Anmeldelse: Fredsnasjonen av Kristoffer Egeberg

KJOP-BOK-BANNER-Frednasjonen-Norge-BOK365

Kristoffer Egeberg: Fredsnasjonen Norge. Kagge 2017. 719 sider.

Av Aslak Storaker

Kristoffer Egeberg har i boka Fredsnasjonen Norge skrevet historien om omleggingen av det norske Forsvaret fra et defensivt innretta invasjonsforsvar til et såkalt «innsatsforsvar» med vekt på å drive krigføring i utlandet under ledelse av USA og NATO. I tillegg til å intervjue nær sagt alle de sentrale aktørene i norsk forsvarspolitikk de siste 25 årene, har Egeberg lagt vekt på å fortelle historien fra perspektivet til soldatene i feltet. Det er altså ikke en bok skrevet fra fredsbevegelsens perspektiv, men den inneholder grundig og verdifull dokumentasjon på hvordan Norge har beveget seg til å bli en av de mest aggressivt krigførende statene i verden.

Slutten på den kalde krigen

Ved slutten av den kalde krigen hadde Forsvaret nærmere 40 000 ansatte og vernepliktige i fredstid, og kunne mobilisere opp til 350 000 soldater i krig. Etter sammenbruddet i Sovjetunionen begynte en gradvis prosess med å omlegge dette forsvaret til et mer profesjonelt militærvesen, der det blei lagt større og større vekt på å kunne stille profesjonelle soldater til krig i utlandet. Egeberg beskriver denne prosessen grundig og detaljert, stundom kanskje en smule for detaljert. Omstillingen falt sammen med at NATO vedtok nye doktriner der de ga seg selv rett til å bruke militærmakt hvor som helst også utenfor alliansens eget territorium.

Boka begynner med å skildre deltakelsen i FNs fredsbevarende styrker i Somalia i 1992, der norske soldater etter én ukes briefing blei sendt ned til en afrikansk borgerkrig i 50 varmegrader med vintertelt og skismøring i bagasjen. Via en gradvis profesjonalisering av styrkene i Afghanistan fram til at norske bombefly påtok seg en sentral rolle i krigen mot Libya i 2011, går det klart fram av boka at profesjonaliseringa av de offensive delene av krigsmaskineriet vårt militært sett har vært vellykka.

En for meg tankevekkende ting som kommer fram i boka, er vekten som blir lagt på noen strategisk plasserte enkeltmenneskers handlinger og relasjoner. Det merkeligste er fortellingen om da forsvarssjef Arne Solli utnevnte Sverre Diesen til å lede en ny forsvarsstudie i 1999. Solli hadde lenge markert seg som en kraftig motstander av regjeringas ønske om flere utenlandsoperasjoner og omlegging av Forsvaret. Diesen var derimot en radikal og ytterliggående tilhenger av innsatsforsvaret, og ville avskaffe den allmenne verneplikten. Når Solli utnevnte Diesen til å lede forsvarsstudien var det i følge Egeberg for å «tegne et skrekkscenario, og til det trengte han en som virkelig trodde på galskapen. Valget falt på den radikale obersten Sverre Diesen, som han trodde ville skremme politikerne til fornuft.» Solli ville ved hjelp av Diesen vise hva han mente var ødeleggende konsekvenser av omleggingen av Forsvaret, men politikerne endte i stedet opp med å omfavne Diesens ideer og seinere utnevne ham til forsvarssjef.

Ikke lenger en fredsnasjon

En interessant ting å merke seg er at norske politikere begynte å smykke seg med betegnelsen «fredsnasjon» samtidig med at en sendte stadig færre soldater til FN-tjeneste og stadig større militære styrker ut i USA og NATOs kriger på Balkan, i Asia og Afrika. Det går også fram at hovedmotivasjonen for å delta i NATOs utenlandskriger har vært å bevare en nær allianse med USA, og å gi norske soldater stridserfaring. «Du vil jo ikke ha et landslag i fotball som ikke har spilt en kamp og aldri har vært på trening,» sier tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold i boka. «Testen på hva som kunne brukes, og hva som ikke kunne brukes, ble tatt mellom 2001 og 2005, hvor vi tok alt ut og testet det enten i Middelhavet, Afghanistan, Kosovo eller Irak.» Sverre Diesen forklarer at «Vi bør jo bidra med styrker som gjør at vi får både politisk og militær respekt hos våre allierte. Fordi vår hovedgrunn for å delta er å sørge for at alliansen vi selv er avhengig av, forblir en vital og levende organisasjon».

De seinere årene har imidlertid betegnelsen «fredsnasjon» vært stadig mindre i bruk. Ordet «fredsnasjon» forsvant ut av de rødgrønnes andre regjeringserklæring fra 2009, og tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre tar i dag avstand fra begrepet. Fra de rødgrønne overtok makten i 2005 til de ga den fra seg i 2013 sank Norges rangering som bidragsyter til FNs fredsbevarende styrker fra 58. til 72. plass, og også antallet soldater i NATOs okkupasjon av Afghanistan har blitt redusert. Det ser i dag ut til å være økende enighet om at krigføringa i utlandet har gått på bekostning av forsvarets evne til å beskytte Norge. Erna Solberg brukte hjemlige behov som begrunnelse for at Norge sendte spesialsoldater i stedet for jagerfly til å støtte USAs krigføring i Irak og Syria/Jordan.

– Vi har feilet

Fredsnasjonen skildrer de seinere års kriger først og fremst fra et militært perspektiv, men i den grad Egeberg tar stilling til krigføringen er han ganske kritisk. Om krigen mot Jugoslavia i 1999 skriver han at «Informerte kilder forteller at amerikanerne trolig allerede hadde bestemt seg for krig. På et tidlig tidspunkt i forhandlingene hadde de lovet den kosovoalbanske ledelsen at de ville bli uavhengige, noe som ville være helt uakseptabelt for serberne.» Også politikerne og offiserene som intervjues er mer sjølkritiske enn de framstår som til vanlig. Daværende sjef for Telemark bataljon, Robert Mood, forteller fra NATO-okkupasjonen av Kosovo at «virkeligheten vi møtte var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet. De tok alle teknikker i bruk for å få hevn og fordrive den serbiske befolkningen. Målet var å få alle serbere ut av Kosovo.»

