Glemte konflikter

Et av temaene Norges Fredslag arbeider med er glemte konflikter. Mens verdens øyne stort sett er rettet mot noen konflikt- og krigssituasjoner, som i Syria, Irak og Sør-Sudan, er det lite eller ingen oppmerksomhet rundt de flere titalls andre pågående konfliktene.

Hva er en glemt konflikt?
En glemt konflikt er en betegnelse som benyttes på en krig eller konflikt som av en eller annen grunn ikke får stor oppmerksomhet gjennom mediedekning eller politiske handlinger. Årsakene til dette kan være mange og sammensatte, og det pekes ofte på at konflikter i områder med liten geopolitisk eller økonomisk relevans for et land ofte i begrenset grad vies oppmerksomhet i det landet. Samtidig kan ting som skjer langt borte være vanskelig å identifisere seg med, og media og politikere prioriterer å følge med på områder som lettere kan skape emosjonelt engasjement hos lesere, tittere, lyttere og velgere.

Sahel-beltet og Tsjadsjøen
Islamistiske grupper er på frammarsj og sprer seg til flere land i Sahel-området. I tillegg øker aktiviteten til voldelige kriminelle grupper involvert i smugling, av narkotika, mennesker, våpen og gull, hjulpet fram av stor fattigdom, befolkningsvekst, klimaendringer og åpne grenser. FNs kontor for narkotika og kriminalitet har advart om at kriminaliteten er så alvorlig at den truer stabiliteten og styresettet i regionen. Væpnede grupper er tett involvert i den kriminelle virksomheten og tjener flere hundre millioner kroner årlig på samarbeidet med kriminelle syndikater. Samtidig nyter de godt av våpensmugling, fra Eritrea til Sudan, Den sentralafrikanske republikk og videre til Boko Haram. Fraværet av olje og verdifulle mineraler, og stor avstand til Europa og USA gjør at vestlige land har begrensede økonomiske og sikkerhetsmessige interesser her.

Situasjonen i området rundt Tsjadsjøen er katastrofalt, med over 2,5 millioner mennesker på flukt fra voldelig konflikt og tørke. De fleste av disse er for fattige til å flykte til Europa, og situasjonene de flykter fra er langt unna europeiske grenser og ikke høyt opp på listen over potensielle sikkerhetstrusler mot kontinentet i nord.

Her stues flyktninger fra Boko Harams krigføring i Nigeria sammen. Nigeria fikk en stund mye oppmerksomhet i norske medier, men det har nå stilnet, til tross for at situasjonen for sivilbefolkningen har blitt verre. Boko Haram har gått fra å kontrollere store områder til å bli en mer tradisjonell terrororganisasjon, som med stor mobilitet og i skjul plyndrer, voldtar og dreper, både i Nigeria, Niger, Kamerun og Tsjad. Gruppen har i tillegg bortført jenter og holdt dem som sexslaver. I tillegg til de enorme påkjenningene disse jentene er påført gjennom fangenskapet risikerer de å bli utstøtt fra sine lokalsamfunn når de vender tilbake igjen, i frykt for at de har blitt rekruttert til Boko Haram.

I tillegg kommer flere andre terrorgrupper i regionen, flere av disse tilknyttet Al Qaida. Tidligere i år gikk flere grupperinger med tilknytning til Al Qaida sammen i gruppen Jama’at Nusrat al-Islam wal Muslimeen. Gruppen har gjennomført flere angrep, og denne sammenslåingen av ressurser kan medføre økt operasjonell styrke og fare for flere angrep i Mali, Niger, Burkina Faso og Mauritania. Denne samlingen er trolig et resultat av sammenfallende strategiske interesser, men bevaringen av separate kommando-strukturer, begrenset tillit, maktkamper, og fraværet av sterke bånd mellom de involverte gruppene vil trolig gjøre det vanskelig å opprettholde en effektiv allianse over tid. Ulike uavhengighetsbevegelser, blant annet blant Tuaregene i Mali, Niger, Algerie og Libya, samt Peul og Fulani i Mali og Niger, er også aktive, flere av disse med egne væpnede grupper.

Sikkerhetssituasjonen er mer uforutsigbar, og jordbruk og handel påvirkes negativt. Bare i nordlige deler av Nigeria er nesten 2 millioner mennesker på flukt, og flere hundre tusen barn kan bli rammet av hungersnød. Situasjonen forverres dramatisk av synkende vannstand i Tsjadsjøen og høy fattigdom, og FN har kun mottatt en brøkdel av midlene som er nødvendig for å håndtere den humanitære krisen.[1]

Den sentralafrikanske republikk
I likhet med Nigeria, fikk Den sentralafrikanske republikk mye oppmerksomhet i norsk presse en stund. Men så ble det stille. Og flere paralleller kan trekkes til Tsjadsjøen. Landet ligger langt unna Europa, anses å ha begrenset strategisk viktighet, og situasjonen utgjør ingen umiddelbar trussel mot europeiske interesser og sender heller ikke store flyktningestrømmer over Middelhavet.

Men det betyr ikke at konflikten, som fikk så mye oppmerksomhet i 2013 og 2014, er over. Seleka-opprørernes blodige maktovertagelse i 2013 førte til sterke motstands-kamper, og en voldsbølge rammet landet, og spesielt sivilbefolkningen. Selv etter at opprørernes president trakk seg fra makten i 2014 fortsatte volden, ofte langs sekteriske linjer. Gjennomføringen av demokratiske valg i 2016 stanset heller ikke volden, og væpnede ikke-statlige aktører kontrollerer store deler av landet. Over 800 000 mennesker er drevet på flukt, halvparten internt i Den sentralafrikanske republikk, og nesten halvparten av befolkningen i landet sulter, mens FN og humanitære organisasjoner sliter med å skaffe midler til sitt arbeid der.[2]

I 2017 har kampene fortsatt, nå i hovedsak mellom to fraksjoner av en tidligere samlet koalisjon (Union for Peace in Central Africa og Popular Front for the Renaissance in Central Africa). Så langt i år er flere titalls sivile drept og mer enn 11 000 fordrevet fra sine hjem, og konflikten er i ferd med å få sterkere etniske overtoner enn tidligere. Mens de viktigste konfliktlinjene har gått mellom muslimske og kristne grupperinger, angripes nå folk i større grad på grunn av sin etniske tilhørighet, og konflikten spilles hovedsakelig ut mellom ulike muslimske grupper for territoriell kontroll.

