dronewars 2017

Denne uken arrangerte Norges Fredslag, i samarbeid med PRIO, Norsk senter for menneskerettigheter og Norsk senter for humanitære studier, et frokostseminar om droner og dronekrig. I den forbindelse tok Chris Woods, leder for organisasjonen Airwars, turen til Oslo, og holdt en svært interessant presentasjon. Fredslaget tok også en prat med Woods etter seminaret.

Airwars arbeider med å overvåke og dokumentere krigen mot IS i Syria, Irak og Libya, både angrep utført av de ni landene i koalisjonen ledet av USA og av Russland. Målet er å gi en god og etterrettlig oversikt over antall angrep og antall sivile som rammes av disse.
– Vi følger offisielle uttalelser og kilder som omtaler angrep mot IS, samt internasjonale nyhetsmedier og sivilsamfunnsorganisasjoner, sier Woods. – I tillegg har vi researchere som overvåker omtaler av angrep i lokale medier og sosiale medier i Syria og Irak. På den måten får vi inn store mengder rapporter. Vi prøver alltid å verifisere rapporterte hendelser med minst to urelaterte kilder, og også å knytte hendelsene til flyangrep rapportert av de krigførende landene.
– Når vi mener at vi har et bilde av hva som har skjedd publiserer vi informasjonen på hjemmesiden vår (www.airwars.org), og bruker opplysningene i samtaler med blant annet USAs og Storbritannias militære.

Så langt har Airwars dokumentert nærmere 26 000 luftangrep mot Syria og Irak utført av koalisjonen siden august 2014. 13 500 av disse er utført mot mål i Syria, 12 300 mot mål i Syria. Over 93 000 bomber og missiler har blitt sluppet over landet, og minst 5117 sivile skal ha blitt drept i angrepene. Airwars har siden september 2015 også fulgt Russlands krigføring i Syria, og har identifisert rundt 2000 russiske angrep på sivile eller sivil eiendom, noe som angivelig har medført minst 8300 sivile dødsfall. Airwars spesifiserer imidlertid at det er stor usikkerhet knyttet til tallene.

– Da vi begynte å følge med på russiske angrep i Syria dokumenterte vi veldig høye sivile tapstall, fortsetter Woods. – Russerne er flinke til å velge ut mål, men bruker ofte ”dummere” bomber enn koalisjonens fly. Resultatet er et antatt behov for større eller flere bomber, og dette har gått ut over sivile. I tillegg var det en del som tydet på at russiske piloter angrep sivile mål med overlegg.
– Men i 2017 har vi sett en endring. Mens russiske fly tar livet av færre sivile, har antallet sivile drepte i koalisjonsangrep gått dramatisk opp. Vi har nesten sett en dobling i antallet drepte sivile under Trump, uten at vi kan si sikkert at handler om ham. Angrepene mot Raqqa og Mosul gjorde at en økning var forventet, men en så stor økning må skyldes noe annet.

Som en del av dette arbeidet dokumenterer Airwars også droneangrep. 19 % av oppdragene og 3 % av luftangrepene i Irak og Syria er utført av Predator-droner, mens henholdsvis 14 % og 4 % er utført av Reaper-droner. I tillegg kommer droneangrep i Afghanistan, Jemen, Libya og Somalia.

En av trendene Woods kommer inn på er den økende spredningen av droner, og hvilke konsekvenser denne kommer til å ha.
– Siden det første dødelige amerikanske droneangrepet i 2001 og fram til 2014 var det kun USA og Israel som hadde væpnede droner. Men etter det har vi sett en endring. Omtrent 1/3 av alle britiske angrep i Syria og Irak utføres nå med droner. Iranske og tyrkiske egenproduserte droner opererer i Syria. Kina har seilt opp som en stor produsent av droner, og har vist seg villig til å eksportere disse med relativt lite restriksjoner. De forente arabiske emirater har operert hemmelige dronebaser i Libya og brukt droner til å støtte en av partene i landets borgerkrig. I tillegg har de to første dronemaktene utvidet sin egen bruk. Israel har brukt droner i Syria, Sudan og Libanon, og under USAs angrep på den libyske byen Sirte i 2016 ble over 80 % av angrepen utført med droner.

