Norge fortsatt blant verdens største våpeneksportører

Den årlige rapporten “Trends in International Arms Transfers” fra det svenske fredsforskningsinstituttet Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), et uavhengig internasjonalt institutt dedikert til forskning på konflikt, våpen, våpenkontroll og nedrustning etablert i 1966 med base i Stockholm, har nå blitt publisert.

Fra 20. februar 2017 inkluderer den fritt tilgjengelige SIPRI-databasen informasjon om våpenoverføringer i 2016 samt oppdaterte data for perioden 1950–2015. Basert på denne nye informasjonen belyser rapporten noen av de globale og regionale hovedtrendendene for kjøp og salg av våpen.

Ettersom mengden overføringer kan fluktuere år for år presenterer SIPRI data for femårsperioder, noe som gir en mer stabil oversikt over langsiktige trender.

Ifølge årets rapport var volumet på internasjonale overføringer av store våpen i femårs-perioden perioden 2012–16 hele 8.4 prosent høyere enn i 2007–11. Dette er det største volumet målt for for noen femårsperiode siden slutten av den kalde krigen i 1990. Man må altså tilbake til 1989, like før østblokkens og Sovjetunionens kollaps, for å komme opp på samme nivå av våpeneksport som i 2016.

SIPRI har publisert tallmateriale for 57 våpeneksporterende land i 2012–16, hvorav de fem største eksportørene var USA, Russland, Kina, Frankrike og Tyskland. Til sammen sto de for 74 prosent av den totale mengden våpen eksportert i perioden.

USA, som produserer kampflyene F-35 som Norge skal kjøpe, beholder posisjonen som verdens største våpeneksportør, og økte blant annet sin eksport av rakettforsvarssystemer i forhold til forrige femårsperiode. Kombinert sto USA (33 prosent) og Russland (23 prosent) for 56 prosent, over halvparten, av all våpeneksport i verden.

Både USAs og Russlands eksport har økt fra den forrige femårsperioden, med henholdsvis 21 og 47 prosent. Kina har økt sin våpeneksport med hele 74 prosent i 2012–2016 sett i forhold til 2007–11. Til sammenligning falt tysk våpeneksport med 36 prosent mellom 2007–11 og 2012–16, og fransk eksport gikk ned 5 prosent.

SIPRI har identifisert 155 land som importører av våpen i 2012–16, med India, Saudi Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Kina og Algerie som de største. Sammen sto de for 34 prosent av all import av våpen. Den globale strømmen med våpen til Asia, Oseania og Midtøsten økte fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16, mens det var en reduksjon i våpenoverføringer til Europa, Amerika og Afrika.

Den største mottakerregionen i 2012–16 var Asia og Oseania, som sto for 43 prosent av den globale importen, fulgt av Midtøsten med 29 prosent, Europa med 11 prosent, Amerika med 8.6 prosent og Afrika med 8.1 prosent. Mellom 2007–11 og 2012–16 økte våpenimporten til land i Asia og Oseania med 7.7 prosent, mens det i Midtøsten ble registrert en økning på hele 86 prosent. Samtidig er vi en redusert import i stater i Europa (36 prosent), Amerika (18 prosent), og Afrika (6.6 prosent).

Det er med andre ord den økende etterspørselen i Midtøsten og Asia, som i løpet av de siste 5 årene hovedsakelig har vendt seg mot USA og Europa i sin interesse for avansert militær kapasitet, som har ført til en global vekst i våpenoverføringer.

Til tross for lave oljepriser, har land i de to regionene fortsatt å bestille mer våpen i 2016, og anser dem som viktige verktøy for å håndtere konflikter og regionale spenninger. Spennings-nivået har eskalert flere steder, noe som har ført til opprustning. Og når det blir flere våpen, er det alltid en risiko for at de blir brukt, med ytterligere negative konsekvenser for spenningsnivået.

India, som i motsetning til Kina har en relativt beskjeden våpenproduksjon, er verdens største våpenimportør og står for 13 prosent av det globale volumet. Saudi-Arabia følger etter på listen med en import på 8 prosent av verdensvolumet.

Norge er oppført som nummer 17 på listen over verdens største våpeneksportører, med en andel på 0,6 prosent av den globale våpeneksporten i perioden 2012–16, en oppgang fra 0.5 i perioden 2007–11. Dette er en økning på 39 prosent fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16. Hovedmottakerne er USA, Finland og Polen, som henholdsvis mottok 29, 27 og 15 prosent av den totale norske våpeneksporten for perioden 2012–16.

Den største norske våpenprodusenten er Nammo på Raufoss. De står for en stor del av den norske våpeneksporten, og leverer ammunisjon og raketter til både militære og sivile formål. En annen sentral norsk aktør er Kongsberg Gruppen. Norge eksporterer blant annet rakettmotorer, ulike typer ammunisjon, avanserte våpensystemer, og i løpet av perioden mottok blant annet flere av landene som deltar i krigen i Jemen lisensbelagt norsk utstyr. Mellom 2014 og 2015 ble norsk eksport av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait doblet, til tross for at koalisjonen de er en del av begikk klare brudd på folkeretten i Jemen.

Skrevet av Sjur Cappelen Papazian

SSBs tall for norsk våpeneksport i 2016

Norge eksporterte våpen for 1,9 milliarder kroner i 2016, 485 millioner mindre enn året før, viser SSBs statistikk. Med unntak av 2015 har trenden for våpeneksporten vært nedadgående siden toppåret 2009, da eksportverdien var 3,1 milliarder kroner. I perioden 2012–2016 ble det totalt eksportert militære våpen fra Norge for 10,7 milliarder kroner, en nedgang fra 13,6 milliarder for femårsperioden 2007–2011.

Tallgrunnlaget i SSBs statistikk baserer seg på tollvesenets utførselsdeklarasjoner og tar for seg militære våpen med unntak av krigsfartøy og kampfly. Stortinget publiserer årlig en stortingsmelding om norsk våpeneksport.

Tallene avviker noe fra SSBs statistikk fordi Utenriksdepartementet har en egen vareinndeling samt at det tas med eksport av tjenester og reparasjonshandel. I stortingsmeldingen oppgis det at det i 2015 ble eksportert forsvarsmateriell for 4,2 milliarder kroner.

Data fra FNs utenriksdatabase Comtrade viser at Norge i 2015 var verdens tiende største våpeneksportør. Disse dataene er imidlertid lite sammenlignbare fordi landene har svært ulike regler med hensyn til registrering av våpenhandel. SIPRI, Stockholms internasjonale forskningsinstitutt, beregner og rangerer internasjonal våpenhandel på et bredere grunnlag.

