Håndvåpen på agendaen i FN

Opp mot en halv million mennesker mister livet hvert år som følge av bruk av håndvåpen. Mange av disse dødsfallene skjer utenfor konfliktområder, eller i områder der det tidligere har vært konflikt, men den massive mengden håndvåpen som finnes i verden bidrar også til å skape og opprettholde konflikter.

Salget av håndvåpen har doblet seg internasjonalt de siste ti årene, og salg av ammunisjon til håndvåpen er tredoblet. Jeg er kritisk til produksjon og salg av nye håndvåpen til en allerede overbevæpnet verden, men et like viktig spørsmål er hva som skjer med våpnene når de har utspilt sin rolle i en konflikt eller anses som utdaterte av det militæret som anskaffet dem.

I fjor vår ble verdens første internasjonale avtale om våpenhandel vedtatt i FN. Fredslaget har jobbet for en god Arms Trade Treaty (ATT) i flere år, og skrev da den ble vedtatt at ”avtalen er langt fra så sterk som vi hadde håpet på. Likevel er den et redskap for økt kontroll over internasjonal våpenhandel”. Forrige uke stod igjen våpenhandel på agendaen i FN, men da var fokuset på den ulovlige handelen med håndvåpen.

FNs håndvåpenprogram, eller UN Programme of Action to Prevent, Combat and Eradicate the Illicit Trade in Small Arms and Light Weapons in All Its Aspects (PoA) som det så fint heter, er et dokument vedtatt i 2001 som oppfordrer stater til å jobbe nasjonalt, regionalt og internasjonalt for å forhindre ulovlig våpenflyt. Siden den gang har det vært arrangert to tilsynskonferanser, samt møter annethvert år.

I forkant av årets møte er det flere sivilsamfunnsaktører som har vært skeptiske til om håndvåpenprogrammet i tilstrekkelig grad faktisk reduserer og hindrer menneskelig lidelse som følge av håndvåpenbruk. PoA er ikke juridisk bindende, og møtene de siste årene har dreid seg mer om å videreføre punktene fra 2001 enn å jobbe for et bedre og mer omfattende rammeverk. I år har det også vært en del fokus på hvordan PoA og ATT vil fungere sammen – i hvor stor grad de overlapper, og om de vil styrke eller svekke hverandre.

Både PoA og ATT omfatter handel med håndvåpen, og salg over landegrenser vil bli regulert av ATT når den trer i kraft (som nok ikke er så lenge til). ATT kan bidra til å sette nye standarder og forsterke forpliktelser statene også har gjennom PoA. Samtidig er det en fare for at denne overlappingen også skaper forvirring, og at de landene som har vært skeptiske til ATT også er skeptiske til å linke de to avtaleverkene.

En positiv ting med PoA har vært, og er, at landene jobber nasjonalt for å hindre ulovlig spredning og bruk av håndvåpen. Gjennom PoA oppfordres landene til å styrke nasjonal lovgivning, grensekontroll og lisensieringsordninger, og det legges også opp til at land skal kunne få støtte av andre land til å gjennomføre slike tiltak. Møtene hvert andre år fungerer dermed også som er arena for erfaringsutveksling.

I konfliktområder som Syria og Somalia brukes bade gamle håndvåpen og gammel ammunisjon i utstrakt grad. Dette tyder på en resirkulering av våpen, og viser behovet for såkalt stockpiling, innsamling og lagring, av våpen etter konfliktsituasjoner. Samtidig er det viktig at slike lagre sikres eller destrueres for å unngå katastrofer som eksplosjonen i Brazzaville i 2012, og for å unngå at våpnene blir brukt i nye konflikter dersom de bli stjålet og/eller solgt. Dette er sentrale punkter i PoA.

Selv om PoA bare adresserer en liten del av det omfattende problemet som væpna vold og bruk av håndvåpen utgjør, så har det vært en positiv utvikling over de siste 13 årene, med flere og flere land som innfører nasjonale tiltak som faktisk har en effekt. Dette kan være destruering av håndvåpen eller strengere lover, og ikke minst et større fokus på problemet og hvordan man kan gjøre noe med det. Og det er her PoAs kanskje største suksess ligger: diskusjonene i PoA har satt humanitære konsekvenser av våpenbruk på dagsorden, og mange av de senere års avtaler (som ATT og Geneva-konvensjonen) har blitt realiteter som følge av diskusjoner som har startet innenfor PoA-rammeverket. Stater har også skjønt at PoA ikke er nok. Samtidig har PoA også vært viktig for å dra linjer mellom våpenbruk og utvikling, ved å anerkjenne at ulovlig spredning og bruk av håndvåpen er et direkte hinder for utvikling.

Årets møte ble avsluttet på fredag, og statene ble da enige om et outcome document. Det er fremdeles mye svakere enn sivilsamfunnsorganisasjonene ønsker, og mange argumenterer nå for at sivilsamfunnet bør rette blikket vekk fra FN og mer i retning nasjonale og regionale initiativer. Det er der endring kan og må skje, med støtte fra sivilsamfunnet og donorland slik som Norge.

 

For en grundig innføring i UNPoA sjekk ut ”A Diplomat’s Guide to the UN Small Arms Process”, publisert av Small Arms Survey.

Statements og oppsummeringer fra forrige ukes møte kan du finne på sidene til Reaching Critical Will.

 

Skrevet av Hanna L. Wernø, organisasjonsrådgiver i Fredslaget.

Menneskelig kontroll over fremtidens drapsteknologi?

 

 

Alexander Harang er leder i Norges fredslag og fast spaltist i ukeavisen Ny Tid. Denne artikkelen kommer også på trykk i Ny Tid fredag 16.mai.

Denne uken avholdes verdens første multilaterale konferanse om autonome våpensystem i Genève. Hvis statene lykkes i denneøvelsen, kan forhandlinger om et internasjonalt forbud mot våpensystem som dreper uten menneskelig inngripen startes allerede i november.

Denne ukens anledning til en fredsreise til Genève er et viktig møte i Convention on Certain Conventional Weapons (CCW). Dette er FNs konvensjon for forbud og begrensning av våpen med særlig stor skadevirkning. Konvensjonen har i dag fem protokoller som forbyr splintvåpen som skaper svært små fragmenter, landminer, brannvåpen og blindende laservåpen. Denne uken er det autonome våpensystem – såkalte killer robots – som skal diskuteres.

CCW har 117 stater som parter, deriblant også Norge. Alle de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd er del av CCW. Et forbud mot drapsroboter fremforhandlet på denne arenaen vil derfor ha umiddelbar effekt på drapsrobotenes fremtid. Om vi ikke setter en stopper for utvikling, produksjon og bruk av drapsroboter nå, vil denne type våpen være i bruk om få år. For å forhindre dette etablerte en gruppe forskere og aktivister en kampanje for å forby drapsroboter i april 2013, Campaign to Stop Killer Robots. Undertegnede  er nasjonal talsperson for denne kampanjen. Vi er i dag en raskt voksende global allianse av organisasjoner, og vi har førti aktivister fra tolv land tilstede i Genève under ukens CCW møte.