Woods peker på i alle fall tre problematiske trekk ved denne utviklingen. For det første har droner spredt seg til land som Tyrkia, Nigeria og Pakistan, som i tillegg til Israel alle har brukt droner mot det de definerer som interne trusler (palestinske grupper, kurdiske grupper, Boko Haram). Dette reiser en del veldig viktige menneskerettslige problemstillinger det er viktig å ta tak i. For det andre har dronene også spredt seg til ikke-statlige grupper. Bare i løpet av de siste 16 månedene har IS og Hezbollah klart å bevæpne hobbydroner og brukt disse med suksess. De har tilpasset og perfeksjonert allerede eksisterende utløsermekanismer, som kan 3D-printes. Dette åpner for nye typer terrorangrep som det hittil har vært vanskelig å forsvare seg mot. For det tredje kan denne spredningen av droneteknologien, og det faktum at bruken av droner i krig blir stadig vanligere, bidra til en endring av måten krig føres på. Vi ser allerede at en del grupper i større grad trekker in i byer, i visshet om at de ikke kan overvinne en teknologisk og militært overlegen motstander på en konvensjonell slagmark. Denne asymmetrien medfører mer bykrig, som igjen betyr flere sivile ofre.
– Det kan imidlertid komme noe positivt ut av disse bekymringsfulle trendene, mener Woods. – Med en gang USAs tilnærmede monopol på væpnede droner ble brutt, begynte man å se på spredning som et potensielt problem for sikkerhet og stabilitet. Spredningen til ikke-statlige aktører understreker dette, og forsterkes av terrorfrykten som eksisterer i mange land. Det er nok vanskelig å begrense selve spredningen. Men det er allerede samtaler, blant annet i FN og EU, om muligheter for å legge begrensinger på hvordan droner brukes, og dette er en positiv utvikling.

På spørsmål om denne typen arbeid nytter er Woods optimistisk. – Til tross for at vi er åpent kritiske til mye av krigføringen i Syria og Irak, får vi nå anledning til å sette oss ned med militære ledere i land som USA og Storbritannia. De hører på oss, selv om de ikke alltid er enige med oss. Koalisjonen har tatt ansvar for litt over 600 sivile dødsfall i krigen mot IS, men høytstående embetsmenn har innrømmet i samtaler med oss at dette antallet er for lavt og at det virkelige antallet trolig ligger et sted mellom deres tall og de tallene vi opererer med.

Nå ser vi også eksempler på at koalisjonen justerer sine tall på sivile ofre etter input fra Airwars. Så dette viser at det er mulig å påvirke. Om dette bidrar til å endre praksis i krigføringen er et annet spørsmål.

En ny bølge droneangrep

I teksten “Drone strikes spread as proliferation surges” publisert i “Drone Wars UK – Information and Comment on use of Drones” den 6. desember 2016 skriver Chris Cole at en ny bølge av brukere har lansert droneangrep enten i sitt eget territorium eller over grensene i løpet av de siste 15 månedene.

Mens hovedfokuset på væpnede droner har vært på USAs, og i noen grad britisk og israelsk, bruk viser Cole til at økende spredning av disse systemene har betydd at flere andre land har anskaffet eller utviklet væpnede droner og har begynt å til å bruke dem til å lansere angrep.

Flesteparten av landene i denne andre bølgen har anskaffet sine droner fra Kina – enten den noe eldre Wing Loong (‘Pterodactyl’) utviklet av Chengdu Aircraft Industry Group (CIAG) eller den nyere Cai Hong (‘Rainbow’) utviklet av China Aerospace Science and Technology Corporation (CASC). Men noen land, inkludert Tyrkia og Iran, har utviklet sine egne væpnede droner.

Cole hevder at det er høyst sannsynlig at andre land vil anskaffe teknologien og begynne å lansere droneangrep i de neste 18 månedene, inkludert europeiske land. Hva det vil innebære for global fred og sikkerhet at stadig flere land benytter seg av droner til å lansere angrep over sine grenser er alvorlig.

Mens enkelte fortsetter å insistere på at spredningen av væpnede droner ikke er et problem og argumenterer for at de teknologiske barrierene for å bruke slike systemer er uoverkommelige viser Cole i denne teksten til at fire av landene i den nye bølgen av brukerne, nærmere bestemt De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia, har gjennomført angrep over sine grenser ved minst seks tilfeller. De forente arabiske emirater i Jemen og Libya, Saudi-Arabia i Jemen, Iran i Syria og Irak, og Tyrkia i Irak. Dette i løpet av de siste 15 månedene alene.