I fjor var det nedgang i alle de tre større våpengruppene. «Bomber, granater, miner, raketter og lignende krigsmateriell» falt med om lag en tredel til 742 millioner kroner. Gruppen «våpen og våpendeler» gikk ned rundt 20 prosent, mens det ble eksportert 10 prosent mindre «patroner og deler». I den siste våpengruppen, «stridsvogner og andre motordrevne pansrede stridsvogner og deler», var det derimot en markant økning i eksporten – fra 26 til 75 millioner kroner.

På grunn av våpenavtaler og store våpenleveranser over lengre tidsperioder varierer eksporten til enkeltland mye fra ett år til et annet. USA var likevel i 2016, som i tidligere år, den største mottakeren av norske våpen.

I 2016 gikk 40 prosent av våpeneksporten til amerikanerne. Det ble utført våpen til USA for 773 millioner kroner, 10 prosent mindre enn i 2015. Noe over halvparten av eksportverdien var varer klassifisert i gruppen «bomber, granater, miner, raketter o.l.».

Tallet var 75 prosent til NATO-landene samlet, mot 68 prosent året før. Til sammenligning har andelen av utførselen som har gått til NATO-allierte i snitt ligget på 69 prosent i femårsperioden 2012–2016.

Blant europeiske land var det Nederland og Sveits som importerte for høyest beløp fra Norge i 2016. Begge land mottok norske våpen for 121 millioner kroner, om lag som året før. Eksporten til Sverige og Tyskland økte til henholdsvis 104 og 84 millioner kroner, mens utførselen til Polen, som har vært svært høy i femårsperioden, falt mye. Den endte på 52 millioner mot 333 millioner i 2015.

Samlet sett for de fem siste årene gikk 31 prosent av våpeneksporten til USA, mens hele 11 prosent av våpenverdien – 1,2 milliarder kroner – var utførsel til Polen. Øvrige land som i perioden importerte norske våpen for mellom 0,5 og 1 milliard kroner, var Sveits og Sverige.

I det norske eksportkontrollregelverket står det at «[…]Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Militært utstyr skal heller ikke eksporteres dersom det er åpenbar fare for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking.

Hvordan dette fungerer i praksis er omdiskutert. I fjor solgte Norge våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil», til autoritære regimer, inkludert diktaturer involvert i konflikt.

Med hensyn til land i Midtøsten-regionen Eksporten til Kuwait falt fra drøyt 16 til 4 millioner kroner. Det var en ubetydelig våpenhandel med Oman (16 000 kr) og ingen utførsel verken til Qatar eller Saudi-Arabia. Mesteparten av varene som ble eksportert til regionen, var innen våpengruppene «patroner og deler» og «våpen og våpendeler».

De senere årene har Norge eksportert militært utstyr til Saudi-Arabia og Emiratene, noe som har fått Røde Kors og en rekke andre organisasjoner til å frykte at sivile i Jemen kan bli drept med norsk ammunisjon. Det fryktes for at ammunisjon solgt fra Norge til Emiratene kan bidra til brudd på humanitærretten i Jemen.

Forum for Utvikling og Miljø tok i september til orde for full granskning av våpeneksport til borgerkrigen i Jemen. Norske selskaper har eksportert krigsmateriell for 139 millioner kroner til ulike gulf-nasjoner som er parter i borgerkrigen.

UD stanset deler av våpeneksporten fra Norge til Emiratene fra første halvdel av 2016. Man holdt tilbake ytterligere utførsler av ammunisjon som kan anvendes med fare for brudd på humanitærretten i Jemen. Allikevel økte våpeneksporten til Emiratene til 79 millioner kroner i 2016 – 41 millioner mer enn året før. Blant annet ble det eksportert utstyr under kategorien “deler og tilbehør til våpen til militært bruk…” i mai, juni og august.

Norge solgte også våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil» til Thailand, som har vært et militærdiktatur siden kuppet i 2014. Vi selger altså våpen til et land rammet av intern konflikt, hvor statlige sikkerhetsstyrkers framferd bryter med folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. For den norske regjeringen er det tydeligvis greit å fortsette å væpne en militærstyrke som har tatt den politiske makten i landet.

Fortsatt norsk militært utstyr til koalisjonen som kriger i Jemen

Alle er bekymret for krigen i Jemen. Likevel fortsetter Norge å forsyne den Saudi-ledete koalisjonen med militært utstyr.

Norsk eksport av militært materiell ble forrige uke diskutert på Stortinget. Noen forslag, som å utrede muligheten for å inkludere artikler fra FNs våpenhandelavtale i lov eller forskrift, fikk flertall, og det er positivt. Men dessverre kom det flere gode forslag, framfor alt fra SV og Venstre, som ble nedstemt. Det betyr i praksis at Ap, Høyre og Sp anser det som greit at landene som deltar i krigen i Jemen mottar norsk militært utstyr.

Det er riktig, som flere har påpekt, at Norge først og fremst selger B-materiell til land som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait, som deltar i koalisjonen som intervenerer på jemenittiske myndigheters side i krigen. I 2015 eksporterte vi riktignok A-materiell til De forente arabiske emirater, men de andre kjøpte B-materiell eller flerbruksvarer til militært sluttbruk. Og da er denne eksporten tilsynelatende uproblematisk for flertallet av våre folkevalgte. Men B- og flerbruksmateriell, som blant annet inkluderer kommunikasjonsutstyr, sensorer og kjøretøy, kan være svært nyttig for å styrke de militære og paramilitære delene av et autoritært regimes sikkerhetsapparat. Det er med andre ord utstyr som kan være godt egnet til operasjoner mot demonstrasjoner, streiker og opposisjonell politisk aktivitet.

I tillegg så er det ikke sånn at A-materiell kan brukes i et vakuum. B-materiell er nødvendig for å bruke A-materiell. Når den Saudi-ledete koalisjonen bomber Jemen kan den ha behov for elektronisk utstyr, kommunikasjonsutstyr, sensorer, og ildledningsutstyr. Når Saudi-Arabia utfører bakke-operasjoner i Jemen er det behov for kjøretøy. At Norge ikke kan stanse all eksport av militært materiell til denne koalisjonen, som i følge FN er ansvarlig for systematiske brudd på folkeretten, er vanskelig å forstå. I alle fall som en symbolhandling, for å si at det ikke er greit å bombe skoler og sykehus. Men det var for mye å håpe på.

I debatten rundt den militære eksporten kom det likevel fram noen interessante poenger. For det første ble vi fortalt hvordan norske produsenter av militært materiell er en viktig del av norsk forsvarspolitikk. De forsyner det norske forsvaret med utstyr, men er også avhengige av å eksportere. En eksportrettet militær industri er dermed viktig for norsk sikkerhet. Relatert til dette har Midtøsten blitt identifisert som et viktig framtidig marked for norske produsenter av militært materiell.