Papua
Provinsene Papua og Vest-Papua i Indonesia refereres ofte kollektivt til som Papua, og har vært rammet av konflikt siden . Regionen er den fattigste og mest voldelige i landet, delvis grunnet det lavintensive opprøret som involverer den væpnede gruppen Free Papua Movement, delvis et resultat av voldelig kriminalitet.

Da Nederland mistet sin rolle som kolonimakt i området i 1945, var det uenighet rundt hvorvidt Papua skulle være en del av det nylig opprettede Indonesia. Uenigheten utviklet seg til åpen konflikt mellom Nederland og Indonesia, før begge etter forhandlinger aksepterte at regionen skulle administreres av FN en stund før innlemmelse i Indonesia.

En del av den framforhandlede avtalen var en klausul om at befolkningen i Papua skulle stemme over eventuell selvstendighet. Denne avstemningen fant sted i 1969, og ble kuppet av det sittende militærregimet. Vest-Papua ble en del av Indonesia, uten at lokalbefolkningen hadde fått uttale seg om saken. Fram til 1969 hadde statlige sikkerhetsstyrker drept tusenvis av befolkningen i regionen, og dette fortsatte også etter innlemmelsen, med brutale overgrep mot sivilbefolkningen. Kampen, inkludert den væpnede kampen, har fortsatt mot sentralmyndighetene siden. Denne kampen er drevet av marginalisering, diskriminering, og manglende kontroll over egne ressurser og politiske veivalg. Papua er svært rikt på naturressurser, men lokalbefolkningen høster ikke mange av fordelene disse gir. De opplever derimot svært mange av bakdelene, inkludert miljøforbrytelser, landran og menneskerettsbrudd. I tillegg forsvinner mye av disse ressursene ut av Papua, og kommer ikke befolkningen der til gode.

Mens den lavintensive konflikten fortsetter, prøver flere lokale sivilsamfunnsaktører å promotere dialog og forhandlinger.[3]

Sudan
Delstaten Sør-Kordofan i Sudan og Nuba-befolkningen som bor der har blitt marginalisert i flere hundre år, og er fortsatt utsatt for systematisk diskriminering. Området ble viktig for den sør-sudanske opprørsbevegelsen på 1980-tallet, noe som resulterte i brutale statlige represalier mot befolkningen. Titusenvis av mennesker ble drept i det som menneskerettsgrupper har beskrevet som et forsøk på etnisk rensing. Etter Sør-Sudans uavhengighet i 2011 forble Sør-Kordofan under regimet i nord. Løfter om diskusjoner rundt større autonomi ble glemt, opprørsgrupper ble bedt om, og nektet, å avvæpne seg, og konflikt var igjen et faktum.

4500 mennesker drept over de siste fire årene, flyangrep som rammer skoler, systematisk voldtekt, barneslaveri, og lite eller ingen humanitærhjelp til de over 500 000 som har behov for det. Selv flyktningeleirer i Sør-Sudan skal ha blitt angrepet av sudanske jagerfly. Mellom 2012 og 2015 ble over 4000 missiler skutt inn i sivile områder, og av de nesten 5000 dødsfallene som ble registrert inntil 2015 var 10 % ubevæpnede sivile. Den største opprørsgruppen SPLA-N kan ha opptil 30 000 soldater under sin kommando, og står sterkt i fjellområder, mens statlige sikkerhetsstyrker kontrollerer lavlandet. SPLA-N har slått seg sammen med andre grupper for å øke sin militære slagkraft mot de opptil 70 000 soldatene som har vært utstasjonert i delstaten.

Fredsprosessen står stille, og investeringer og våpen strømmer inn fra land som Kina, Qatar, Iran og Saudi-Arabia.[4] Sommeren 2016 erklærte regimet i Khartoum våpenhvile, som ble forlenget i begynnelsen av 2017, samtidig som den samme våpenhvilen har blitt brutt av statlige sikkerhetsstyrker.

Nagorno Karabach
Med Sovjetunionens sammenbrudd forsøkte den armensk-dominerte Karabach-regionen å bryte ut av Aserbajdsjan, og den påfølgende krigen kostet 30 000 mennesker livet. Russland bidro til å forhandle fram en våpenhvile, men noen varig fred ble det ikke. Siden den gang har Nagorno-Karabach vært en mer eller mindre selvstyrt del av Aserbajdsjan, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan har vært preget av et høyt spenningsnivå og jevnlige trefninger.

Konflikten handler, for Aserbajdsjan, om territoriell integritet og et ønske om igjen å innlemme regionen i landet. Armenia har fokusert på viktigheten av selvbestemmelse for befolkningen i området.

I april 2016 brøt det ut åpne kamper mellom landenes styrker. Begge beskyldte hverandre for å starte, men hvem som har rett er fortsatt uklart. Selv om et høyt spenningsnivå og væpnede sammenstøt ikke har vært uvanlig i området, var det i 2016 mer utbredt bruk av artilleri, stridsvogner og jagerfly enn noensinne siden 1994, samtidig som antallet drepte (anslagene varierer fra 200 til 300) var unormalt høyt og territoriell kontroll ble endret for første gang siden 1994 da Aserbajdsjan tok kontroll over armenske områder. Økonomiske problemer, forårsaket av lave oljepriser, har ført til politisk misnøye i Aserbajdsjan og et behov for å få fokus bort fra interne utfordringer kan ha bidratt til voldseskaleringen. Dette kommer etter flere år med høyt militært forbruk i begge land, rettferdiggjort av trusselen den andre representerte. Russland har tjent godt på å selge våpen til begge sider, og har også opprettet en militær felleskommando med Armenia. Utviklingen er et klart tegn på at konfliktens underliggende årsaker fortsatt kan medføre vold dersom de forblir uløste, og forsøk på dialog og forhandlinger ble ikke møtt med særlig entusiasme. Dette kan være positivt for Russland: Konflikten eskalerer ikke til full krig, og land som USA, Iran og Tyrkia, som også har interesser i området, får ikke fotfeste.

[1] http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/de-usynlige-flyktningene-1.906928

[2] http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/krigen-verden-glemte-1.805341

[3] Intervju med anonym kilde i Oslo, desember 2016.

[4] https://www.irinnews.org/feature/2015/08/03/south-kordofan

Nedgangen i antall ofre for konflikt fortsatte i 2016

International Institute for Strategic Studies (IISS) publiserte i dag sin årlige Armed Conflict Survey. Publikasjonen viser en fortsatt reduksjon i ofre for voldelig konflikt.