Mens det det internasjonale samfunnet har begynt å ta kontroll over spredningen og bruken av væpnede droner hevder analytikere og aksjonister at de behøver å være mye sterkere enn tidligere foreslått – og trekke inn Kina og andre eksportører i arbeidet – hvis man skal ha noen realistisk sjanse for å få en slutt på bølgen av droneangrep.

https://dronewars.net/2016/12/06/drone-strikes-spread-as-proliferation-surges/

Bilde: Sergeant Ross Tilly (RAF)/MOD, OGL, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=32108303

Norsk støtte til amerikansk drone-politikk

I begynnelsen av oktober ble en felles erklæring om eksport og bruk av angrepsdroner signert av flere land, inkludert Norge.

Erklæringen er et amerikansk initiativ, og Washington har lagt betydelig press på allierte land for å slutte seg til det som presenteres som et forsøk på å forhindre uansvarlig eksport og bruk av droner. Det de 48 landene som har stilt seg bak erklæringen i virkeligheten promoterer, er et dokument med en ordlyd som setter en lavere standard enn allerede eksisterende amerikanske eksportkontrollreguleringer. Prinsippene i erklæringen vil i praksis bevege reguleringene for eksport og bruk av droner i de statene som har signert mer i retning nivået på amerikanske reguleringer, og det ser altså ut som disse er i ferd med å svekkes. Det kan også bety en svekking av reguleringene i de andre landene som har signert erklæringen. Teksten gir stort handlingsrom for bruk og eksport av droner i henhold til en stats sikkerhetsinteresser, og noen kritikere ser dette som lite annet enn en åpning for økt eksport av amerikanske droner til et globalt dronemarked i sterk vekst.

Stater som har vært kritiske til erklæringen har uttalt frykt for at den kan være en blankofullmakt til framtidig bruk og eksport av droner, og at den kan brukes til å legitimere USAs nåværende bruk av droner som i tråd med folkeretten og dermed også legge grunnlaget for framtidig bruk langs de samme linjene. Erklæringens bruk av uttrykket ”ansvarlig bruk” antyder at statene som signerer i dag bruker droner på en ansvarlig måte, noe som neppe er dekkende for USAs droneangrep mot markedsplasser, bryllup og begravelser. I tillegg har stater uttrykt bekymring for at erklæringen vil gjøre det vanskeligere å stille noen til ansvar for brudd på folkeretten begått med droner, og at tilsluttede stater står fritt til å benytte samme praksis og grunnlag for droneangrep som USA gjør i dag. Blant annet kan erklæringen åpne for unilaterale angrep på mistenkte trusler utenfor egne grenser, uten en krigserklæring, på samme måte som USA gjør i dag i land som Jemen og Somalia. Det spørs om global sikkerhet og stabilitet er tjent med en videre utbredelse av denne dronepraksisen.

Erklæringen kan være starten på en sårt tiltrengt diskusjon om internasjonale standarder for eksport og bruk av droner. Men den legger listen altfor lavt, og her må land som Norge presse for bedre standarder som kan sikre en ansvarlig bruk som ikke skaper usikkerhet og ustabilitet og som er i tråd med folkeretten.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger

Økende dronespredning fra øst

I begynnelsen av juli offentliggjorde USA for første gang tall på sivile som har blitt drept i amerikanske droneangrep. Mens USA hevder at mellom 64 og 116 sivile er drept, mener menneskerettighetsorganisasjoner at det egentlig er langt flere og viser til nærmere 1100 drepte sivile. Og da er ikke tall fra Afghanistan, Irak eller Syria inkludert. Bruken av droner medfører høyere sivile tap, og disse tallene gjelder kun USA. Kina har gitt flere land enkel tilgang på kinesisk produserte, væpnede droner.

Det har lenge vært en økende spredning av droner som er kommersielt tilgjengelige, både til statlige og ikke-statlige aktører. Disse brukes hovedsakelig sivilt, men de kan og har blitt benyttet i krigføring. Eksperter peker ofte på hvordan dagens krigføring vil bli endret i fremtiden når flere land har væpnede droner, men realiteten er at væpnede droner, bygd for å angripe bakkemål, allerede spres raskt til stater og ikke-statlige aktører. Det væpnede dronekappløpet er godt i gang, mens internasjonal regulering av dronebruk henger langt bak.