Det er imidlertid vanskelig å forstå hvordan det å forsyne udemokratiske, potensielt ustabile stater, som gjennom krigføring og militær støtte til opprørsgrupper bidrar til å destabilisere en allerede ustabil region, med militært utstyr skal bidra positivt til tilgrensende områders (les: Europas) sikkerhet.

For det andre, ble det nevnt, er det godt mulig det ikke er i norske bedrifters interesse å selge militært utstyr til disse landene. Vi ser allerede en utvikling i andre europeiske land mot en stigmatisering av militær eksport til blant annet Saudi-Arabia. Organisasjoner i Nederland og Storbritannia har gått til rettslige skritt mot myndighetene for å stanse militær eksport til Saudi-Arabia. Kort tid etter stemte det nederlandske parlamentet for å stanse all våpensalg til Saudi-Arabia. Amerikanske senatorer og kongressmedlemmer ba om stans av militær eksport til Saudi-Arabia til en verdi av $1,5 milliarder. I februar i år stemte Europaparlamentet for en våpenembargo mot Saudi-Arabia og slo fast at eksport av militært utstyr til landet var et brudd på EUs eksportkontrollregelverk. Det er mulig vi her ser tilløpet til en mer restriktiv linje, og norske bedrifters renomme kan ta skade dersom Norge ikke henger med. Her burde bedriftene selv ta ansvar og unnlate å selge til land involvert i brudd på folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. Det hadde selvsagt vært fint å ha bedrifter med moralsk ryggrad til å gjøre nettopp det. Men inntil vi får det er det vår politiske ledelses rolle å definere hvor det er greit å eksportere. Og inntil videre har vi altså en regjering og et flertall på Stortinget som synes det er akseptabelt å fortsette å styrke disse landene militært.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger

Militærdiktatur med norske våpen

7. august stemte thailenderne over en svært kontroversiell grunnlov. Samtidig har de militære myndighetene strammet grepet om makten. Det har de kunnet gjøre med våpen levert av blant andre Norge.

Etter flere måneder med politisk krise og store demonstrasjoner, tok Thailands hær, ledet av general Prayut Chan-o-cha, kontroll over landets politiske administrasjon 22. mai 2014. Innføringen av portforbud og unntakstilstand markerte starten på et kuppregime som i stadig større grad har slått ned på protester og innskrenket befolkningens demokratiske handlingsrom.

Skillet mellom militære og sivile autoriteter har gradvis blitt visket ut, og mange rettssaker som involverer sivile føres nå for militære domstoler. Militære offiserer har fått adgang til å arrestere og anholde mistenkte i saker knyttet til gambling, utpressing, ærekrenking og forbrytelser mot den offentlige ro og orden, og kan i noen tilfeller ransake eiendommer uten ransakelsesordre, beslaglegge eiendeler, og stanse finansielle transaksjoner. Politikere, dissidenter og journalister arresteres, ytringsfriheten har blitt alvorlig innskrenket, og militærjuntaen har gitt seg selv makt til å gjøre mer eller mindre som den vil, med straffefrihet.

I folkeavstemningen denne uken skal Thailands befolkning stemme over en ny grunnlov, utformet av en komité nedsatt av militærjuntaen. Grunnloven vil gi juntaen rett til å direkte utpeke landets 250 senatorer, som også vil være involvert i valget av statsminister, og sikre militærstyrets autoritet inntil et nytt parlament formes. Prayut Chan-o-cha har lovet demokratiske valg i 2017, men grunnloven vil sikre militæret politisk innflytelse, inkludert muligheten til å oppløse parlamentet, lenge etter dette.

Under forberedelsene til valget har godt over 100 mennesker blitt arrestert for å protestere mot eller kritisere folkeavstemningen eller oppfordre velgere til å stemme mot grunnlovsforslaget. Mediehus og politiske partier trues med stenging dersom avstemningen møtes med kritikk, det er ingen offentlig diskusjon rundt temaet. og internasjonale og nasjonale organisasjoner får ikke lov til å overvåke valget. Nylig ble to 8 år gamle jenter anholdt for å blokkere avstemningsprosessen og ødelegge offentlig eiendom, etter at de rev ned en velgerliste fordi de ville leke med det rosa papiret.

Siden kuppåret 2014 har Norge solgt våpen, ammunisjon, og varer innen kategorien ”bomber, torpedoer, raketter, missiler og eksplosiver samt tilhørende komponenter” for flere titalls millioner kroner til Thailand. Vi fortsetter med andre ord å støtte en militær institusjon som har tatt over landets politiske makt gjennom et udemokratisk kupp.

Samtidig er Thailand rammet av en intern konflikt, som siden 2004 har medført nesten 6500 drepte og over 11000 skadde. I landets fire sørlige provinser Yala, Narathiwat, Pattani og Songkhla har deler av malay-befolkningen tatt opp våpen i kamp for å gjenetablere sitt gamle hjemland i området. Det gamle sultanatet Patani ble på begynnelsen av 1900-tallet annektert og delt mellom det som i dag er Thailand og Malaysia, og malay-befolkningen blir fortsatt utsatt for diskriminering og marginalisering. Nå kjemper opprørsgrupper en selverklært frihets- og selvstendighetskamp, mens thailandske myndigheter kaller dem separatister og terrorister.

Og mens opprørerne tar i bruk brutale virkemidler som inkluderer angrep på sivile, templer og skoler, benytter statlige sikkerhetsstyrker utenomrettslige henrettelser, tvungne forsvinninger og tortur med straffefrihet. Myndighetene har fokusert på storstilt mobilisering av militære og paramilitære styrker til de rammede områdene framfor politiske prosesser som tar befolkningens krav og ønsker på alvor.

Er det akseptabelt at norske våpen eksporteres til et ulovlig kuppregime som med svært brutale midler og brudd på internasjonale menneskerettigheter utkjemper en intern konflikt? Jeg ville tro at svaret på dette spørsmålet var ”nei”, men norske myndigheter er visst uenige.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen 8. august 2016.

Våpenprodusenter profitterer på krig og flyktningene som rømmer fra krigen

En ny rapport fra organisasjonene Stop Wapenhandel og Transnational Institute, Border Wars (https://www.tni.org/files/publication-downloads/border-wars-report-web.pdf), tar for seg forbindelsen mellom noen av verdens største våpenprodusenter, krigene i Midtøsten og militariseringen av Europas grensekontroll. Tematikken er viktig, og det er behov for sterkere fokus på hvordan vi håndterer den såkalte flyktningkrisen og hva som bør gjøres for å behandle årsakene til flyktningestrømmene vi ser i deler av verden i dag.

Av de over 60 millioner menneskene på flukt i verden i dag, klarer en del å komme seg, via ulike ruter, til Europa. De fleste av disse kommer fra krigsrammede land som Syria, Afghanistan og Irak, hvor vestlige intervensjoner og våpeneksport har bidratt til en svært vanskelig situasjon.