Mens antallet drepte i konflikt registrert av IISS i 2014 var 180 000, gikk antallet ned til 167 000 i 2015 og 157 000 i 2016. Ikke overraskende var det krigen i Syria som i størst grad bidro til dette antallet (50 000 drepte), mens krigene i Irak og Afghanistan medførte henholdsvis 17 000 og 16 000 drepte.

Selv om disse krigene dominerer mediebildet, er det et annet land, og en annen region, som har bidratt mer til det globale antallet ofre. Antallet drepte mennesker i Mexico i 2016 var 23 000, et resultat av narkotikakriminalitet og myndighetenes krig mot kartellene. Spesielt i områder med ekspanderende narkotikakarteller var drapsratene høye, og krigen mellom konkurrerende karteller har medført store lovløse områder og destabilisering av deler av landet. Mer enn 35 000 mennesker skal også ha blitt fordrevet fra sine hjem på grunn av kriminell vold siden 2007.

Flere land i Sentral-Amerika er rammet av lignende problemer. Samlet ble 16 000 mennesker drept i Honduras, El Salvador og Guatemala, framfor alt relatert til gjengkriminalitet.

Bildet i Midtøsten er naturlig nok preget av krig og konflikt i Syria, Jemen og Irak, men også i land som Egypt ser vi terrorangrep utført av IS-tilknyttede grupper, statlig undertrykking, og økende politisk misnøye. Situasjonen i Afrika sør for Sahara var preget av konflikt i Nigeria, Sør-Sudan og Den demokratiske republikken Kongo, så vi positive tendenser i Den sentralafrikanske republikk med lavere voldsnivåer og et relativt fredelig valg i begynnelse av året. Andre halvdel av 2016 var derimot preget av mer vold i store deler av landet. I Sør-Asia var det først og fremst den forverrede sikkerhetssituasjonen, den lave økonomiske veksten og den politisk splittelsen i Afghanistan som stjal overskrifter, men konflikten i Ukraina og mellom Armenia og Aserbajdsjan trekkes fram som viktige for situasjonen i Europa og Eurasia.

Publikasjonen tar i tillegg for seg utfordringer knyttet til FNs fredsbevarende operasjoner, seksuell vold i konflikt, og IS´ endrede narrativ. Blant annet diskuterer bidragsyterne hvordan vår oppfatning om at kjønnsbasert vold er en uunngåelig konsekvens av konflikt er i ferd med å endres, og hvor viktig politiske og sosiale omgivelser er for en opprørsgruppes transisjon til et politisk parti.

Til tross for en reduksjon i antallet drepte peker IISS imidlertid på at antallet fastlåste konflikter, konflikter som det er vanskelig å løse politisk, som kan blusse opp i løpet av svært kort tid.

Hvem vinner krigen mot terror?

Etter en rolig periode med stadig færre væpna konflikter i verden, snudde den positive utviklingen i 2010. Siden har vi iflg. International Crisis Group hvert år fått flere konflikter, noe som også fører stadig flere mennesker på flukt. Halvparten av disse konfliktene befinner seg iflg. Harpviken i Prio i den islamske verden, der IS nå er en sentral aktør.

Den USA-ledede «krigen mot terror», som starta i etterkant av Twin Tower-angrepene i 2001 har således ikke skapt en bedre verden. Tvert imot har den ført til ny krig og mer terror. I Irak er et undertrykkende regime bytta ut med kaos, bla oppsto IS etter Irak- krigen. Fra Afghanistan hører vi stadig om nye terroraksjoner, og et Taliban som igjen styrker  sin stilling. «Vi glemte å planlegge hva som skulle skje etterpå», sa Obama i TV-dokumentaren om hans presidentskap. Ja, det glemte de.

«Krigen mot terror» foregår nå stadig mer med droner, og er nesten usynlig i nyhetsbildet. Takk til de norske dokumentarfilmskaperne Tonje Hessen Skei og Jonathan Borge Lie for filmen «Drone», som bringer den fram i lyset.  De sier: «Det hevdes at droner er kirurgisk presise, og forhindrer sivile tap. Men i Pakistan har droner drept 3000 mennesker de siste 10 åra, og kun 2 prosent av dem var det som kalles «high level militants». USA har svært ofte ikke noen anelse om hvem de dreper, de fleste er sivile, herav mange barn. Familiene til de drepte ønsker ofte hevn over en feig fiende som «ikke våger å kjempe mot dem som menn». Hvordan hevner du deg når fienden sitter i en bunker på den andre siden av jorda? Ved å la deg rekruttere til Taliban eller Al Qaida.»

Oberstløytnant Lawrence Wilkerson, stabssjefen til den tidligere amerikanske forsvarssjefen Colin Powell, sa det med disse orda: «Hver gang man dreper 4 terrorister så skaper man 10 nye.»

«Knowing without doing», et uttrykk jeg lærte på Globaliseringskonferansen i fjor. Verdens ledere veit at krig ikke virker. De har visst det lenge, men de fortsetter i det samme destruktive sporet. Industrien vår fortsetter å produsere krigsvåpen beregna på eksport. Hvor lenge kan det rettferdiggjøres ved å vise til «krigen mot terror»?

Vi har gjort oss økonomisk avhengige av våpeneksporten.

«Konfliktene i verden vokser fordi internasjonal politikk og diplomati svikter», sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland. De vokser også fordi verden er oversvømt av våpen. Det er så lett å ty til dem.  Vi har gjort oss økonomisk avhengige av våpeneksporten. Det er tid for en omlegging til produkter som kan avhjelpe urettferdigheten og fattigdommen i verden. Med dem kan også krigen mot terror vinnes.

Skrevet av Ragnhild Håkonsen i Kongsberg Fredslag, publisert i Laagendalsposten 6. mars 2017.

Hvorfor trengs Kongsberg Fredslag?

Skrevet av Vilde Haavardsrud, Kongsberg Fredslag

Norge og store deler av befolkningen i landet tror vi er en fredsnasjon, en diplomatisk nasjon som viser verden hvordan er trygt samfunn skal være. Sannheten er at vi er et av landene i verden som har deltatt i flest kriger siden 1990, sammen med USA. Vi har ingen grunn til denne deltakelsen bortsett fra å støtte våre allierte, USA og NATO. Vi bidrar med våpen og militære styrker lenge før vi tenker på konfliktløsningsmuligheter og generell utdanning innen fred i de ulike konfliktområdene. Humanitærhjelp er det som bør være vårt fokus som rik nasjon. Vi har mulighetene til å bygge et land på positivitet, fremskritt, medfølelse og toleranse. Nå er det frykt og sinne som fyller verden, på grunn av redselen for makt og kontroll av noe ukjent.