Denne raske spredningen av væpnet droneteknologi utgjør en ny trussel mot det internasjonale samfunnet, når hvem som helst kan slå til hvor som helst. Det væpnede droneeksportmarkedet var tidligere strengt regulert, da det hovedsakelig har vært USA som har produsert væpnede droner. USAs strenge eksportpolitikk har overgått selv internasjonale reguleringer. Men det amerikanske monopolet i droneindustrien var kortvarig, og i dag er Kina i ferd med å bli en stor leverandør på det væpnede dronemarkedet.

Det siste året alene har det kommet frem bruk av væpnede droner i Pakistan, Irak og Nigeria. Alle brukte den væpnede kinesiske dronetypen kalt ”Caihong” (CH), eller på norsk ”Regnbue”. Dette viser en økende vilje hos flere land til å investere store summer i kjøp, eller produksjon, av væpnede droner.

Droneangrep fra Pakistan, Irak og Nigeria
Pakistanske myndigheter har lenge prøvd å overtale USA til å eksportere sin væpnede ”Predator”-drone, slik at de kan bekjempe militante grupper og samtidig avskrekke sin nabo. India har selv tre ulike dronemodeller importert fra Israel. Sent i 2013 offentliggjorde Pakistan to egenproduserte ”Burraq”-droner. Det ble gjennomført angrep med disse dronene for første gang i september 2015. Eksperter sier de pakistanske dronene synes å være basert på en av Kinas populære dronemodeller – CH-3 – utviklet av det statseide ”China Aerospace Science and Technology Corporation” (CASC).

I februar i år kunngjorde Nigeria sitt første vellykkede droneangrep mot Boko Haram, med sin kinesiske CH-3. Nigeria har i tillegg noen rekognoseringsdroner fra Israel, samt nasjonalt produserte overvåkningsdroner.

I slutten av 2015 publiserte irakiske militærstyrker opptak av at en væpnet drone, CH-4B, angriper en IS-posisjon i Ramadi. I begynnelsen av januar i år ble det offentliggjort at Irak hadde utført enda et luftangrep med CH-4B, og ved en feil ble ni medlemmer av en regimevennlig militsgruppe drept. Disse hendelsene kom som en stor overraskelse, først og fremst fordi man ikke var klar over at Irak hadde væpnede droner i det hele tatt. Men takket være Kina har både Irak og flere andre land i Midtøsten sikret seg væpnede droner.

Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Egypt har alle importert droner fra Kina. I tillegg til at de har anskaffet den væpnede GJ-1 modellen av ”Wing Loong”-dronetypen, har det også blitt rapportert om kjøp av CH-4B av ”Regnbue”-dronetypen. Sammen med CH-3 ser disse to ut til å være de mest populære modellene. Algerie og Jordan har også vurdert å gå til innkjøp av CH-4B. Både Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har brukt ubevæpnede CH-4B i sine operasjoner i Jemen. Enn så lenge, er det kun Irak, Nigeria og Pakistan som har bekreftet luftangrep med kinesiske dronemodeller.

Men den store spredningen av væpnede droner skjer ikke bare blant stater. Også ikke-statlige aktører som Hizbollah – som ikke har noe ansvar for å følge internasjonale reguleringer, avtaler eller Genèvekonvensjonene – har også kjøpt væpnede droner. Hizbollah har anskaffet ”Ababil”-droner fra Iran, og i 2014 ble det rapportert om at Hizbollah hadde brukt disse dronene til å bombe en bygning okkupert av Al-Nusra. I tillegg påstår amerikanske etterretningskilder at iranske soldater er stasjonert rett over den libanesiske grensen for å kunne hjelpe Hizbollah med å betjene sine droner ved behov. Videre har det blitt rapportert om at Israel har skutt ned en overvåkningsdrone som tilhørte Hamas, og Hamas har også publisert opptak av sine iranske ”Ababdil”-droner med raketter festet på.

I april i år ble det rapportert om at Irak hadde skutt ned en overvåkningsdrone som tilhørte IS. IS har visstnok kun lite avanserte, kommersielle droner som ”DJI Phantom 3”, produsert av et kinesisk droneselskap. Dette var femte gangen det siste året at koalisjonsstyrker i Irak har offentliggjort deres ødeleggelse av en IS drone, og rapporter viser at IS eksperimenterer med å utvikle sine droner til væpnede droner så de kan brukes til angrep. En rapport fra Syria har vist bilder av en liten kommersiell drone fra IS fullpakket med eksplosiver som har blitt skutt ned.