Flyktningestrømmene disse krigene skaper har medført en endring av EUs grensekontroll. Men kamp mot illegal immigrasjon har lenge vært en prioritet i EU. EUROSUR, det europeiske grenseovervåkningssystemet, forsyner EU-land med bilder og data gjennom et nettverk av nasjonale koordineringssentre, koordinert på EU-nivå av Frontex, kontoret for beskyttelse av EUs ytre grenser. Men til tross for lang tids fokus på problematikken, har unionens tiltak for å begrense innvandring endret karakter de siste årene.

I april 2015 kantret to båter med flyktninger på vei fra Libya, og EU svarte med en militæroperasjon hvis mål var å identifisere, fange og fjerne båter mistenkt brukt av menneskesmuglere. Dette var det første klare tegnet på en militarisert reaksjon mot flyktninger fra EU. Samtidig har det fra 2015 vært en sterk økning i europeiske lands utstasjonering av militært personell og utstyr langs landegrenser, og NATO har sendt patruljeskip for å støtte Frontex i Middelhavet.

Mange EU-land har nå befestede grenser, med betongmurer, piggtråd, militære tårn for snikskyttere, kameraer, radarer, infrarød overvåkning, ID-systemer, og CO2-sensorer. Bruk av droner til grenseovervåkning er allerede på vei, og mange ser for seg en framtid med mer autonome systemer for beskyttelse av Europas grenser. Det foreligger også planer for en ny institusjon, European Border and Coast Guard Agency, med mulighet til å intervenere direkte i medlemsstater uten deres samtykke og kjøpe inn eget utstyr, inkludert våpen. I tillegg til å styrke egen grensekontroll har EU også samarbeid med tredjeland, spesielt i Midtøsten og Nord-Afrika for å styrke deres kontroll over egne grenser, blant annet gjennom eksport av våpen.

Siden 2008 har det vært en markant økning i eksport av militært utstyr fra Europa til land i Midtøsten og Nord-Afrika. SIPRI melder om en økning av eksport til våpen til Midtøsten med 61 % fra perioden 2006-2010 til 2011-2015. Blant Europas største våpenprodusenter finner vi BAE Systems, Airbus, Finmeccanica/Leonardo og Thales, som alle tjener godt på våpensalg til land i Midtøsten.

Disse er også blant selskapene med mest lobbyaktivitet på EU-nivå. Denne lobbyismen har ikke bare hatt som mål å øke salg av selskapenes produkter og tjenester, men også å forme og endre EUs politikk, spesielt i forhold til grensekontroll. Representanter for selskapene og deres interesseorganisasjoner møter jevnlig myndighetspersoner, ledelsen i Frontex, EU-representanter og militært og sikkerhetspersonell på konferanser, messer, og møter, hvor de har mulighet til å presentere produkter og teknologier som både responderer på og driver fram formulering av ny politikk og praksis innen grensesikkerhet og håndtering av migrasjon.

EU støtter forskning og utvikling innen ulike industrier med store beløp hvert år. Foreløpig er militær forskning utelatt fra disse ordningene, men dette kan endre seg fra 2021. Våpenprodusenter har uansett allerede funnet sine egne nisjer innen sikkerhets-industrien, og selskaper som Airbus, Finmeccanica/Leonardo, og Thales er blant dem som tjener best på sikkerhetsrelatert forsknings- og utviklingsstøtte. Det siste tiåret har sikkerhetsmarkedet blitt viktig for de fleste våpenprodusenter, og det er beregnet at det globale markedet for varer og tjenester knyttet til grensesikkerhet lå på rundt €15 milliarder i 2015. Dette er forventet å stige til €29 milliarder i 2022.

Blant produktene disse selskapene leverer for styrking av EUs grensekontroll finner vi tradisjonelt militært utstyr, som helikoptre og kjøretøyer, men også nyere teknologier, som droner, overvåkningsverktøy, informasjonsteknologi og fysiske barrierer.

En studie utført for Europaparlamentet i 2014 konkluderte med at det var usikkert om militarisering av grensekontroll i EU ville redde liv, og EU ble rådet til å unngå militariserte og overdrevent sikkerhetssentrerte tilnærminger. EU har så langt valgt å ikke følge dette rådet. Menneskerettsorganisasjoner har lenge advart om at denne militariseringen ikke vil stanse flyktninger. Den vil bare tvinge dem til å velge andre, og ofte farligere, løsninger.

Selskapene som tjener mest på salg av våpen til land i Midtøsten og Nord-Afrika, er også blant dem som tjener godt på EUs grensekontroll. Våpnene fra disse selskapene brukes aktivt i krigene i Midtøsten som skaper noen av de største flyktningestrømmene vi ser i verden i dag. Når disse flyktningene prøver å ta seg til Europa er det de samme selskapene som utvikler, leverer og profitterer på utstyr og nye tilnærminger til grensekontroll som skal holde flyktningene ute.

Mennesker som flykter fra krig og undertrykking vil fortsette å gjøre det uavhengig av EU, men restriktive og militariserte metoder vi tvinge dem til å ta mer risikable valg. Den eneste måten å løse denne situasjonen på, er å gjøre noe med årsakene til at folk flykter. Da er våpensalg til undertrykkende regimer og land involvert i krig kontraproduktivt.

Økende dronespredning fra øst

I begynnelsen av juli offentliggjorde USA for første gang tall på sivile som har blitt drept i amerikanske droneangrep. Mens USA hevder at mellom 64 og 116 sivile er drept, mener menneskerettighetsorganisasjoner at det egentlig er langt flere og viser til nærmere 1100 drepte sivile. Og da er ikke tall fra Afghanistan, Irak eller Syria inkludert. Bruken av droner medfører høyere sivile tap, og disse tallene gjelder kun USA. Kina har gitt flere land enkel tilgang på kinesisk produserte, væpnede droner.

Det har lenge vært en økende spredning av droner som er kommersielt tilgjengelige, både til statlige og ikke-statlige aktører. Disse brukes hovedsakelig sivilt, men de kan og har blitt benyttet i krigføring. Eksperter peker ofte på hvordan dagens krigføring vil bli endret i fremtiden når flere land har væpnede droner, men realiteten er at væpnede droner, bygd for å angripe bakkemål, allerede spres raskt til stater og ikke-statlige aktører. Det væpnede dronekappløpet er godt i gang, mens internasjonal regulering av dronebruk henger langt bak.

Denne raske spredningen av væpnet droneteknologi utgjør en ny trussel mot det internasjonale samfunnet, når hvem som helst kan slå til hvor som helst. Det væpnede droneeksportmarkedet var tidligere strengt regulert, da det hovedsakelig har vært USA som har produsert væpnede droner. USAs strenge eksportpolitikk har overgått selv internasjonale reguleringer. Men det amerikanske monopolet i droneindustrien var kortvarig, og i dag er Kina i ferd med å bli en stor leverandør på det væpnede dronemarkedet.