Tenk om alle pengene som blir brukt på militære konflikter og våpen, ble brukt på fredelig konfliktløsning, diplomati, fremme ytringsfriheten og humanitær hjelp. Hvis all produksjon ble brukt på å løse forskjellene som skaper konflikter i utgangspunktet. Der har Kongsberg en reell mulighet, for en del av materiellet som blir brukt i de ulike krigene og konfliktene vi bidrar til lages jo nettopp her. Vi bidrar ikke til å styrke menneskerettighetene ved å produsere til det nye våpenkappløpet. Noen må vise vei for en fredskultur, et land med kapitalen til en omstilling fra våpen til sivil produksjon bør gjøre nettopp det. Selv om det er færre konflikter i verden nå en noen gang er det fortsatt altfor mange som rammes av dette. Ytringsfriheten, mulighetene til å reise trygt rundt i verden og internasjonalt samarbeid trues av kriger og konflikter uansett hvor de er.

Derfor er tiden inne for Kongsberg fredslag, vi ønsker et bevisst skifte hos industrien til denne flotte byen. Et skifte som vil beholde og skape enda flere arbeidsplasser i fremtiden, fornybar energi, båtindustri og velferdsteknologi er eksempler på felter som øker i produksjon og som det trengs mer av fremover. Kongsberg har muligheten til å være en spydspiss innen produksjon av det verden trenger og det som skaper fred. Kongsberg fredslag kan bidra til en ny måte å tenke på og vil diskutere, informere, gi alternativer til det Kongsberg industrien og fredsnasjonen Norge foretar seg. Vi ønsker selvfølgelig alle likesinnede velkommen til Kongsberg fredslag.

Publisert i Laagendalsposten 22. februar 2017.

Folkelig motstand mot drapsroboter

Statspartene til FNs konvensjon for visse konvensjonelle våpen, som også inkluderer Norge, har de siste årene diskutert utfordringer rundt autonome våpensystemer, eller drapsroboter. Et fullt autonomt våpensystem er et våpen som kan velge ut og angripe mål uten menneskelig intervensjon, og kritikere peker på en rekke juridiske, moralske og sikkerhetsmessige problemer ved utvikling og bruk av slike våpen. Likevel kan det være et spørsmål om relativt kort tid før våpensystemer som kan angripe mål uten at en menneskelig ”overordnet” har gitt dem ettertrykkelig beskjed om dette, eller er fullstendig klar over hvert enkelt angrep før de finner sted, kan benyttes på slagmarken. Flere land benytter eller utvikler allerede våpen med en høy grad av autonomi, som den israelske Harpy-dronen, det sørkoreanske kanontårnet SGR-1 og det amerikanske Long-Range Anti-Ship Missile.

I begynnelsen av februar publiserte det franske meningsmålingsinstituttet IPSOS den første globale meningsmålingen om autonome våpen. Instituttet stilte spørsmålet ” The United Nations is reviewing the strategic, legal and moral implications of autonomous weapons systems. These systems are capable of independently selecting targets and attacking those targets without human intervention; they are thus different than current day “drones” where humans select and attack targets. How do you feel about the use of autonomous weapons in war?” til deltagere i 23 land (mer enn 1000 deltagere pr. land). De kunne velge om de sterkt støttet, støttet, var imot, eller var sterkt imot bruken av slike våpen.

Resultatene var ulike i forskjellige land, men hovedtendensen var likevel klar. Mens 24 % av de spurte støtter bruk av autonome våpen, er 56 % imot. Av landene som var involvert i undersøkelsen var det kun i Kina og India at et flertall støttet bruken av denne typen våpen. I de involverte landene, som representerer alle verdens regioner, er det altså, i følge undersøkelsen, et markant flertall mot bruk av autonome våpen. Men politiske og militære leder har egne grunner til å argumentere for autonome våpen, knyttet til nasjonal sikkerhet og militær kapabilitet, så hvorfor er dette viktig?

I 1899 foreslo en russiske delegat til fredskonferansen i Haag, Friedrich Martens, en klausul som senere har blitt en del av Genèvekonvensjonene. Martens´ argument var at krigens regler ikke nødvendigvis dekker alle tilfeller av krigføring som kan være til skade for stridende og sivile. Og siden lovverket ikke eksplisitt dekker ethvert tenkelig behov for beskyttelse, mente Martens det burde det innføres et generelt prinsipp om at sivile og stridende skal beskyttes av og stilles under folkerettens prinsipper slik som de springer ut av etablerte sedvaner, av humanitære prinsipper og av den offentlige samvittighets krav. Dette prinsippet er nå kjent som Martensklausulen.

Martensklausulen sier altså at bruken av en type våpensystemer kan være ulovlig under internasjonal rett dersom denne bruken ikke er forenlig med ”den offentlige samvittighets krav.” Hva som menes med dette er imidlertid ikke klart. Noen mener stater har stort tolkningsrom når det gjelder å avgjøre hva den offentlige samvittighets krav består i, mens mange eksperter på internasjonal rett hevder at dette i stor grad bestemmes av en befolknings meninger. Det vil uansett framstå som merkelig dersom denne offentlige samvittigheten ikke i noen grad skal påvirkes av folkelige holdninger, noe som i dette tilfellet vil være et argument mot utvikling og bruk av autonome våpensystemer.

Samme hvordan Martensklausulen tolkes bør befolkningens holdninger og meninger, inkludert resultatet av denne og lignende undersøkelser, være et moment som tas med i betraktningen når FN skal fortsette diskusjonene rundt drapsroboter senere i år. Norge har ennå ikke gjort seg opp en mening om hvorvidt utvikling og bruk av denne typen våpen er greit, og nå begynner det å bli på tide å bestemme seg. Den teknologiske utviklingen venter ikke på oss, og om ikke lenge vil disse våpensystemene se dagens lys. Da er det gledelig å se at partier som Ap, KrF og MDG anerkjenner den utfordringen disse våpensystemene representerer. Denne anerkjennelsen bør forme det arbeidet Norge gjør i FN når diskusjonene rundt drapsroboter begynner igjen etter sommeren.

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger 28.02.2017

Hvordan våpenindustrien utfører et europeisk kupp

Dette er en oversettelse av teksten How the arms industry is staging a European coup, av forsker og aktivist Bram Vranken, publisert på http://www.euractiv.com.

EU tar i økende grad et pro-militaristisk standpunkt, mens våpenlobbyen utøver mer innflytelse. Valget av Antoni Tajani sist uke som EU-parlamentets president betyr at våpenindustriens innflytelse vil vokse ytterligere i de kommende årene, advarer aktivist og forsker Bram Vranken i den belgiske fredsorganisasjonen Vredesactie.