«Vi hopper rundt fra konflikt til konflikt, uten å gjøre noen av dem ferdige,» sier Knut Vollebæk som var utenriksminister under krigen mot Jugoslavia. Han fortsetter med å si at «Vi har feilet i Kosovo. Det går ikke bra i det hele tatt. Nå er det veldig få serbere igjen… Det går jo ikke bra i Bosnia heller.» Det var knapt slik den «humanitære intervensjonen» blei framstilt den gang, eller vil framstilles neste gang politikerne vedtar å sende Norge ut i krig.

Egeberg er også forbilledlig klar på at krigen mot Libya i 2011 brøyt FN-mandatet da den gikk fra å skulle håndheve en flyforbudssone for å beskytte sivile, til å styrte regimet til Muammar al-Gaddafi. Stikk i strid med påstandene om at «et samlet verdenssamfunn» sto bak krigen framhever Egeberg de sterke protestene fra Kina, Russland, Den afrikanske union og Den arabiske liga. Krigens resultater tør i dag være godt kjent, med den libyske statens totale sammenbrudd, og framveksten av menneskesmugling og slaveleire og IS- og al-Qaida-kontrollerte militser.

Et av hovedpoengene i boka er motsetningen mellom soldatenes bitre erfaringer i feltet og politikernes skjønnmalende presentasjon av situasjonen i offentligheten, særlig politikernes motvilje mot å bruke ordet «krig» for å beskrive det at norske soldater deltok i kamphandlinger der de både drepte og blei drept. Når det gjelder å være kritisk til politikernes virkelighetsbeskrivelse av krigføringen Norge driver med i utlandet, kan det finnes et interessefellesskap mellom soldatene og fredsbevegelsen. Det er i det hele tatt mye å lære av denne detaljerte gjennomgangen av de siste tiårenes omlegging av det norske forsvaret og Norges krigføring i utlandet.

Advertisements

Fredens økonomiske effekt

Krig, med opprustningen og våpenhandelen som følger med, betyr penger i kassen for våpenprodusenter. Men på samfunnsnivå er fred svært mye mer lukrativt.

Institute for Economics and Peace (IEP) har siden 2010 publisert rapporter som tar for seg den økonomiske effekten av krig og fred. Årets rapport, som tar for seg situasjonen i 2016, viser stort sett det samme som tidligere års rapporter, nemlig at konflikt har forferdelige økonomiske og utviklingsmessige konsekvenser for et samfunn, og at bærekraftig utvikling og fred henger nøye sammen.

I 2016 tapte verdensøkonomien $14,3 billioner som følge av vold og væpnet konflikt, tilsvarende 12,6 % av det globale BNP. En svært betydelig andel av de ressursene verden produserer og konsumerer går med andre ord med til å tilrettelegge for, begrense og håndtere konsekvensene av væpnet vold, både knyttet til konflikter og voldelig kriminalitet.

Innbakt i dette enorme tallet finner vi både produksjon og salg av våpen og annet militært utstyr, kostnader knyttet til krigføring og gjenoppbygging etter væpnet konflikt, og kostnader for voldsbegrensende tiltak, inkludert fredsbygging. I tillegg kommer indirekte, mer langvarige, økonomiske konsekvenser, blant annet som resultat av tapte inntekter forårsaket av mindre investeringer, lavere økonomisk vekst, og ødeleggelse av fysisk kapital, inkludert infrastruktur. Innvirkning på menneskelig kapital må også regnes med, inkludert tapt utdanning, flyktningestrømmer, og fysiske og psykiske helsemessige konsekvenser.

Moderne krigføring har ikke bare katastrofale direkte menneskelige kostnader. I tillegg ødelegges veier, vann- og strømforsyning, kommunikasjonslinjer, skoler og sykehus. Dette vil koste store pengesummer å bygge opp igjen, og medføre økt menneskelig lidelse. De utviklingsmessige og økonomiske konsekvensene vil vedvare lenge etter at en konflikt er over. IEP har beregnet at den økonomiske kostnaden for krigen i Syria tilsvarer 67 % av landets BNP, og denne kostnaden vil fortsette å prege landet i mange år etter at våpnene eventuelt er lagt ned.

Mens nyhetsmediene med god grunn fokuserer på det grusomme som skjer i land som Syria, Irak og Jemen, opplevde 93 land en positiv utvikling i forhold til fred i 2016. På den andre siden registrerte 68 land en negativ utvikling. Resultatet av dette ble en positiv utvikling for fred og voldsnivå i verden i fjor, og IEP har beregnet at denne forbedringen tilsvarte en reduksjon i kostnadene for vold på 3 %, eller $431 milliarder.

Dersom verden hadde brukt 10 % av voldens kostnader på utviklingsformål, ville dette representert nesten en tidobling av dagens innsats for å oppnå FNs bærekraftsmål. Eventuelt kunne den samme summen blitt brukt til å tredoble ressursene benyttet til det globale arbeidet for å stanse, reversere og tilpasse oss til klimaendringene.

Dersom vi ønsker å redusere voldsnivået i verden er det behov for å investere i fredsbygging og forebygging. Til tross for at disse investeringene stort sett vil være mye lavere enn kostnadene ved å føre, og rydde opp etter, en krig er det ofte liten vilje til å gjøre denne typen investeringer. IEP antar at hver dollar investert i fredsbygging kan føre til en nedgang i kostnadene for konflikt og vold på $16. Dessverre er det landene som er i størst fare for å rammes av konflikt, og har det største behovet, at disse investeringene er lavest.

Dronewars 2017

Denne uken arrangerte Norges Fredslag, i samarbeid med PRIO, Norsk senter for menneskerettigheter og Norsk senter for humanitære studier, et frokostseminar om droner og dronekrig. I den forbindelse tok Chris Woods, leder for organisasjonen Airwars, turen til Oslo, og holdt en svært interessant presentasjon. Fredslaget tok også en prat med Woods etter seminaret.