Det siste året alene har det kommet frem bruk av væpnede droner i Pakistan, Irak og Nigeria. Alle brukte den væpnede kinesiske dronetypen kalt ”Caihong” (CH), eller på norsk ”Regnbue”. Dette viser en økende vilje hos flere land til å investere store summer i kjøp, eller produksjon, av væpnede droner.

Droneangrep fra Pakistan, Irak og Nigeria
Pakistanske myndigheter har lenge prøvd å overtale USA til å eksportere sin væpnede ”Predator”-drone, slik at de kan bekjempe militante grupper og samtidig avskrekke sin nabo. India har selv tre ulike dronemodeller importert fra Israel. Sent i 2013 offentliggjorde Pakistan to egenproduserte ”Burraq”-droner. Det ble gjennomført angrep med disse dronene for første gang i september 2015. Eksperter sier de pakistanske dronene synes å være basert på en av Kinas populære dronemodeller – CH-3 – utviklet av det statseide ”China Aerospace Science and Technology Corporation” (CASC).

I februar i år kunngjorde Nigeria sitt første vellykkede droneangrep mot Boko Haram, med sin kinesiske CH-3. Nigeria har i tillegg noen rekognoseringsdroner fra Israel, samt nasjonalt produserte overvåkningsdroner.

I slutten av 2015 publiserte irakiske militærstyrker opptak av at en væpnet drone, CH-4B, angriper en IS-posisjon i Ramadi. I begynnelsen av januar i år ble det offentliggjort at Irak hadde utført enda et luftangrep med CH-4B, og ved en feil ble ni medlemmer av en regimevennlig militsgruppe drept. Disse hendelsene kom som en stor overraskelse, først og fremst fordi man ikke var klar over at Irak hadde væpnede droner i det hele tatt. Men takket være Kina har både Irak og flere andre land i Midtøsten sikret seg væpnede droner.

Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Egypt har alle importert droner fra Kina. I tillegg til at de har anskaffet den væpnede GJ-1 modellen av ”Wing Loong”-dronetypen, har det også blitt rapportert om kjøp av CH-4B av ”Regnbue”-dronetypen. Sammen med CH-3 ser disse to ut til å være de mest populære modellene. Algerie og Jordan har også vurdert å gå til innkjøp av CH-4B. Både Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har brukt ubevæpnede CH-4B i sine operasjoner i Jemen. Enn så lenge, er det kun Irak, Nigeria og Pakistan som har bekreftet luftangrep med kinesiske dronemodeller.

Men den store spredningen av væpnede droner skjer ikke bare blant stater. Også ikke-statlige aktører som Hizbollah – som ikke har noe ansvar for å følge internasjonale reguleringer, avtaler eller Genèvekonvensjonene – har også kjøpt væpnede droner. Hizbollah har anskaffet ”Ababil”-droner fra Iran, og i 2014 ble det rapportert om at Hizbollah hadde brukt disse dronene til å bombe en bygning okkupert av Al-Nusra. I tillegg påstår amerikanske etterretningskilder at iranske soldater er stasjonert rett over den libanesiske grensen for å kunne hjelpe Hizbollah med å betjene sine droner ved behov. Videre har det blitt rapportert om at Israel har skutt ned en overvåkningsdrone som tilhørte Hamas, og Hamas har også publisert opptak av sine iranske ”Ababdil”-droner med raketter festet på.

I april i år ble det rapportert om at Irak hadde skutt ned en overvåkningsdrone som tilhørte IS. IS har visstnok kun lite avanserte, kommersielle droner som ”DJI Phantom 3”, produsert av et kinesisk droneselskap. Dette var femte gangen det siste året at koalisjonsstyrker i Irak har offentliggjort deres ødeleggelse av en IS drone, og rapporter viser at IS eksperimenterer med å utvikle sine droner til væpnede droner så de kan brukes til angrep. En rapport fra Syria har vist bilder av en liten kommersiell drone fra IS fullpakket med eksplosiver som har blitt skutt ned.

Tilgjengeligheten av væpnede droner øker i raskt tempo, og 19 land har i dag væpnede droner. Den massive spredningen av kommersielle ubevæpnede droner viser også hvordan ikke-statlige aktører raskt får tilgang på nye våpen i form av ombygde droner.

”Regnbuen” tar over dronemarkedet
Kina har seilt fram som en produktiv utvikler og eksportør av droner, og – i motsetning til USA – uten å stille spørsmål eller strenge krav til dronekjøperne. Mens USA har strenge begrensninger på hvilke land som kan kjøpe deres egenproduserte væpnede droner, er Kina villig til å selge sine ”Regnbue”-droner til hvem som helst som kan betale.

I følge eksperter har Kina en tredelt markedsføringsstrategi for sine droner: ”Pris, privatliv, produkt”. Væpnede droner har vært eksklusive. Men Kina har lenge jobbet med å utvikle sin droneindustri, delvis for å forsikre seg om at de kunne ta igjen USAs teknologi i tilfelle en fremtidig konflikt mellom de to supermaktene. Siden 2000 har Kina investert veldig mye i droneindustrien, og det er i dag mellom 75 og 100 dronebedrifter i Kina som både er private og statlige. Disse er nå i gang med å bygge ut for å imøtekomme den store etterspørselen etter droner. Kinesiske myndigheter kjøper droner til landets eget forsvar, men de lar også dronebedriftene eksportere til andre land. De store investeringene i kinesisk droneindustri har gjort de kinesiske ”Regnbue”-dronene til billigere, om enn noe dårligere, versjoner enn de amerikanske ”Reaper”- og ”Predator”-dronene. Samtidig er de tilgjengelige for et stort internasjonalt marked da Kina ikke har en streng regulering av droneeksport.

Det er vanskelig å finne en spesifikk prisinformasjon for kinesiske væpnede droner, men eksperter mener ”Wing Loong”-dronetypen, en tydelig kopi av amerikanske ”Predator”, visstnok ikke koster mer enn 1 million dollar per stykk. ”Predator” koster på sin side 4 millioner dollar per stykk. CASC reklamerer for at deres væpnede droner er ”rimelige for små og mellomstore land”, og tilgjengelig til prisen av ”en moderne stridsvogn”. Kinesiske droneselskaper gir også sine kjøpere mer privatliv. Selskapene avslører lite om kjøpere og priser, og de gjør selve transaksjonene så lite gjennomsiktig som mulig, slik at kontroversielle væpnede dronekjøp ikke oppdages like enkelt.