Den 17. januar 1961 advarte den daværende amerikanske president Dwight Eisenhower mot farene av det militærindustrielle kompleks.

”I regjeringen og departementene må vi være på vakt mot å tilegne oss uberettiget innflytelse, bevist eller ubevisst, gjennom det militær-industrielle komplekset. Potensialet for den katastrofale økningen av feilplassert makt eksisterer og vil vedvare.”

Nøyaktig 56 år senere er Eisenhowers advarsel mer treffende enn noensinne. Tirsdag 17. januar ble Antonio Tajani, velkjent for sin pro-våpenindustriholdning, valgt som ny president i EU-parlamentet.

I 2013 sa Tajani at “han ville fremme våpenindustrien”. Som EU-kommissær skisserte Tajani flere politiske ordninger rettet mot å “styrke den europeiske forsvarsindustri”.

Det er ikke tilfeldig at Tajani er ærespresident av Sky and Space Intergroup, som har tette forbindelser til Aerospace and Defence Industries Association of Europe (ASD), den viktigste lobbygruppen i den europeiske våpenindustri.

Penger til våpen, ikke sosial sikkerhet
EU er allerede på vei i feil retning. I november foreslo EU-kommisjonen European Defence Action Plan. Målet med denne planen er å “fokusere på kompetansebehov og støtte europeisk forsvarsindustri”. Ikke overraskende avspeiler den europeiske forsvarsplanen nesten nøyaktig forslagene som ble publiset i et strategidokument av ASD i juli.

De foreslåtte tiltakene representerer en stor fare for EU som sivil maktblokk. EU-kommisjonen ønsker å gi 3.5 milliarder euro til våpenindustrien til utvikling av ny militær teknologi fra 2021 og framover. I tillegg foreslår kommisjonen å stimulere medlemslandene til å bruke mer penger på forsvar ved å åpne for at de kan trekke kostnadene til felles våpenprogrammer fra sine budsjettunderskudd.

Mens medlemslandene er tvunget til å kutte utgifter til trygd, utdanning og helsevesen vil med andre ord utgifter til våpen være fritatt fra all budsjettdisiplin. Mens millioner av mennesker i Europa lider under nød og fattigdom på grunn av harde innstrammingstiltak, foreslår EU-kommisjonen nå kynisk å gi milliarder av euro til våpenindustrien.

Ingen politisk visjon
Ingen vet hvor disse våpnene vil bli brukt. Det eksisterer knapt en felles europeisk utenrikspolitikk. Medlemsstatene er dypt splittet når det kommer til hvordan man skal takle krisene i Midtøsten. Uten en strategisk visjon vil finansiering av militære programmer kun tjene de kortsiktige interessene til våpenindustrien.

Men det ser ut til at det er nøyaktig dette som er EU-kommisjonens mål. “EU trenger en sterk og konkurransedyktig våpenindustri”, er mantraet kommisjonen har gjentatt om og om igjen.

EU er konfrontert med betydelige problemer. Populismen er på vei oppover, middelklassen er i krise, ulikheten her aldri vært høyere og vi står foran en katastrofal klimakrise. Ingen av disse problemene vil bli løst ved å investere mer i våpen.

Tvert imot representerer militærutgiftene en enorm alternativkostnad til skade for milliarder av mennesker over hele verden. Ifølge forskningsinstituttet SIPRI vil kun 10% av verdens militærutgifter være nok til å kunne tilby gratis og god utdanning til alle (bærekraftsmål 4).

For å fjerne fattigdom og sult (bærekraftsmål 1 og 2) ville et tillegg på 10% av de globale militærbudsjettene være tilstrekkelig. Alle bærekraftsmålene kan bli nådd med mindre enn halvparten av det globale militærbudsjettet.

Eisenhower fortsatte sin tale i 1961 ved å si at “only an alert and knowledgeable citizenry can compel the proper meshing of the huge industrial and military machinery of defense with our peaceful methods and goals, so that security and liberty may prosper together “.

At et europeisk parlamentsmedlem som i så stor grad støtter opp om våpenindustrien nå leder det representative organet for de europeiske innbyggerne er svært bekymringsfullt.

Oversatt av Sjur Cappelen Papazian

At Saudi-Arabia kommer for å snakke om krisen i Jemen, blir litt som om IS får snakke om krisen i Syria og Irak

Skal det være et glass rødvin til den saudiske krigspropagandaen på Litteraturhuset?

LINDA NOOR, leder i Minotenk
ANDREAS C. HALSE, SV-medlem
HEDDA LANGEMYR, daglig leder i Norges Fredsråd
FREDRIK HELDAL, Norges Fredslag

Mandag 6. mars blir Litteraturhuset inntatt av Ahmed Asiri. Han er talsmann for den arabiske militærkoalisjonen som kriger i Jemen. Han skal snakke om det han kaller «krisen i Jemen og stabilitet i regionen». Det er Saudi-Arabias ambassade i Norge som står for arrangementet.

Det de kaller «krisen i Jemen» er en krise som Saudi-Arabia har mesteparten av skylden for. Krisen som egentlig er en krig er en av verdens største humanitære katastrofer. Siden Saudi-Arabia og deres allierte blandet seg inn og begynte å bombe i 2015 har over 10000 mennesker blitt drept, over 21 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp og over 3 millioner mennesker har blitt tvunget til å forlate sine hjem. I tillegg er sult et så stort problem at et barn dør hvert tiende minutt. Over 2,2 millioner barn er akutt underernært.

I stedet for at det internasjonale søkelyset for alvor retter seg inn mot de systematiske urettene som blir begått i Jemen, er det stille. Når Saudi-Arabia bomber både sykehus og sivile skjer det i stor grad med vestlige våpen. Både USA og Storbritannia er storeksportører av våpen som blir brukt i krigen. Norge eksporterer på sin side også forsvarsmateriell til Saudi-Arabia. En praksis norske politikere aktivt har opprettholdt gjennom behandling i Stortinget så sent som i fjor, da Midtøsten ble framhevet som et spennende marked for norsk våpenindustri.

Strengt tatt kan man si at Litteraturhuset bare opprettholder den utenrikspolitiske linjen til den norske stat. Nemlig å late som ingenting, pleie handelsrelasjoner og norske næringsinteresser, og høre ukritisk på den offisielle fortellingen til Saudi-Arabia. Alt sammen samtidig som diktaturet fortsetter sin systematiske undertrykking av både egen befolkning og sivile i Jemen.