Tilgjengeligheten av væpnede droner øker i raskt tempo, og 19 land har i dag væpnede droner. Den massive spredningen av kommersielle ubevæpnede droner viser også hvordan ikke-statlige aktører raskt får tilgang på nye våpen i form av ombygde droner.

”Regnbuen” tar over dronemarkedet
Kina har seilt fram som en produktiv utvikler og eksportør av droner, og – i motsetning til USA – uten å stille spørsmål eller strenge krav til dronekjøperne. Mens USA har strenge begrensninger på hvilke land som kan kjøpe deres egenproduserte væpnede droner, er Kina villig til å selge sine ”Regnbue”-droner til hvem som helst som kan betale.

I følge eksperter har Kina en tredelt markedsføringsstrategi for sine droner: ”Pris, privatliv, produkt”. Væpnede droner har vært eksklusive. Men Kina har lenge jobbet med å utvikle sin droneindustri, delvis for å forsikre seg om at de kunne ta igjen USAs teknologi i tilfelle en fremtidig konflikt mellom de to supermaktene. Siden 2000 har Kina investert veldig mye i droneindustrien, og det er i dag mellom 75 og 100 dronebedrifter i Kina som både er private og statlige. Disse er nå i gang med å bygge ut for å imøtekomme den store etterspørselen etter droner. Kinesiske myndigheter kjøper droner til landets eget forsvar, men de lar også dronebedriftene eksportere til andre land. De store investeringene i kinesisk droneindustri har gjort de kinesiske ”Regnbue”-dronene til billigere, om enn noe dårligere, versjoner enn de amerikanske ”Reaper”- og ”Predator”-dronene. Samtidig er de tilgjengelige for et stort internasjonalt marked da Kina ikke har en streng regulering av droneeksport.

Det er vanskelig å finne en spesifikk prisinformasjon for kinesiske væpnede droner, men eksperter mener ”Wing Loong”-dronetypen, en tydelig kopi av amerikanske ”Predator”, visstnok ikke koster mer enn 1 million dollar per stykk. ”Predator” koster på sin side 4 millioner dollar per stykk. CASC reklamerer for at deres væpnede droner er ”rimelige for små og mellomstore land”, og tilgjengelig til prisen av ”en moderne stridsvogn”. Kinesiske droneselskaper gir også sine kjøpere mer privatliv. Selskapene avslører lite om kjøpere og priser, og de gjør selve transaksjonene så lite gjennomsiktig som mulig, slik at kontroversielle væpnede dronekjøp ikke oppdages like enkelt.

I 2008 kom den populære kinesiske dronemodellen CH-3 på markedet, etterfulgt av den like populære CH-4B sent i 2012. I årene siden har CASC forbedret og utviklet dronens egenskaper, samt at de har styrket bæreevnen for våpen. CH-3A, en oppgradert variant, er en mindre, taktisk drone, med en offisiell bæreevne på rundt 60 kg for missiler og bomber. Men dronen har også blitt sett med to av Kinas rundt 45 kg tunge AR-1 missiler, noe som kan tyde på at den faktiske bæreevnen er langt større. Denne dronen har en flytid på 6 timer.

CH-4B er en større drone som ligner den amerikanske ”Reaper”-dronen. Størrelsen gir dronen evne til å bære flere missiler og bomber, samt en lengre flytid på opptil 40 timer. I tillegg til å gjøre den tilgjengelig for eksport har Kina også integrert CH-4B i sitt eget luftforsvar. Det er den forlengede flytiden og bevæpningskapasiteten som gjør CH-4B til et attraktivt kjøp for mange land. Dronen kan bære flere AR-1 missiler – den kinesiske varianten lik amerikanske ”Hellfire”-missiler sett på ”Predator”- og ”Reaper”-dronene. CH-4B kan også bære FT-9-bomber, en liten presisjonsbombe som kan finne mål blant annet via GPS.

CH-5, som er ventet leveringsklar i slutten av 2016, er visstnok designet for å ha en enda større bæreevne for våpen enn sine forgjengere, og vil også bli tilgjengelig for eksport sammen med CH-3 og CH-4B.