Airwars arbeider med å overvåke og dokumentere krigen mot IS i Syria, Irak og Libya, både angrep utført av de ni landene i koalisjonen ledet av USA og av Russland. Målet er å gi en god og etterrettlig oversikt over antall angrep og antall sivile som rammes av disse.
– Vi følger offisielle uttalelser og kilder som omtaler angrep mot IS, samt internasjonale nyhetsmedier og sivilsamfunnsorganisasjoner, sier Woods. – I tillegg har vi researchere som overvåker omtaler av angrep i lokale medier og sosiale medier i Syria og Irak. På den måten får vi inn store mengder rapporter. Vi prøver alltid å verifisere rapporterte hendelser med minst to urelaterte kilder, og også å knytte hendelsene til flyangrep rapportert av de krigførende landene.
– Når vi mener at vi har et bilde av hva som har skjedd publiserer vi informasjonen på hjemmesiden vår (www.airwars.org), og bruker opplysningene i samtaler med blant annet USAs og Storbritannias militære.

Så langt har Airwars dokumentert nærmere 26 000 luftangrep mot Syria og Irak utført av koalisjonen siden august 2014. 13 500 av disse er utført mot mål i Syria, 12 300 mot mål i Syria. Over 93 000 bomber og missiler har blitt sluppet over landet, og minst 5117 sivile skal ha blitt drept i angrepene. Airwars har siden september 2015 også fulgt Russlands krigføring i Syria, og har identifisert rundt 2000 russiske angrep på sivile eller sivil eiendom, noe som angivelig har medført minst 8300 sivile dødsfall. Airwars spesifiserer imidlertid at det er stor usikkerhet knyttet til tallene.

– Da vi begynte å følge med på russiske angrep i Syria dokumenterte vi veldig høye sivile tapstall, fortsetter Woods. – Russerne er flinke til å velge ut mål, men bruker ofte ”dummere” bomber enn koalisjonens fly. Resultatet er et antatt behov for større eller flere bomber, og dette har gått ut over sivile. I tillegg var det en del som tydet på at russiske piloter angrep sivile mål med overlegg.
– Men i 2017 har vi sett en endring. Mens russiske fly tar livet av færre sivile, har antallet sivile drepte i koalisjonsangrep gått dramatisk opp. Vi har nesten sett en dobling i antallet drepte sivile under Trump, uten at vi kan si sikkert at handler om ham. Angrepene mot Raqqa og Mosul gjorde at en økning var forventet, men en så stor økning må skyldes noe annet.

Som en del av dette arbeidet dokumenterer Airwars også droneangrep. 19 % av oppdragene og 3 % av luftangrepene i Irak og Syria er utført av Predator-droner, mens henholdsvis 14 % og 4 % er utført av Reaper-droner. I tillegg kommer droneangrep i Afghanistan, Jemen, Libya og Somalia.

En av trendene Woods kommer inn på er den økende spredningen av droner, og hvilke konsekvenser denne kommer til å ha.
– Siden det første dødelige amerikanske droneangrepet i 2001 og fram til 2014 var det kun USA og Israel som hadde væpnede droner. Men etter det har vi sett en endring. Omtrent 1/3 av alle britiske angrep i Syria og Irak utføres nå med droner. Iranske og tyrkiske egenproduserte droner opererer i Syria. Kina har seilt opp som en stor produsent av droner, og har vist seg villig til å eksportere disse med relativt lite restriksjoner. De forente arabiske emirater har operert hemmelige dronebaser i Libya og brukt droner til å støtte en av partene i landets borgerkrig. I tillegg har de to første dronemaktene utvidet sin egen bruk. Israel har brukt droner i Syria, Sudan og Libanon, og under USAs angrep på den libyske byen Sirte i 2016 ble over 80 % av angrepen utført med droner.

Woods peker på i alle fall tre problematiske trekk ved denne utviklingen. For det første har droner spredt seg til land som Tyrkia, Nigeria og Pakistan, som i tillegg til Israel alle har brukt droner mot det de definerer som interne trusler (palestinske grupper, kurdiske grupper, Boko Haram). Dette reiser en del veldig viktige menneskerettslige problemstillinger det er viktig å ta tak i. For det andre har dronene også spredt seg til ikke-statlige grupper. Bare i løpet av de siste 16 månedene har IS og Hezbollah klart å bevæpne hobbydroner og brukt disse med suksess. De har tilpasset og perfeksjonert allerede eksisterende utløsermekanismer, som kan 3D-printes. Dette åpner for nye typer terrorangrep som det hittil har vært vanskelig å forsvare seg mot. For det tredje kan denne spredningen av droneteknologien, og det faktum at bruken av droner i krig blir stadig vanligere, bidra til en endring av måten krig føres på. Vi ser allerede at en del grupper i større grad trekker in i byer, i visshet om at de ikke kan overvinne en teknologisk og militært overlegen motstander på en konvensjonell slagmark. Denne asymmetrien medfører mer bykrig, som igjen betyr flere sivile ofre.
– Det kan imidlertid komme noe positivt ut av disse bekymringsfulle trendene, mener Woods. – Med en gang USAs tilnærmede monopol på væpnede droner ble brutt, begynte man å se på spredning som et potensielt problem for sikkerhet og stabilitet. Spredningen til ikke-statlige aktører understreker dette, og forsterkes av terrorfrykten som eksisterer i mange land. Det er nok vanskelig å begrense selve spredningen. Men det er allerede samtaler, blant annet i FN og EU, om muligheter for å legge begrensinger på hvordan droner brukes, og dette er en positiv utvikling.

På spørsmål om denne typen arbeid nytter er Woods optimistisk. – Til tross for at vi er åpent kritiske til mye av krigføringen i Syria og Irak, får vi nå anledning til å sette oss ned med militære ledere i land som USA og Storbritannia. De hører på oss, selv om de ikke alltid er enige med oss. Koalisjonen har tatt ansvar for litt over 600 sivile dødsfall i krigen mot IS, men høytstående embetsmenn har innrømmet i samtaler med oss at dette antallet er for lavt og at det virkelige antallet trolig ligger et sted mellom deres tall og de tallene vi opererer med.

Nå ser vi også eksempler på at koalisjonen justerer sine tall på sivile ofre etter input fra Airwars. Så dette viser at det er mulig å påvirke. Om dette bidrar til å endre praksis i krigføringen er et annet spørsmål.