Vi skulle ønske at litteraturhuset stilte noen grunnleggende kritiske spørsmål knyttet til hvordan de lar seg bruke i dette arrangementet. Som hvorfor Saudi-Arabia, som part i krigen, skal få lov til å bruke huset som utgangspunkt for myndighetenes propaganda uten motstemmer? Hvis man ønsker slike stemmer i den offentlige samtalen, bør de vel ikke få foregå uimotsagt? En ensidig og uimotsagt fortelling til en stat i krig har begrensa verdi i en opplyst samtale.

At Saudi-Arabia snakker om krisen i Jemen blir litt som om IS skulle komme for å snakke om krisen i Syria og Irak uten én eneste motstemme.

Det er ikke noen liten aktør vi snakker om her. Det er en av verdens rikeste stater med tilgang på nærmest ubegrensede ressurser. Det er en krigende overmakt som er representert i Litteraturhuset denne mandagen i mars. Og de mottas med åpne armer slik at de kan fortsette å sparke nedover.

I en tid der det brutale saudiske regimet styrker sin posisjon og makt og norske myndigheter ikke evner eller vil motarbeide dette, er det opp til oss andre å heve stemmene. Stemmer som kan fortelle om situasjonen i Jemen, om undertrykkelsen til Saudi-Arabia og den vanvittige dobbeltmoralen som preger vestens forhold til landet.

Når alt kommer til alt blir dette arrangementet stående som et kraftfullt bilde på Norges forhold til det saudiske diktaturet. Ukritisk, ugjennomtenkt og feigt.

Publisert i VG 28.02.2017

Norge fortsatt blant verdens største våpeneksportører

Den årlige rapporten “Trends in International Arms Transfers” fra det svenske fredsforskningsinstituttet Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), et uavhengig internasjonalt institutt dedikert til forskning på konflikt, våpen, våpenkontroll og nedrustning etablert i 1966 med base i Stockholm, har nå blitt publisert.

Fra 20. februar 2017 inkluderer den fritt tilgjengelige SIPRI-databasen informasjon om våpenoverføringer i 2016 samt oppdaterte data for perioden 1950–2015. Basert på denne nye informasjonen belyser rapporten noen av de globale og regionale hovedtrendendene for kjøp og salg av våpen.

Ettersom mengden overføringer kan fluktuere år for år presenterer SIPRI data for femårsperioder, noe som gir en mer stabil oversikt over langsiktige trender.

Ifølge årets rapport var volumet på internasjonale overføringer av store våpen i femårs-perioden perioden 2012–16 hele 8.4 prosent høyere enn i 2007–11. Dette er det største volumet målt for for noen femårsperiode siden slutten av den kalde krigen i 1990. Man må altså tilbake til 1989, like før østblokkens og Sovjetunionens kollaps, for å komme opp på samme nivå av våpeneksport som i 2016.

SIPRI har publisert tallmateriale for 57 våpeneksporterende land i 2012–16, hvorav de fem største eksportørene var USA, Russland, Kina, Frankrike og Tyskland. Til sammen sto de for 74 prosent av den totale mengden våpen eksportert i perioden.

USA, som produserer kampflyene F-35 som Norge skal kjøpe, beholder posisjonen som verdens største våpeneksportør, og økte blant annet sin eksport av rakettforsvarssystemer i forhold til forrige femårsperiode. Kombinert sto USA (33 prosent) og Russland (23 prosent) for 56 prosent, over halvparten, av all våpeneksport i verden.

Både USAs og Russlands eksport har økt fra den forrige femårsperioden, med henholdsvis 21 og 47 prosent. Kina har økt sin våpeneksport med hele 74 prosent i 2012–2016 sett i forhold til 2007–11. Til sammenligning falt tysk våpeneksport med 36 prosent mellom 2007–11 og 2012–16, og fransk eksport gikk ned 5 prosent.

SIPRI har identifisert 155 land som importører av våpen i 2012–16, med India, Saudi Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Kina og Algerie som de største. Sammen sto de for 34 prosent av all import av våpen. Den globale strømmen med våpen til Asia, Oseania og Midtøsten økte fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16, mens det var en reduksjon i våpenoverføringer til Europa, Amerika og Afrika.

Den største mottakerregionen i 2012–16 var Asia og Oseania, som sto for 43 prosent av den globale importen, fulgt av Midtøsten med 29 prosent, Europa med 11 prosent, Amerika med 8.6 prosent og Afrika med 8.1 prosent. Mellom 2007–11 og 2012–16 økte våpenimporten til land i Asia og Oseania med 7.7 prosent, mens det i Midtøsten ble registrert en økning på hele 86 prosent. Samtidig er vi en redusert import i stater i Europa (36 prosent), Amerika (18 prosent), og Afrika (6.6 prosent).

Det er med andre ord den økende etterspørselen i Midtøsten og Asia, som i løpet av de siste 5 årene hovedsakelig har vendt seg mot USA og Europa i sin interesse for avansert militær kapasitet, som har ført til en global vekst i våpenoverføringer.

Til tross for lave oljepriser, har land i de to regionene fortsatt å bestille mer våpen i 2016, og anser dem som viktige verktøy for å håndtere konflikter og regionale spenninger. Spennings-nivået har eskalert flere steder, noe som har ført til opprustning. Og når det blir flere våpen, er det alltid en risiko for at de blir brukt, med ytterligere negative konsekvenser for spenningsnivået.

India, som i motsetning til Kina har en relativt beskjeden våpenproduksjon, er verdens største våpenimportør og står for 13 prosent av det globale volumet. Saudi-Arabia følger etter på listen med en import på 8 prosent av verdensvolumet.

Norge er oppført som nummer 17 på listen over verdens største våpeneksportører, med en andel på 0,6 prosent av den globale våpeneksporten i perioden 2012–16, en oppgang fra 0.5 i perioden 2007–11. Dette er en økning på 39 prosent fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16. Hovedmottakerne er USA, Finland og Polen, som henholdsvis mottok 29, 27 og 15 prosent av den totale norske våpeneksporten for perioden 2012–16.

Den største norske våpenprodusenten er Nammo på Raufoss. De står for en stor del av den norske våpeneksporten, og leverer ammunisjon og raketter til både militære og sivile formål. En annen sentral norsk aktør er Kongsberg Gruppen. Norge eksporterer blant annet rakettmotorer, ulike typer ammunisjon, avanserte våpensystemer, og i løpet av perioden mottok blant annet flere av landene som deltar i krigen i Jemen lisensbelagt norsk utstyr. Mellom 2014 og 2015 ble norsk eksport av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait doblet, til tross for at koalisjonen de er en del av begikk klare brudd på folkeretten i Jemen.