Selv om Kinas droner er billige og selges diskret, er det fortsatt de strenge restriksjonene USA har for eksport av væpnede droner som er hovedårsaken til Kinas store markedsandel. Mens USA har solgt væpnede ”Reaper”-droner til land som Storbritannia, vil selv nære NATO-allierte som Italia måtte gå gjennom en lang og vanskelig godkjenningsprosess for å kunne kjøpe væpnede ”Reaper”-droner. Dette har ført til at USA har havnet utenfor det globale, væpnede dronemarkedet. På grunn av dette, samt voksende frustrasjon blant amerikanske allierte og forsvarskonktraktører, kunngjorde USA tidlig i 2015 at de ville lette på noen av sine eksportrestriksjoner, og tilby en enklere dronetype enn ”Reaper” og ”Predator” for eksport – selv om dette ennå ikke har skjedd. Et eksempel på en slik dronetype er den væpnede ”Shadow”-dronen utviklet av et privateid amerikansk droneselskap.

Ved siden av USA og Kina finnes det ikke mange andre land som eksporterer væpnede droner. Sør-Afrika har offentliggjort at de muligens vil eksportere en væpnet ”Seeker 400”-drone, og Israel som i dag er verdens største droneeksportør, har tilbudt sin ”Heron TP”-drone, som også kan bære våpen, til India og Tyskland. Men Israels forhold til andre arabiske land i Midtøsten gjør det lite sannsynlig at de vil eksportere til noen av disse landene.

Med Kina som en potensielt stor droneeksportør som har få begrensninger, og når USA er villige til å lette på sine strenge restriksjoner vil tempoet på spredningen av væpnede droner øke enda mer. CH-4Bs popularitet viser at slike droner mest sannsynlig vil bli en del av flere lands militære kapasitet rundt om i verden fremover. Flere og flere land, og ikke-statlige aktører, vil se seg om på det globale dronemarkedet, og finne at kinesiske droner imøtekommer deres behov. Vi risikerer en mye lavere terskel for væpnede angrep med droner, og at flere aktører angriper egendefinerte mål etter eget forgodtbefinnende, rundt om i verden. Det er derfor på overtid at strengere internasjonale reguleringer kommer på plass, som begrenser spredning og bruk av væpnede droner.

EUs dronekrig

Dette blogginnlegget står også på trykk i denne ukens Ny Tid. Innlegget er skrevet av daglig leder i Norges Fredslag, Alexander Harang.

Samtidig som EU satser stort på utvikling av nye militære droner, tar EU-parlamentet nå til motmæle mot dronekrigen. Motmakten i EU-parlamentet bør inspirere til dronedebatt også på Stortinget.

Det globale drone-kappløpet er allerede i gang. Kampdronene har drept folk i Palestina, Pakistan, Afghanistan, Irak, Jemen, Somalia og Filipinene siden 2002, og har gitt stater som Israel, USA og Storbritannia nye metoder for å utføre utenomrettslige drap i land de ikke offisielt er i krig med. Dette strategiske fortrinnet har selvsagt også andre land merket seg. I dag utvikler derfor land som Kina, Russland, India og Iran egne kampdroner. Også europeerne kommer etter. Med tiden vil dermed  en rekke stater kunne igangsette egne terrorkriger alla den USA i dag utøver med sine kampdroner i Pakistan. Her har også EU betydelige interesser.

I dag er det Israel og USA som leder an i produksjon og eksport av de militære dronene. Alle de europeiske landene som hittil har anskaffet seg våpenbærende droner har kjøpt dem nettopp derfra. Dette ønsker EU å endre på, og satser nå tungt på utvikling av egen militær droneindustri. EUs dronesatsning handler både om å bidra til at Europa blir selvforsynt med militære droner, og å etablere muligheter for storstilt droneeksport fra Europa. Dette skal etter planen bidra til å sikre arbeidsplassene i en rimelig utsatt europeisk våpenindustri.