En stemme for fred

Valgkampen har til nå har vært snever og selvsentrert. Norge deltar i borgerkrigen i Syria, oppretter amerikanske baser på norsk jord, skal simulere krig mot Russland i militærøvelsen Aurora og bygger ned heimevernet til fordel for å kjøpe nye bombefly. I mellomtida fører vi sneversynte diskusjoner om brunost og taktisk stemmegivning. Det gjør ikke bare valgkampen kjedeligere enn den burde ha vært. Det stjeler også oppmerksomhet fra sikkerhets- og utenrikspolitikken, som angår oss alle.
Om ikke alle partiene nødvendigvis ønsker å gjøre krig og fred til et stort tema i valgkampen, kan i alle fall den enkelte velger sjøl lese seg opp og gjøre seg sine refleksjoner. Norges Fredslag har gått gjennom alle de store partienes valgprogram for å se hvilke partier som har den beste fredspolitikken.
I rapporten «Fredsvalg 2017» kommer Fredslaget fram til at de tre partiene som går til valg på den beste freds- og ikkevoldspolitikken, er Miljøpartiet de Grønne, Sosialistisk Venstreparti og Rødt. MDG scorer best på underpunktene «fredsvisjon» og «fredskultur», men havner like under SV og Rødt under punktet om «begrensning av voldsmakt». Her utmerker SV seg med sin tydelige politikk for våpenhandel og nedrustning, mens Rødt er tydeligst i sin avstandstaken til amerikansk intervensjonisme.
Tilsvarende er de tre partiene som gjør det dårligst under alle hovedpunktene de tre største partiene: Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet. De har få visjoner om fred og stor tiltro til å bruke militær makt til konfliktløsning.
Fredslaget konkluderer på bakgrunn av funnene at det finnes bedre og dårligere fredspolitiske alternativer ved valget 2017, uavhengig av politisk farge: For sosialister er SV og Rødt bedre enn Ap; for verdikonservative er KrF og Sp bedre enn Høyre; for liberalister er Venstre bedre enn Frp.
Fredslagets gjennomgang fokuserer på hva partiene går til valg på, ikke på hva slags historie de har for å gjennomføre løftene sine. Der får det bli opp til den enkelte å gjøre sine vurderinger. Godt valg!
Aslak Storaker,
bibliotekar
Innlegget ble publisert i Klassekampen 26. august 2017.

Killer Robots

En ganske skremmende tittel og det er sannheten, for når våpensystemer blir fullstendig autonome kan det bli nettopp skummelt å være en nasjon som deltar i krigsområder. Noe det for så vidt allerede er men nå har vi i det minste kontroll fordi det er mennesker som kan bli stilt til ansvar. Hva skjer når det ikke lenger er menneskelige avgjørelser som avgjør om noe(n) skal elimineres eller ikke?

Killer robots er i utgangspunktet ubemannede systemer som droner og nå er det under utvikling fullt ut ubemannede våpen. Det vil si våpen som kan ta egne avgjørelser og skyte uten menneskelig involvering. Det gir plutselig krig og konflikt enda flere utfordringer, hva vil det si for de juridiske, etiske, politiske og de humanitære forholdene som dukker opp under konflikter? Hvem er ansvarlig og hva vil dette gjøre med konseptet krig, som allerede er såpass komplekst og problematisk når det er mennesker og menneskekontrollerte våpen involvert. Kampanjen om å stoppe Killer robots som Fredslaget er en del av, håper å spre kunnskap før det er for sent. Derfor hadde vi foredrag om dette forrige tirsdag på Kåres sønn, holdt av Fredrik Heldal daglig leder av Norges Fredslag.

Det er en forkastelig bruk av teknologi og autonome våpen som kan operere på egen hånd er rett og slett livsfarlige. Det finnes ikke samvittighet eller en konsekvenstankegang hos en robot. Et spørsmål mange som vurdere slike systemer spør seg, er om det vil lønne seg å bruke mye tid og penger på en teknologi som andre land vil kjapt plukke opp og dermed bli like godt rustet. Så det er ikke bare et etisk dilemma men også er nødvendighetsdilemma. Trenger vi enda en trussel som kanskje ikke blir brukt slik atomvåpen er i dag?

Det finnes så vidt vi vet ikke planer om slike systemer i Norge og Fredslaget håper at vi heller ikke vil verken produserer eller kjøpe de senere. Fredslaget som eneste aktør i Norge setter derfor fokuset på dette for å være forut på hvordan det utvikles allerede nå. For når de først er laget kan man ikke ta resultatene tilbake og våpnene kan ende opp hos hvem som helst, også ikke statlig grupper og enkeltmennesker som vil endre krigsbildet helt. Kunnskapen kan brukes til langt viktigere ting og det oppfordrer vi til, for autonome systemer har kommet for å bli.

Skrevet av Vilde I. Håvardsrud, Kongsberg Fredslag
Publisert i Laagendalsposten, 5. juli 2017.

Glemte konflikter

Et av temaene Norges Fredslag arbeider med er glemte konflikter. Mens verdens øyne stort sett er rettet mot noen konflikt- og krigssituasjoner, som i Syria, Irak og Sør-Sudan, er det lite eller ingen oppmerksomhet rundt de flere titalls andre pågående konfliktene.

Hva er en glemt konflikt?
En glemt konflikt er en betegnelse som benyttes på en krig eller konflikt som av en eller annen grunn ikke får stor oppmerksomhet gjennom mediedekning eller politiske handlinger. Årsakene til dette kan være mange og sammensatte, og det pekes ofte på at konflikter i områder med liten geopolitisk eller økonomisk relevans for et land ofte i begrenset grad vies oppmerksomhet i det landet. Samtidig kan ting som skjer langt borte være vanskelig å identifisere seg med, og media og politikere prioriterer å følge med på områder som lettere kan skape emosjonelt engasjement hos lesere, tittere, lyttere og velgere.