Skrevet av Sjur Cappelen Papazian

Splid innad i USAs ledelse

Det er for tiden kaos i den indre staben til Trump. Det er et stort prestisjenederlag at USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, Michael Flynn, går av. Dette fordi Flynn har vært en av de mest trofaste og lojale overfor Trump og vært blant personene i presidentens «innerste kjerne».

Flynn har inntil nylig benektet at han diskuterte amerikanske sanksjoner med den russiske ambassadøren, men hevder nå at han utilsiktet orienterte visepresident Mike Pence og andre med ufullstendige opplysninger om sine telefonsamtaler med den russiske ambassadøren.

Lenge nektet Flynn for å ha diskutert sanksjoner mot Russland som ble innført av daværende president Barack Obama. Også overfor Pence forsikret han at sanksjonene ikke ble nevnt. Som nasjonal sikkhetsrådgiver hadde Flynn landets høyeste sikkerhetsklarering. Senest mandag hevdet nevnte Conway at Flynn hadde Trumps fulle tillit.

I et oppsigelsesbrev skriver Flynn at han hadde flere samtaler med den russiske ambassadøren Sergej Kisljak i overgangsperioden før USAs nye president ble innsatt – og at han ga visepresidenten «ufullstendige opplysninger» om disse samtalene.

Flynn ble umiddelbart ansett som et kontroversielt valg som nasjonal sikkerhetsrådgiver, blant annet grunnet sin steile holdning til islam. I sitt avskjedsbrev hyller han Donald Trump, og sier han er sikker på at Trump kommer til å bli en av USAs største presidenter.

Ifølge professor Ole Moen i Nord-Amerikastudier har ikke Trump brukt sikkerhetstjenesten på vanlig måte. Han har ikke benyttet seg av de briefingene sikkerhetstjenesten gir, men i stedet handlet på egenhånd med råd basert på amatørmessige fakta – noe som har ført til engstelse hos mange, sier han, og omtaler det som «amatørisme».

Det skal ifølge Trumps rådgiver Kellyanne Conway ha gått 18 dager fra Trump først fikk beskjed om den sviktende sannhetsgehalten i Flynns forklaring om samtalene med Kisljak. Likevel ble Flynn værende i sin stilling.

I et tv-intervju med CNN sier CIAs tidligere Russland-sjef, Steve Hall, at Flynn-saken er «toppen av isjellet» for Trump. Han krever nå full granskning av både Flynns rolle til Russland og Trump-lagets generelle tilknytning til Russland under valgkampen og generelt.

Flynn ble i sin tid fløyet til Moskva på regningen til Russian Times og plassert på samme bord med president Vladimir Putin under besøket. Flynn holdt også en rekke taler under bøsøket og har foreløpig ikke klargjort hvor mye han fikk betalt for jobben, noe Hall sier en etterforskning må få klarhet i.

Også en rekke profilerte demokrater har tatt til orde for granskning av Trump-administrasjonens rolle i Flynn-skandalen. Hvis det stemmer at Flynn møtte Russlands USA-ambassadør for samtaler før Trump inntok det Ovale kontor, vil det trolig være i strid med lover som forbyr amerikanske privatpersoner å blande seg inn i USAs forhold til andre land.

Flynn, som tidligere var sjef for USAs Defense Intelligence Agency (DIA), har vært på kant med CIA og har vært åpent kritisk til etterretningsorganisasjonens politikk og vurderinger, blant annet i Libya, Irak og Syria. Flynn hevdet i 2016 at USA med viten og vilje hadde «sluppet fram» Al Qaida og IS i Syria og Irak, og at IS ikke ville ha eksistert uten Irak-krigen.

Ifølge Flynn var invasjonen i Irak en gigantisk feil. Selv om Saddam Hussein var brutal, var det galt å fjerne ham. Det samme gjelder også for Muammar Gaddafi og Libya, som nå er en feilet stat. Den historiske lærdommen er at det var et strategisk feilgrep å gå inn i Irak. Historien vil ikke og skal ikke være snill mot den avgjørelsen.

Den splittelsen som er blitt synlig for all verden viser også at Seymour Hersh hadde fullstendig rett da han i London Review of Books skrev artikkelen «Military to Military», som handler om denne splittelsen.

Ifølge Hersh skrev Flynn, som leder av DIA i perioden mellom 2012 og 2014, at hans byrå hadde sendt flere klassifiserte advarsler til det sivile lederskap om de foferdelige konsekvensene som kunne komme i kjølvannet av å velte Assad. Ifølge Flynn hadde jihadistene kontroll over opposisjonen. Og Tyrkia gjorde ikke nok for å stanse smugling av utenlandske opprørere og våpen over grensen.

Ifølge Flynn ville den amerikanske offentlighet, om den fikk sett den etterretningen som ble sendt daglig, gå ballistisk. Man forsto IS’ langtidsstrategi og dens kampanjeplaners, og diskuterte det faktum at Tyrkia så den andre veien når det kommer til veksten av IS i Syria. Men DIAs rapporter møtte en kald skulder fra Obama administrasjonen, som ikke ønsket å høre om sannheten.

Ifølge Flynn var ikke USAs politikk med å bevæpne opposisjonen mot Assad vellykket, men hadde dårlig innvirkning. Den militære sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff) mente at Assad ikke skulle bli skiftet ut med fundamentalister, men administrasjonens handlinger førte til det motsatte.

Flynn har altså bekreftet at jihadistene i Syria har kontroll over opposisjonen, og at USA har sendt dem støtte enda dette var vel kjent i CIA. Han selv og DIA hadde advart regjeringen mot de farlige konsekvensene av eventuelt å styrte Assad. Og han har kritisert krigene i Irak, Libya og Syria.

Den maktkampen som pågår nå har altså direkte forbindelse med kampen om USAs utenrikspolitiske linje. Og om maktkampen er brutal nå, så tyder alt på at den kommer til å tilspisse seg. Sentralt i kampanjen mot Flynn står John McCain, og hans mål er å opprettholde aggresjonspolitikken mot Russland.

Det at Flynn ble tvunget til å gå av, kan redusere Trumps mulligheter til å få til den varslede avspenningen overfor Russland. Og Trump kan ha mye større problemer foran seg. Wall Street Journal melder at etterretningsorganisasjoner i USA holder tilbake informasjon overfor presidenten.