På tross av at EU, da med unntak av Det Europeiske Forsvarsbyrå (EDA), ikke har lov til å drive militær forskning og utvikling, dirigeres i dag hundrevis av EU-millioner inn i den militære droneindustrien. Dette skjer fordi EU-kommisjonen velger å subsidiere våpenindustrien i utvikling av militær droneteknologi for ”homeland security”, hvilke ikke defineres som militær utvikling, men heller sikkerhetsmessig forskning. Resultatet er like fullt at europeiske våpenprodusenter som Thales, Sagem, EADS og Selex får motta betydelige EU-subsidier militær droneutvikling. Det Europeiske Forsvarsbyrået har mellom 2005 og 2011 støttet minst 39 prosjekter for utvikling av slik militær droneteknologi, og EU-kommisjonen legger nå opp til at EUs sivile forskningsprogram i økende grad skal støtte opp om sivil-militære droneprosjekt i EU.

På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at Europaparlamentet nå inntar en klar posisjon imot dronekrig. Den 27. februar vedtok parlamentet med overveldende flertall (534 mot 49, med 10 avholdende), en resolusjon som fordømmer bruken av kampdroner. Resolusjonens tittel er ”On the use of armed drones”. Denne resolusjonen tar til orde for å motsette seg og å forby alle former for utenomrettslige mord, også det USA kaller ”targeted killings” i krigen mot terror. Videre taler resolusjonen for å inkludere væpnede droner i alle relevante nedrustnings- og eksportkontrollregimer. Kanskje viktigst på lengre sikt, tar også EU-parlamentets resolusjon til orde for å forby utvikling, produksjon og bruk av autonome våpensystem, dvs droner som kan angripe og drepe uten menneskelig involvering (såkalte drapsroboter).

Ingen av de overnevnte forhold EU-parlamentet tar opp i sin droneresolusjon har hittil vært oppe til behandling i Stortinget. I dag  har ikke engang den sittende regjeringen formulert norsk politikk i forhold til den pågående dronekrigen i Pakistan og Jemen. Når verken regjeringen eller Stortinget uttaler seg på feltet, skyves den store dronedebatten stadig fremfor oss. Dette er både uansvarlig ovenfor det norske folk og uverdig ovenfor dronekrigens ofre.

Selvsagt er det ubehagelig å ta opp dronekrigen til politisk behandling i Norge, når det hele så direkte angår vår nærmeste alliertes krigspolitikk. Når uskyldige i dag henrettes av kampdroner i Pakistan, Jemen og Palestina, er imidlertid ikke stillheten et alternativ. Når norsk droneindustri kapitaliserer på dronekrig, og Forsvaret tar del i denne krigen som alliert, må også norske politikere på banen. Å velge å ikke forholde dronetematikken i norsk politikk er uansvarlig. Uansett hvilke politisk pris storebror i vest vil pålegge oss for å ta dronedebatten, må denne debatten bare komme. Det er på høy tid at dronekrigen blir viet plass også på Stortingets agenda.

UKAS HELT: EDINBURGH UNIVERSITY

Edinburgh University trekker investeringer i leverandør av komponenter til amerikanske droner.

Etter press fra studentgrupper og andre britiske organisasjoner, trekker Edinburgh University sin investering på ca 14,3 millioner NOK i det britiske selskapet Ultra Electronics, fordi selskapet produserer komponenter til USAs kampdroner Predator og Reaper. Disse dronene brukes hyppig av USA i droneangrep i land som Pakistan og Yemen.

Ultra Electronics utvikler komponenter til navigeringssystemene for de amerikanske kampdronene Predator og Reaper. Edinburgh University uttaler at Ultra Electronics ikke tar sosialt ansvar ved å levere komponenter som brukes til å utføre droneangrep, og trekker derfor investeringene. Etter prestisjeuniversitetene Oxford og Cambridge, har Edinburgh University den tredje største investeringsporteføljen med 230 millioner pund som investeres i ulike selskaper. Ved å trekke investeringene, sender universitetet et tydelig signal om at de ikke støtter selskaper som profitterer på dronekrig.

Dette er en viktig seier, og heder og ære skal gå til både aktivistene og universitet. Denne handlingen viser at ansvaret for dagens dronekrig er delt. Leverer du komponenter til kampdroner som brukes i Pakistan, er du medansvarlig i drapene som begås. Investerer du i et selskap som leverer komponenter, har du også ansvar for dette. Dessverre er ikke dette en veldig utbredt holdning, og derfor er Edinburgh University ukas helt.

(PS: Norge leverer komponenter til blant annet Hellfire-missilet som henger på Predator og Reaper-dronen. Liste over norsk droneindustri finner du her).