I 2008 kom den populære kinesiske dronemodellen CH-3 på markedet, etterfulgt av den like populære CH-4B sent i 2012. I årene siden har CASC forbedret og utviklet dronens egenskaper, samt at de har styrket bæreevnen for våpen. CH-3A, en oppgradert variant, er en mindre, taktisk drone, med en offisiell bæreevne på rundt 60 kg for missiler og bomber. Men dronen har også blitt sett med to av Kinas rundt 45 kg tunge AR-1 missiler, noe som kan tyde på at den faktiske bæreevnen er langt større. Denne dronen har en flytid på 6 timer.

CH-4B er en større drone som ligner den amerikanske ”Reaper”-dronen. Størrelsen gir dronen evne til å bære flere missiler og bomber, samt en lengre flytid på opptil 40 timer. I tillegg til å gjøre den tilgjengelig for eksport har Kina også integrert CH-4B i sitt eget luftforsvar. Det er den forlengede flytiden og bevæpningskapasiteten som gjør CH-4B til et attraktivt kjøp for mange land. Dronen kan bære flere AR-1 missiler – den kinesiske varianten lik amerikanske ”Hellfire”-missiler sett på ”Predator”- og ”Reaper”-dronene. CH-4B kan også bære FT-9-bomber, en liten presisjonsbombe som kan finne mål blant annet via GPS.

CH-5, som er ventet leveringsklar i slutten av 2016, er visstnok designet for å ha en enda større bæreevne for våpen enn sine forgjengere, og vil også bli tilgjengelig for eksport sammen med CH-3 og CH-4B.

Selv om Kinas droner er billige og selges diskret, er det fortsatt de strenge restriksjonene USA har for eksport av væpnede droner som er hovedårsaken til Kinas store markedsandel. Mens USA har solgt væpnede ”Reaper”-droner til land som Storbritannia, vil selv nære NATO-allierte som Italia måtte gå gjennom en lang og vanskelig godkjenningsprosess for å kunne kjøpe væpnede ”Reaper”-droner. Dette har ført til at USA har havnet utenfor det globale, væpnede dronemarkedet. På grunn av dette, samt voksende frustrasjon blant amerikanske allierte og forsvarskonktraktører, kunngjorde USA tidlig i 2015 at de ville lette på noen av sine eksportrestriksjoner, og tilby en enklere dronetype enn ”Reaper” og ”Predator” for eksport – selv om dette ennå ikke har skjedd. Et eksempel på en slik dronetype er den væpnede ”Shadow”-dronen utviklet av et privateid amerikansk droneselskap.

Ved siden av USA og Kina finnes det ikke mange andre land som eksporterer væpnede droner. Sør-Afrika har offentliggjort at de muligens vil eksportere en væpnet ”Seeker 400”-drone, og Israel som i dag er verdens største droneeksportør, har tilbudt sin ”Heron TP”-drone, som også kan bære våpen, til India og Tyskland. Men Israels forhold til andre arabiske land i Midtøsten gjør det lite sannsynlig at de vil eksportere til noen av disse landene.

Med Kina som en potensielt stor droneeksportør som har få begrensninger, og når USA er villige til å lette på sine strenge restriksjoner vil tempoet på spredningen av væpnede droner øke enda mer. CH-4Bs popularitet viser at slike droner mest sannsynlig vil bli en del av flere lands militære kapasitet rundt om i verden fremover. Flere og flere land, og ikke-statlige aktører, vil se seg om på det globale dronemarkedet, og finne at kinesiske droner imøtekommer deres behov. Vi risikerer en mye lavere terskel for væpnede angrep med droner, og at flere aktører angriper egendefinerte mål etter eget forgodtbefinnende, rundt om i verden. Det er derfor på overtid at strengere internasjonale reguleringer kommer på plass, som begrenser spredning og bruk av væpnede droner.

Økt tilførsel av våpen vil ikke løse krisen i Libya

Under et møte i Wien forrige uke vedtok rundt 25 stater, med USA i spissen, å trene og utruste libyske styrker i krigen mot IS. EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini uttalte i den forbindelse at våpenforsendelser til samlingsregjeringen Government of National Accord (GNA) er en del av arbeidet for å sikre Libyas enhet, suverenitet og sikkerhet. Men er dette et konstruktivt bidrag til landets og regionens sikkerhet og stabilitet?

Med opprøret og den påfølgende borgerkrigen i Libya i 2011 ble det innført en internasjonal våpenembargo mot landet. Nå åpnes det altså for å gi samlingsregjeringen dispensasjon fra våpenembargoen. Myndighetene må likevel søke om dispensasjon, og denne må godkjennes av FN, men dette anses som en formalitet.

Et problem er at denne samlingsregjeringen står svakt. Libya har lenge hatt to regjeringer som begge hevdet å være landets legitime politiske ledelse. I 2013 ble den internasjonalt anerkjente regjeringen jaget ut av Tripoli til byen Tobruk, og en løs allianse av militante islamistiske grupper og klanmilitser etablerte en rivaliserende regjering i hovedstaden. I februar i år ble det dannet en tredje regjering, GNA, med støtte fra FN. Det er denne regjeringen, som blant annet har bedt om helikoptre og jagerfly, deler av det internasjonale samfunnet nå vil bevæpne.

GNA blir av mange ansett som en regjering kun i navnet, og dens sentrale bestanddeler, presidentrådet og statsministeren, er ikke valgt av det libyske folket, men utpekt av eksterne aktører. Den såkalte samlingsregjeringen mangler således folkelig legitimitet, og har ikke klart å overbevise de to andre regjeringene om å oppgi sine krav. Deler av parlamentet har nektet å anerkjenne samlingsregjeringen, og FNs forsøk på å skape oppslutning rundt denne har så langt hatt liten effekt.

Dersom GNA forsynes med våpen har landene som leverer våpnene i praksis gått inn med aktiv støtte til en part i en borgerkrig. Samtidig som IS fortsetter å ekspandere i landet, utkjempes det en væpnet kamp mellom landets ulike regjeringer, og denne synes til tider viktigere enn kampen mot IS.

GNA kontrollerer svært lite territorium ut over marinebasen hvor den holder til i Tripoli, og har ingen egen hær. Samlingsregjeringens militære slagkraft er derimot avhengig av ulike militser, og flere av disse består av militante islamister.

IS har kontakt med flere av disse militsene, og det blir svært vanskelig, om ikke umulig, å sikre at våpnene som leveres ikke ender opp hos IS eller andre ”uønskede” militante grupper.

Kommandolinjer, allianser og lojaliteter i og mellom ulike militser er svært uklare, og det er høyst sannsynlig at militsene som bevæpnes vil bruke våpnene mot hverandre, eller mot den libyske hæren. En annen fare er at regjeringen i øst, som mottar omfattende økonomisk støtte fra Russland, kan erklære uavhengighet som svar på økende splittelser i landet. Dette er scenarier som på ingen måte vil gagne Libyas enhet.