Sahel-beltet og Tsjadsjøen
Islamistiske grupper er på frammarsj og sprer seg til flere land i Sahel-området. I tillegg øker aktiviteten til voldelige kriminelle grupper involvert i smugling, av narkotika, mennesker, våpen og gull, hjulpet fram av stor fattigdom, befolkningsvekst, klimaendringer og åpne grenser. FNs kontor for narkotika og kriminalitet har advart om at kriminaliteten er så alvorlig at den truer stabiliteten og styresettet i regionen. Væpnede grupper er tett involvert i den kriminelle virksomheten og tjener flere hundre millioner kroner årlig på samarbeidet med kriminelle syndikater. Samtidig nyter de godt av våpensmugling, fra Eritrea til Sudan, Den sentralafrikanske republikk og videre til Boko Haram. Fraværet av olje og verdifulle mineraler, og stor avstand til Europa og USA gjør at vestlige land har begrensede økonomiske og sikkerhetsmessige interesser her.

Situasjonen i området rundt Tsjadsjøen er katastrofalt, med over 2,5 millioner mennesker på flukt fra voldelig konflikt og tørke. De fleste av disse er for fattige til å flykte til Europa, og situasjonene de flykter fra er langt unna europeiske grenser og ikke høyt opp på listen over potensielle sikkerhetstrusler mot kontinentet i nord.

Her stues flyktninger fra Boko Harams krigføring i Nigeria sammen. Nigeria fikk en stund mye oppmerksomhet i norske medier, men det har nå stilnet, til tross for at situasjonen for sivilbefolkningen har blitt verre. Boko Haram har gått fra å kontrollere store områder til å bli en mer tradisjonell terrororganisasjon, som med stor mobilitet og i skjul plyndrer, voldtar og dreper, både i Nigeria, Niger, Kamerun og Tsjad. Gruppen har i tillegg bortført jenter og holdt dem som sexslaver. I tillegg til de enorme påkjenningene disse jentene er påført gjennom fangenskapet risikerer de å bli utstøtt fra sine lokalsamfunn når de vender tilbake igjen, i frykt for at de har blitt rekruttert til Boko Haram.

I tillegg kommer flere andre terrorgrupper i regionen, flere av disse tilknyttet Al Qaida. Tidligere i år gikk flere grupperinger med tilknytning til Al Qaida sammen i gruppen Jama’at Nusrat al-Islam wal Muslimeen. Gruppen har gjennomført flere angrep, og denne sammenslåingen av ressurser kan medføre økt operasjonell styrke og fare for flere angrep i Mali, Niger, Burkina Faso og Mauritania. Denne samlingen er trolig et resultat av sammenfallende strategiske interesser, men bevaringen av separate kommando-strukturer, begrenset tillit, maktkamper, og fraværet av sterke bånd mellom de involverte gruppene vil trolig gjøre det vanskelig å opprettholde en effektiv allianse over tid. Ulike uavhengighetsbevegelser, blant annet blant Tuaregene i Mali, Niger, Algerie og Libya, samt Peul og Fulani i Mali og Niger, er også aktive, flere av disse med egne væpnede grupper.

Sikkerhetssituasjonen er mer uforutsigbar, og jordbruk og handel påvirkes negativt. Bare i nordlige deler av Nigeria er nesten 2 millioner mennesker på flukt, og flere hundre tusen barn kan bli rammet av hungersnød. Situasjonen forverres dramatisk av synkende vannstand i Tsjadsjøen og høy fattigdom, og FN har kun mottatt en brøkdel av midlene som er nødvendig for å håndtere den humanitære krisen.[1]

Den sentralafrikanske republikk
I likhet med Nigeria, fikk Den sentralafrikanske republikk mye oppmerksomhet i norsk presse en stund. Men så ble det stille. Og flere paralleller kan trekkes til Tsjadsjøen. Landet ligger langt unna Europa, anses å ha begrenset strategisk viktighet, og situasjonen utgjør ingen umiddelbar trussel mot europeiske interesser og sender heller ikke store flyktningestrømmer over Middelhavet.

Men det betyr ikke at konflikten, som fikk så mye oppmerksomhet i 2013 og 2014, er over. Seleka-opprørernes blodige maktovertagelse i 2013 førte til sterke motstands-kamper, og en voldsbølge rammet landet, og spesielt sivilbefolkningen. Selv etter at opprørernes president trakk seg fra makten i 2014 fortsatte volden, ofte langs sekteriske linjer. Gjennomføringen av demokratiske valg i 2016 stanset heller ikke volden, og væpnede ikke-statlige aktører kontrollerer store deler av landet. Over 800 000 mennesker er drevet på flukt, halvparten internt i Den sentralafrikanske republikk, og nesten halvparten av befolkningen i landet sulter, mens FN og humanitære organisasjoner sliter med å skaffe midler til sitt arbeid der.[2]

I 2017 har kampene fortsatt, nå i hovedsak mellom to fraksjoner av en tidligere samlet koalisjon (Union for Peace in Central Africa og Popular Front for the Renaissance in Central Africa). Så langt i år er flere titalls sivile drept og mer enn 11 000 fordrevet fra sine hjem, og konflikten er i ferd med å få sterkere etniske overtoner enn tidligere. Mens de viktigste konfliktlinjene har gått mellom muslimske og kristne grupperinger, angripes nå folk i større grad på grunn av sin etniske tilhørighet, og konflikten spilles hovedsakelig ut mellom ulike muslimske grupper for territoriell kontroll.

Papua
Provinsene Papua og Vest-Papua i Indonesia refereres ofte kollektivt til som Papua, og har vært rammet av konflikt siden . Regionen er den fattigste og mest voldelige i landet, delvis grunnet det lavintensive opprøret som involverer den væpnede gruppen Free Papua Movement, delvis et resultat av voldelig kriminalitet.

Da Nederland mistet sin rolle som kolonimakt i området i 1945, var det uenighet rundt hvorvidt Papua skulle være en del av det nylig opprettede Indonesia. Uenigheten utviklet seg til åpen konflikt mellom Nederland og Indonesia, før begge etter forhandlinger aksepterte at regionen skulle administreres av FN en stund før innlemmelse i Indonesia.