Det er jo kjent at Trump har et anstrengt forhold til etterretningstjenestene, men dersom de også aktivt holder tilbake informasjon overfor landets øverstkommanderende, så er det potensielt så alvorlig at Trump kan bli nødt til å handle. Og det er i så fall en krig det slett ikke er sikkert at han vil vinne.

Tyske Die Welt melder et spekulanten George Soros vedder en kjempeformue mot Trump. Han er som kjent en innbitt tilhenger av intervensjons- og regimeskiftepolitikken som de foregående presidentene har stått for.

Foran et fullpakket publikum på World Economic Forum (WEF) i Davos, skal Soros ha truet store multinasjonale selskaper om å holde seg fra å gjøre en hvilken som helst virksomhet i USA inntil Donald Trump er feid av banen, eller «ta konsekvensene».

Da han ble spurt om hva han ville si til bedrifter som forbereder seg for virkningen av det nye presidentskapet, sier han: «Jeg ville holdt meg så langt vekk fra det som jeg kan.»

Uansett – ærlighet varer lengst.

Skrevet av Sjur Cappelen Papazian

SSBs tall for norsk våpeneksport i 2016

Norge eksporterte våpen for 1,9 milliarder kroner i 2016, 485 millioner mindre enn året før, viser SSBs statistikk. Med unntak av 2015 har trenden for våpeneksporten vært nedadgående siden toppåret 2009, da eksportverdien var 3,1 milliarder kroner. I perioden 2012–2016 ble det totalt eksportert militære våpen fra Norge for 10,7 milliarder kroner, en nedgang fra 13,6 milliarder for femårsperioden 2007–2011.

Tallgrunnlaget i SSBs statistikk baserer seg på tollvesenets utførselsdeklarasjoner og tar for seg militære våpen med unntak av krigsfartøy og kampfly. Stortinget publiserer årlig en stortingsmelding om norsk våpeneksport.

Tallene avviker noe fra SSBs statistikk fordi Utenriksdepartementet har en egen vareinndeling samt at det tas med eksport av tjenester og reparasjonshandel. I stortingsmeldingen oppgis det at det i 2015 ble eksportert forsvarsmateriell for 4,2 milliarder kroner.

Data fra FNs utenriksdatabase Comtrade viser at Norge i 2015 var verdens tiende største våpeneksportør. Disse dataene er imidlertid lite sammenlignbare fordi landene har svært ulike regler med hensyn til registrering av våpenhandel. SIPRI, Stockholms internasjonale forskningsinstitutt, beregner og rangerer internasjonal våpenhandel på et bredere grunnlag.

I fjor var det nedgang i alle de tre større våpengruppene. «Bomber, granater, miner, raketter og lignende krigsmateriell» falt med om lag en tredel til 742 millioner kroner. Gruppen «våpen og våpendeler» gikk ned rundt 20 prosent, mens det ble eksportert 10 prosent mindre «patroner og deler». I den siste våpengruppen, «stridsvogner og andre motordrevne pansrede stridsvogner og deler», var det derimot en markant økning i eksporten – fra 26 til 75 millioner kroner.

På grunn av våpenavtaler og store våpenleveranser over lengre tidsperioder varierer eksporten til enkeltland mye fra ett år til et annet. USA var likevel i 2016, som i tidligere år, den største mottakeren av norske våpen.

I 2016 gikk 40 prosent av våpeneksporten til amerikanerne. Det ble utført våpen til USA for 773 millioner kroner, 10 prosent mindre enn i 2015. Noe over halvparten av eksportverdien var varer klassifisert i gruppen «bomber, granater, miner, raketter o.l.».

Tallet var 75 prosent til NATO-landene samlet, mot 68 prosent året før. Til sammenligning har andelen av utførselen som har gått til NATO-allierte i snitt ligget på 69 prosent i femårsperioden 2012–2016.

Blant europeiske land var det Nederland og Sveits som importerte for høyest beløp fra Norge i 2016. Begge land mottok norske våpen for 121 millioner kroner, om lag som året før. Eksporten til Sverige og Tyskland økte til henholdsvis 104 og 84 millioner kroner, mens utførselen til Polen, som har vært svært høy i femårsperioden, falt mye. Den endte på 52 millioner mot 333 millioner i 2015.

Samlet sett for de fem siste årene gikk 31 prosent av våpeneksporten til USA, mens hele 11 prosent av våpenverdien – 1,2 milliarder kroner – var utførsel til Polen. Øvrige land som i perioden importerte norske våpen for mellom 0,5 og 1 milliard kroner, var Sveits og Sverige.

I det norske eksportkontrollregelverket står det at «[…]Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Militært utstyr skal heller ikke eksporteres dersom det er åpenbar fare for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking.

Hvordan dette fungerer i praksis er omdiskutert. I fjor solgte Norge våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil», til autoritære regimer, inkludert diktaturer involvert i konflikt.

Med hensyn til land i Midtøsten-regionen Eksporten til Kuwait falt fra drøyt 16 til 4 millioner kroner. Det var en ubetydelig våpenhandel med Oman (16 000 kr) og ingen utførsel verken til Qatar eller Saudi-Arabia. Mesteparten av varene som ble eksportert til regionen, var innen våpengruppene «patroner og deler» og «våpen og våpendeler».

De senere årene har Norge eksportert militært utstyr til Saudi-Arabia og Emiratene, noe som har fått Røde Kors og en rekke andre organisasjoner til å frykte at sivile i Jemen kan bli drept med norsk ammunisjon. Det fryktes for at ammunisjon solgt fra Norge til Emiratene kan bidra til brudd på humanitærretten i Jemen.

Forum for Utvikling og Miljø tok i september til orde for full granskning av våpeneksport til borgerkrigen i Jemen. Norske selskaper har eksportert krigsmateriell for 139 millioner kroner til ulike gulf-nasjoner som er parter i borgerkrigen.

UD stanset deler av våpeneksporten fra Norge til Emiratene fra første halvdel av 2016. Man holdt tilbake ytterligere utførsler av ammunisjon som kan anvendes med fare for brudd på humanitærretten i Jemen. Allikevel økte våpeneksporten til Emiratene til 79 millioner kroner i 2016 – 41 millioner mer enn året før. Blant annet ble det eksportert utstyr under kategorien “deler og tilbehør til våpen til militært bruk…” i mai, juni og august.

Norge solgte også våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil» til Thailand, som har vært et militærdiktatur siden kuppet i 2014. Vi selger altså våpen til et land rammet av intern konflikt, hvor statlige sikkerhetsstyrkers framferd bryter med folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. For den norske regjeringen er det tydeligvis greit å fortsette å væpne en militærstyrke som har tatt den politiske makten i landet.