GNA er ikke anerkjent av Russland, eller tradisjonelle vestlige allierte som Egypt og De forente arabiske emirater, som mener samlingsregjeringen ikke kan bli landets legitime autoritet uten godkjenning av parlamentet i Tobruk. Denne innblandingen i Libya risikerer dermed å provosere fram ytterligere involvering fra andre land til fordel for sin foretrukne fraksjon, og skjerpe motsetningene i landet.

Amerikanske politikere og militære offiserer har innrømmet at situasjonen i Libya er svært uoversiktlig, og situasjonen i landet øker faren for spredning av våpen. Det er svært vanskelig å kontrollere hvem som er sluttbruker av et våpen eksportert inn i en konfliktsituasjon, spesielt i en så kaotiske situasjon som den vi ser i havarerte stater som Libya. Et lignende, mislykket, amerikansk program for å trene og bevæpne opprørere ble avsluttet i 2015, etter at kun 180 opprørssoldater gjennomførte opptreningen og våpnene havnet hos IS.

Våpenleveranser til Libya nå vil trolig være brensel på bålet til landets borgerkrig. Det er stor fare for at våpnene vil gå til militser som ligger i strid med hverandre og landets ulike regjeringer, og som i likhet med IS har begått alvorlige overgrep mot Libyas hardt prøvede sivilbefolkning.

 

Publisert i Klassekampen 1. juni 2016

Tykkere tåke om våpeneksport

Tor Kristian Birkeland, Norges Kristne Råd

Hanne Sofie Lindahl, Changemaker

Fredrik Heldal, Norges Fredslag

Hedda Bryn Langemyr, Norges Fredsråd

Vi takker Marit Nybakk (Ap) og Liv Signe Navarsete (Sp) for svar 11. mai på vårt innlegg 29. april hvor vi spurte hvorfor de ikke vil lage regler som forbyr salg av militært utstyr til autoritære regimer. Nybakk og Navarsete ga 11. mai en generell beskrivelse på deres innstilling til stortingsmeldingen om våpeneksport. Det var ikke det vi ba om. Vi ba om svar på et konkret spørsmål om konsekvensen av deres beslutning.

Konsekvensen av Aps og Sps beslutning er at undertrykkende regimer vil fortsette å motta militært utstyr fra Norge. Gjennom denne eksporten er vi med på å legitimere voldsbruken og undertrykkingen som foregår mot befolkningen. Dagens regelverk stanser ikke eksport av militært utstyr til undertrykkende regimer. Det er irrelevant å påstå at vi har «et av verdens strengeste regelverk» dersom regelverket tillater uansvarlig eksport. Påstanden gjør ikke at eksporten blir ansvarlig.

Det nærmeste vi kommer et svar fra Ap og Sp på spørsmålet vårt, er at de tar beslutninger «ut i fra et helhetlig perspektiv. En del av dette bildet er at det ikke er mulig å sikre nasjonal forsvarsevne, uten også å ha en nasjonal forsvarsindustri.» Vil virkelig militærindustrien kollapse av å ikke eksportere militært utstyr til Saudi-Arabia? Eller finnes det en annen grunn til at vi skal fortsette denne eksporten? Vi venter fortsatt på svar på hvorfor Sp og Ap ikke vil stanse eksport av militært utstyr til autoritære regimer.

Publisert i Dagbladet 30.05.2016

Økt våpeneksport i 2015

Statistisk sentralbyrå har lagt fram tall for norsk eksport av våpen i 2015, og pilene peker oppover.

Statistisk sentralbyrå (SSB) baserer sitt tallmateriale på tollvesenets utførselsdeklarasjoner, og statistikken omfatter varegruppene våpen og ammunisjon med deler, og stridsvogner og andre motordrevne pansrede stridskjøretøyer utstyrt med våpen samt deler til disse. SSBs tall avviker noe fra tallen som framkommer i Stortingsmeldingene om salg av militært materiell, blant annet fordi UD bruker en annen vareinndeling enn Tollvesenet, og inkluderer eksport av tjenester og reparasjonshandel i sine oversikter.

Norges eksport av våpen beløp seg i følge SSB til 2,4 milliarder kroner i 2015, en økning på 600 millioner kroner i forhold til året før. Spesielt er det varegruppene ”bomber, granater, torpedoer m.m.”, som sto for 1,1 milliarder kroner av eksporten, og ”patroner og deler”, med en verdi på 523 millioner kroner, som sto for økningen. Eksportverdien for førstnevnte kategori er, i følge SSB, den høyeste noensinne, mens sistnevnte kategori økte med omtrent 50 % fra året før.

Norge fortsatte å eksportere militært materiell til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Kuwait i 2015, til tross for at de gjennom store deler av året var involvert i en brutal krig i Jemen. Norsk eksportkontrollregelverk sier at militært materiell ikke skal eksporteres til områder hvor det er krig, eller hvor eksporten kan bidra til å forverre eller forlenge motsetninger eller væpnede konflikter. Likevel ble det eksportert ”våpen og våpendeler” og ”patroner og deler” til De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Kuwait for henholdsvis 38 millioner, 58 000, og 16 millioner kroner i 2015. Samtidig ble koalisjonen som angriper Jemen, som disse landene er en del av, anklaget for brudd på folkeretten av organisasjoner som Amnesty International, Røde Kors, FN, og Leger uten grenser.

Mens eksporten til land utenfor NATO nesten ble doblet i 2015, var det likevel våre NATO-allierte som mottok hovedtyngden av norske våpen. SSB rapporterer at Norge tjente 1,6 milliarder kroner på salg av våpen til NATO-land, med USA som den største mottakeren. Til tross for en eskalerende intern konflikt mellom den tyrkiske staten og kurdiske grupper fra sommeren 2015, med drap på sivile og andre menneskerettighetsbrudd som resultat, fortsatte Tyrkia å motta norske våpen dette året.

Det ble også solgt ”patroner og deler” samt ”bomber, granater, torpedoer m.m.” til Thailand for over 40 millioner kroner. Thailand har de siste årene kjempet med svært brutale midler mot et opprør i landets fire sørlige provinser, og har blitt anklaget av Amnesty International for utenomrettslige henrettelser og overdreven bruk av makt i kampen mot opprørerne. I tillegg har Thailand siden mai 2014 blitt styrt av det som vanskelig kan kalles annet enn et militærdiktatur. Norge styrker med andre ord både regimets militære evne til å slå ned på opprøret, og militærjuntaens evne til å holde på makten.

Norge fortsatte i tillegg å selge våpen til land som Malaysia og Japan som er involvert i et potensielt destabiliserende våpenkappløp knyttet til situasjonen rundt Sør- og Øst-Kinahavet.