En del av den framforhandlede avtalen var en klausul om at befolkningen i Papua skulle stemme over eventuell selvstendighet. Denne avstemningen fant sted i 1969, og ble kuppet av det sittende militærregimet. Vest-Papua ble en del av Indonesia, uten at lokalbefolkningen hadde fått uttale seg om saken. Fram til 1969 hadde statlige sikkerhetsstyrker drept tusenvis av befolkningen i regionen, og dette fortsatte også etter innlemmelsen, med brutale overgrep mot sivilbefolkningen. Kampen, inkludert den væpnede kampen, har fortsatt mot sentralmyndighetene siden. Denne kampen er drevet av marginalisering, diskriminering, og manglende kontroll over egne ressurser og politiske veivalg. Papua er svært rikt på naturressurser, men lokalbefolkningen høster ikke mange av fordelene disse gir. De opplever derimot svært mange av bakdelene, inkludert miljøforbrytelser, landran og menneskerettsbrudd. I tillegg forsvinner mye av disse ressursene ut av Papua, og kommer ikke befolkningen der til gode.

Mens den lavintensive konflikten fortsetter, prøver flere lokale sivilsamfunnsaktører å promotere dialog og forhandlinger.[3]

Sudan
Delstaten Sør-Kordofan i Sudan og Nuba-befolkningen som bor der har blitt marginalisert i flere hundre år, og er fortsatt utsatt for systematisk diskriminering. Området ble viktig for den sør-sudanske opprørsbevegelsen på 1980-tallet, noe som resulterte i brutale statlige represalier mot befolkningen. Titusenvis av mennesker ble drept i det som menneskerettsgrupper har beskrevet som et forsøk på etnisk rensing. Etter Sør-Sudans uavhengighet i 2011 forble Sør-Kordofan under regimet i nord. Løfter om diskusjoner rundt større autonomi ble glemt, opprørsgrupper ble bedt om, og nektet, å avvæpne seg, og konflikt var igjen et faktum.

4500 mennesker drept over de siste fire årene, flyangrep som rammer skoler, systematisk voldtekt, barneslaveri, og lite eller ingen humanitærhjelp til de over 500 000 som har behov for det. Selv flyktningeleirer i Sør-Sudan skal ha blitt angrepet av sudanske jagerfly. Mellom 2012 og 2015 ble over 4000 missiler skutt inn i sivile områder, og av de nesten 5000 dødsfallene som ble registrert inntil 2015 var 10 % ubevæpnede sivile. Den største opprørsgruppen SPLA-N kan ha opptil 30 000 soldater under sin kommando, og står sterkt i fjellområder, mens statlige sikkerhetsstyrker kontrollerer lavlandet. SPLA-N har slått seg sammen med andre grupper for å øke sin militære slagkraft mot de opptil 70 000 soldatene som har vært utstasjonert i delstaten.

Fredsprosessen står stille, og investeringer og våpen strømmer inn fra land som Kina, Qatar, Iran og Saudi-Arabia.[4] Sommeren 2016 erklærte regimet i Khartoum våpenhvile, som ble forlenget i begynnelsen av 2017, samtidig som den samme våpenhvilen har blitt brutt av statlige sikkerhetsstyrker.

Nagorno Karabach
Med Sovjetunionens sammenbrudd forsøkte den armensk-dominerte Karabach-regionen å bryte ut av Aserbajdsjan, og den påfølgende krigen kostet 30 000 mennesker livet. Russland bidro til å forhandle fram en våpenhvile, men noen varig fred ble det ikke. Siden den gang har Nagorno-Karabach vært en mer eller mindre selvstyrt del av Aserbajdsjan, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan har vært preget av et høyt spenningsnivå og jevnlige trefninger.

Konflikten handler, for Aserbajdsjan, om territoriell integritet og et ønske om igjen å innlemme regionen i landet. Armenia har fokusert på viktigheten av selvbestemmelse for befolkningen i området.

I april 2016 brøt det ut åpne kamper mellom landenes styrker. Begge beskyldte hverandre for å starte, men hvem som har rett er fortsatt uklart. Selv om et høyt spenningsnivå og væpnede sammenstøt ikke har vært uvanlig i området, var det i 2016 mer utbredt bruk av artilleri, stridsvogner og jagerfly enn noensinne siden 1994, samtidig som antallet drepte (anslagene varierer fra 200 til 300) var unormalt høyt og territoriell kontroll ble endret for første gang siden 1994 da Aserbajdsjan tok kontroll over armenske områder. Økonomiske problemer, forårsaket av lave oljepriser, har ført til politisk misnøye i Aserbajdsjan og et behov for å få fokus bort fra interne utfordringer kan ha bidratt til voldseskaleringen. Dette kommer etter flere år med høyt militært forbruk i begge land, rettferdiggjort av trusselen den andre representerte. Russland har tjent godt på å selge våpen til begge sider, og har også opprettet en militær felleskommando med Armenia. Utviklingen er et klart tegn på at konfliktens underliggende årsaker fortsatt kan medføre vold dersom de forblir uløste, og forsøk på dialog og forhandlinger ble ikke møtt med særlig entusiasme. Dette kan være positivt for Russland: Konflikten eskalerer ikke til full krig, og land som USA, Iran og Tyrkia, som også har interesser i området, får ikke fotfeste.

[1] http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/de-usynlige-flyktningene-1.906928

[2] http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/krigen-verden-glemte-1.805341

[3] Intervju med anonym kilde i Oslo, desember 2016.

[4] https://www.irinnews.org/feature/2015/08/03/south-kordofan

Nedgangen i antall ofre for konflikt fortsatte i 2016

International Institute for Strategic Studies (IISS) publiserte i dag sin årlige Armed Conflict Survey. Publikasjonen viser en fortsatt reduksjon i ofre for voldelig konflikt.

Mens antallet drepte i konflikt registrert av IISS i 2014 var 180 000, gikk antallet ned til 167 000 i 2015 og 157 000 i 2016. Ikke overraskende var det krigen i Syria som i størst grad bidro til dette antallet (50 000 drepte), mens krigene i Irak og Afghanistan medførte henholdsvis 17 000 og 16 000 drepte.

Selv om disse krigene dominerer mediebildet, er det et annet land, og en annen region, som har bidratt mer til det globale antallet ofre. Antallet drepte mennesker i Mexico i 2016 var 23 000, et resultat av narkotikakriminalitet og myndighetenes krig mot kartellene. Spesielt i områder med ekspanderende narkotikakarteller var drapsratene høye, og krigen mellom konkurrerende karteller har medført store lovløse områder og destabilisering av deler av landet. Mer enn 35 000 mennesker skal også ha blitt fordrevet fra sine hjem på grunn av kriminell vold siden 2007.

Flere land i Sentral-Amerika er rammet av lignende problemer. Samlet ble 16 000 mennesker drept i Honduras, El Salvador og Guatemala, framfor alt relatert til gjengkriminalitet.

Bildet i Midtøsten er naturlig nok preget av krig og konflikt i Syria, Jemen og Irak, men også i land som Egypt ser vi terrorangrep utført av IS-tilknyttede grupper, statlig undertrykking, og økende politisk misnøye. Situasjonen i Afrika sør for Sahara var preget av konflikt i Nigeria, Sør-Sudan og Den demokratiske republikken Kongo, så vi positive tendenser i Den sentralafrikanske republikk med lavere voldsnivåer og et relativt fredelig valg i begynnelse av året. Andre halvdel av 2016 var derimot preget av mer vold i store deler av landet. I Sør-Asia var det først og fremst den forverrede sikkerhetssituasjonen, den lave økonomiske veksten og den politisk splittelsen i Afghanistan som stjal overskrifter, men konflikten i Ukraina og mellom Armenia og Aserbajdsjan trekkes fram som viktige for situasjonen i Europa og Eurasia.

Publikasjonen tar i tillegg for seg utfordringer knyttet til FNs fredsbevarende operasjoner, seksuell vold i konflikt, og IS´ endrede narrativ. Blant annet diskuterer bidragsyterne hvordan vår oppfatning om at kjønnsbasert vold er en uunngåelig konsekvens av konflikt er i ferd med å endres, og hvor viktig politiske og sosiale omgivelser er for en opprørsgruppes transisjon til et politisk parti.

Til tross for en reduksjon i antallet drepte peker IISS imidlertid på at antallet fastlåste konflikter, konflikter som det er vanskelig å løse politisk, som kan blusse opp i løpet av svært kort tid.

Hvem vinner krigen mot terror?

Etter en rolig periode med stadig færre væpna konflikter i verden, snudde den positive utviklingen i 2010. Siden har vi iflg. International Crisis Group hvert år fått flere konflikter, noe som også fører stadig flere mennesker på flukt. Halvparten av disse konfliktene befinner seg iflg. Harpviken i Prio i den islamske verden, der IS nå er en sentral aktør.

Den USA-ledede «krigen mot terror», som starta i etterkant av Twin Tower-angrepene i 2001 har således ikke skapt en bedre verden. Tvert imot har den ført til ny krig og mer terror. I Irak er et undertrykkende regime bytta ut med kaos, bla oppsto IS etter Irak- krigen. Fra Afghanistan hører vi stadig om nye terroraksjoner, og et Taliban som igjen styrker  sin stilling. «Vi glemte å planlegge hva som skulle skje etterpå», sa Obama i TV-dokumentaren om hans presidentskap. Ja, det glemte de.

«Krigen mot terror» foregår nå stadig mer med droner, og er nesten usynlig i nyhetsbildet. Takk til de norske dokumentarfilmskaperne Tonje Hessen Skei og Jonathan Borge Lie for filmen «Drone», som bringer den fram i lyset.  De sier: «Det hevdes at droner er kirurgisk presise, og forhindrer sivile tap. Men i Pakistan har droner drept 3000 mennesker de siste 10 åra, og kun 2 prosent av dem var det som kalles «high level militants». USA har svært ofte ikke noen anelse om hvem de dreper, de fleste er sivile, herav mange barn. Familiene til de drepte ønsker ofte hevn over en feig fiende som «ikke våger å kjempe mot dem som menn». Hvordan hevner du deg når fienden sitter i en bunker på den andre siden av jorda? Ved å la deg rekruttere til Taliban eller Al Qaida.»

Oberstløytnant Lawrence Wilkerson, stabssjefen til den tidligere amerikanske forsvarssjefen Colin Powell, sa det med disse orda: «Hver gang man dreper 4 terrorister så skaper man 10 nye.»

«Knowing without doing», et uttrykk jeg lærte på Globaliseringskonferansen i fjor. Verdens ledere veit at krig ikke virker. De har visst det lenge, men de fortsetter i det samme destruktive sporet. Industrien vår fortsetter å produsere krigsvåpen beregna på eksport. Hvor lenge kan det rettferdiggjøres ved å vise til «krigen mot terror»?

Vi har gjort oss økonomisk avhengige av våpeneksporten.

«Konfliktene i verden vokser fordi internasjonal politikk og diplomati svikter», sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland. De vokser også fordi verden er oversvømt av våpen. Det er så lett å ty til dem.  Vi har gjort oss økonomisk avhengige av våpeneksporten. Det er tid for en omlegging til produkter som kan avhjelpe urettferdigheten og fattigdommen i verden. Med dem kan også krigen mot terror vinnes.

Skrevet av Ragnhild Håkonsen i Kongsberg Fredslag, publisert i Laagendalsposten 6. mars 2017.

Hvorfor trengs Kongsberg Fredslag?

Skrevet av Vilde Haavardsrud, Kongsberg Fredslag

Norge og store deler av befolkningen i landet tror vi er en fredsnasjon, en diplomatisk nasjon som viser verden hvordan er trygt samfunn skal være. Sannheten er at vi er et av landene i verden som har deltatt i flest kriger siden 1990, sammen med USA. Vi har ingen grunn til denne deltakelsen bortsett fra å støtte våre allierte, USA og NATO. Vi bidrar med våpen og militære styrker lenge før vi tenker på konfliktløsningsmuligheter og generell utdanning innen fred i de ulike konfliktområdene. Humanitærhjelp er det som bør være vårt fokus som rik nasjon. Vi har mulighetene til å bygge et land på positivitet, fremskritt, medfølelse og toleranse. Nå er det frykt og sinne som fyller verden, på grunn av redselen for makt og kontroll av noe ukjent.