Vi har et eksportkontrollregelverk som skal redusere faren for at norsk militært utstyr brukes til å bryte menneskerettighetene eller havner i land i rammet av krig. Likevel eksporterer vi militært utstyr, inkludert våpen, til land som både er rammet av borgerkrig eller borgerkrigslignende situasjoner og som deltar i militære angrep på andre land. I tillegg selger vi våpen til land hvor det begås alvorlige menneske-rettighetsbrudd. Det virker som om dette er helt uproblematisk for vår politiske ledelse.

Tjener fett på diktatoreksport

Dette innlegget stod først på trykk i Alexander Harangs faste spalte i Ny Tid 6. juni 2014, “Fredspolitisk utsyn”. Harang er daglig leder i Fredslaget.

Under den arabiske våren talte Storting og regjering imot våpeneksport til arabiske diktaturer. Likevel tillater regjeringen at Kongsberg inngår milliardkontrakt om eksport av rakettsystem til Oman i 2014.

Denne helgen er Norges Fredslag vertskap for et internasjonalt aktivistnettverk i Oslo. European Network Against Arms Trade er sammensatt av fredsgrupper fra 17 europeiske land, som alle jobber imot  den internasjonale våpenhandelen. Under dette årets nettverkssamling er det Europas våpeneksport til diktaturer som står i fokus.

Image

Under den arabiske våren fikk den europeiske våpeneksporten til arabiske diktaturer ny motvind. Det ble gitt mange politiske løfter om å begrense diktatoreksporten, også i Norge. Det syntes opportunt å stille seg på folkets side imot diktatorene. I dag, tre gode eksportår senere, peker fasiten i en annen retning. Den europeiske våpeneksporten har vært økende, ikke fallende, til alle de udemokratiske regimene i Midtøsten og Nord Afrika siden 2011. Nasjonale næringsinteresser synes å ha veid tyngre enn menneskerettigheter og demokrati for europeisk eksportkontroll.

I slutten av januar kunne Kongsberg melde om en ny storkontrakt for eksport av  rakettsystemet NASAMS til Oman. I produksjonen av dette bakke til luft-systemet, er Kongsberg Defence Systems underleverandør for den amerikanske våpengiganten Raytheon. I følge kontrakten skal Kongsberg håve inn hele 3,7 milliarder kroner på raketteksporten til Oman. Til sammenlikning beløp den samlede verdien av norsk eksport av militære varer seg i 2012 til 3,9 milliarder.

Oman-kontrakten er også en hovedgrunn til at Kongsberg gjør det svært godt om dagen. Kongsberggruppen satt ny rekord hva angår ordreinngang første kvartal 2014. Dette kvartalet vokste ordrene med hele 8,57 milliarder, og Kongsberg Defence Systems sto for 55 % av denne veksten. Dette skjer altså på tross av at selskapet ble siktet av Økokrim for korrupsjon i forbindelse med eksport til Romania i februar, og at både Miljøpartiet De Grønne, SV, Krf, Venstre og Senterpartiet tok til orde for å stoppe norsk krigsmaterielleksport til udemokratiske regimer i januar og februar 2014.

Sammen med Arbeiderpartiet dannet de overnevnte partiene også flertall på Stortinget i februar om en merknad som sier at regjeringen ikke bør tillate våpeneksport til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Samtidig benyttet Ap anledningen til å forsikre Frp og Høyre om at de vil støtte opp gjeldende krigsmaterielleksportpraksis til Midtøsten. Dermed er det altså flertall for status quo i Stortinget. Oman-kontrakten viser at det å bidra med rakettsystem til et ikke-demokratisk land, med høyst begrensede politiske rettigheter, uten organisasjons og forsamlingsfrihet og med vedvarende alvorlige menneskerettighetsbrudd, fortsatt er innenfor gjeldende norsk våpeneksportpolitikk.

Image

En grunnleggende problemstilling i eksportkontrolldebatten bør være hvor mye regelverket faktisk har å si for faktisk eksport. Når politikerne våre vedtar lover og retningslinjer for krigsmaterielleksport, synes man å gi stort rom for politisk skjønn hos lisensierende myndighet. Utenriksdepartementet har derfor betydelig fleksibilitet når de skal beslutte hvilke krigsmateriell norsk våpenindustri skal få eksportere til hvilke stat. I møte med store næringspolitiske insentiv for eksport blir dermed presset på eksportkontrollen i Utenriksdepartementet stort. Når man står ovenfor en gigantkontrakt for leveranse av skarpe våpen til et tvilsomt regime, er spørsmålet dermed om kontrakten kan bli ”too big to fail”? Mye kan tyde på nettopp det.

Frankrikes eksport av Mistral-krigsskip til Russland belyser problemstillingen. Etter at Frankrike i 2011 inngikk en gigantkontrakt for levering av krigsskipene til Russland, viser det seg at selv en ukrainakrise ikke er nok til å bryte kontrakten. Verdien av våpeneksporten er på hele 9,6 milliarder kroner. Etter Russlands annektering av Krim har en lang rekke europeiske land, deriblant også Norge, erklært at de ikke vil eksportere krigsmateriell til Russland grunnet situasjonen. Mistral-eksporten har også vært tema på flere toppmøter i EU, hvor man entydig ber Frankrike avstå fra eksporten. I forrige måned ba også USA Frankrike om å holde leveransen av krigsskip til Russland tilbake. Allikevel nekter Frankrike å gi avkall på denne enorme eksportmuligheten. Den første leveransen av krigsskipet med kapasitet til å bære 16 kamphelikoptre, fire landsettingsfartøy, 60 pansrede kjøretøy og 700 tropper vil dermed skje i oktober. Frankrike vil levere et tilsvarende krigsskip til Russland i 2015.

Hvordan kan vi så få satt en stopper for den norske krigsmaterielleksporten til de pengesterke diktaturene i Midtøsten? Det er i hvert fall helt sikkert at om politikken skal få styre over handelsinteressene, må politikken bli entydig. Om partiene faktisk ønsker å stoppe norsk krigsmaterielleksport til arabiske diktaturer, må partiene faktisk si akkurat det. Nå er det regjeringen ved utenriksministeren som er ansvarlig for hvem Norge tillater eksport av krigsmateriell til. De to støttepartiene for den sittende regjeringen, som begge ønsker å stanse diktatoreksporten, kan dermed bli avgjørende. Ellers er det kjøttvekten målt i antall stortingsrepresentanter som teller. Samlet har Ap, Frp og Høyre 132 mandater på Stortinget. Krf, Senterpartiet, Venstre, SV og MDG har 37 mandater. Arbeiderpartiet blir dermed nøkkelen, med sine 55 stortingsrepresentanter. Tydelig tale fra Støre imot diktatoreksporten kan dermed sette en stopper for norsk medvirkning til undertrykking i Midtøsten.