Tenk om alle pengene som blir brukt på militære konflikter og våpen, ble brukt på fredelig konfliktløsning, diplomati, fremme ytringsfriheten og humanitær hjelp. Hvis all produksjon ble brukt på å løse forskjellene som skaper konflikter i utgangspunktet. Der har Kongsberg en reell mulighet, for en del av materiellet som blir brukt i de ulike krigene og konfliktene vi bidrar til lages jo nettopp her. Vi bidrar ikke til å styrke menneskerettighetene ved å produsere til det nye våpenkappløpet. Noen må vise vei for en fredskultur, et land med kapitalen til en omstilling fra våpen til sivil produksjon bør gjøre nettopp det. Selv om det er færre konflikter i verden nå en noen gang er det fortsatt altfor mange som rammes av dette. Ytringsfriheten, mulighetene til å reise trygt rundt i verden og internasjonalt samarbeid trues av kriger og konflikter uansett hvor de er.

Derfor er tiden inne for Kongsberg fredslag, vi ønsker et bevisst skifte hos industrien til denne flotte byen. Et skifte som vil beholde og skape enda flere arbeidsplasser i fremtiden, fornybar energi, båtindustri og velferdsteknologi er eksempler på felter som øker i produksjon og som det trengs mer av fremover. Kongsberg har muligheten til å være en spydspiss innen produksjon av det verden trenger og det som skaper fred. Kongsberg fredslag kan bidra til en ny måte å tenke på og vil diskutere, informere, gi alternativer til det Kongsberg industrien og fredsnasjonen Norge foretar seg. Vi ønsker selvfølgelig alle likesinnede velkommen til Kongsberg fredslag.

Publisert i Laagendalsposten 22. februar 2017.

Folkelig motstand mot drapsroboter

Statspartene til FNs konvensjon for visse konvensjonelle våpen, som også inkluderer Norge, har de siste årene diskutert utfordringer rundt autonome våpensystemer, eller drapsroboter. Et fullt autonomt våpensystem er et våpen som kan velge ut og angripe mål uten menneskelig intervensjon, og kritikere peker på en rekke juridiske, moralske og sikkerhetsmessige problemer ved utvikling og bruk av slike våpen. Likevel kan det være et spørsmål om relativt kort tid før våpensystemer som kan angripe mål uten at en menneskelig ”overordnet” har gitt dem ettertrykkelig beskjed om dette, eller er fullstendig klar over hvert enkelt angrep før de finner sted, kan benyttes på slagmarken. Flere land benytter eller utvikler allerede våpen med en høy grad av autonomi, som den israelske Harpy-dronen, det sørkoreanske kanontårnet SGR-1 og det amerikanske Long-Range Anti-Ship Missile.

I begynnelsen av februar publiserte det franske meningsmålingsinstituttet IPSOS den første globale meningsmålingen om autonome våpen. Instituttet stilte spørsmålet ” The United Nations is reviewing the strategic, legal and moral implications of autonomous weapons systems. These systems are capable of independently selecting targets and attacking those targets without human intervention; they are thus different than current day “drones” where humans select and attack targets. How do you feel about the use of autonomous weapons in war?” til deltagere i 23 land (mer enn 1000 deltagere pr. land). De kunne velge om de sterkt støttet, støttet, var imot, eller var sterkt imot bruken av slike våpen.

Resultatene var ulike i forskjellige land, men hovedtendensen var likevel klar. Mens 24 % av de spurte støtter bruk av autonome våpen, er 56 % imot. Av landene som var involvert i undersøkelsen var det kun i Kina og India at et flertall støttet bruken av denne typen våpen. I de involverte landene, som representerer alle verdens regioner, er det altså, i følge undersøkelsen, et markant flertall mot bruk av autonome våpen. Men politiske og militære leder har egne grunner til å argumentere for autonome våpen, knyttet til nasjonal sikkerhet og militær kapabilitet, så hvorfor er dette viktig?

I 1899 foreslo en russiske delegat til fredskonferansen i Haag, Friedrich Martens, en klausul som senere har blitt en del av Genèvekonvensjonene. Martens´ argument var at krigens regler ikke nødvendigvis dekker alle tilfeller av krigføring som kan være til skade for stridende og sivile. Og siden lovverket ikke eksplisitt dekker ethvert tenkelig behov for beskyttelse, mente Martens det burde det innføres et generelt prinsipp om at sivile og stridende skal beskyttes av og stilles under folkerettens prinsipper slik som de springer ut av etablerte sedvaner, av humanitære prinsipper og av den offentlige samvittighets krav. Dette prinsippet er nå kjent som Martensklausulen.

Martensklausulen sier altså at bruken av en type våpensystemer kan være ulovlig under internasjonal rett dersom denne bruken ikke er forenlig med ”den offentlige samvittighets krav.” Hva som menes med dette er imidlertid ikke klart. Noen mener stater har stort tolkningsrom når det gjelder å avgjøre hva den offentlige samvittighets krav består i, mens mange eksperter på internasjonal rett hevder at dette i stor grad bestemmes av en befolknings meninger. Det vil uansett framstå som merkelig dersom denne offentlige samvittigheten ikke i noen grad skal påvirkes av folkelige holdninger, noe som i dette tilfellet vil være et argument mot utvikling og bruk av autonome våpensystemer.

Samme hvordan Martensklausulen tolkes bør befolkningens holdninger og meninger, inkludert resultatet av denne og lignende undersøkelser, være et moment som tas med i betraktningen når FN skal fortsette diskusjonene rundt drapsroboter senere i år. Norge har ennå ikke gjort seg opp en mening om hvorvidt utvikling og bruk av denne typen våpen er greit, og nå begynner det å bli på tide å bestemme seg. Den teknologiske utviklingen venter ikke på oss, og om ikke lenge vil disse våpensystemene se dagens lys. Da er det gledelig å se at partier som Ap, KrF og MDG anerkjenner den utfordringen disse våpensystemene representerer. Denne anerkjennelsen bør forme det arbeidet Norge gjør i FN når diskusjonene rundt drapsroboter begynner igjen etter sommeren.

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger 28.02.2017