Økt våpeneksport i 2015

Statistisk sentralbyrå har lagt fram tall for norsk eksport av våpen i 2015, og pilene peker oppover.

Statistisk sentralbyrå (SSB) baserer sitt tallmateriale på tollvesenets utførselsdeklarasjoner, og statistikken omfatter varegruppene våpen og ammunisjon med deler, og stridsvogner og andre motordrevne pansrede stridskjøretøyer utstyrt med våpen samt deler til disse. SSBs tall avviker noe fra tallen som framkommer i Stortingsmeldingene om salg av militært materiell, blant annet fordi UD bruker en annen vareinndeling enn Tollvesenet, og inkluderer eksport av tjenester og reparasjonshandel i sine oversikter.

Norges eksport av våpen beløp seg i følge SSB til 2,4 milliarder kroner i 2015, en økning på 600 millioner kroner i forhold til året før. Spesielt er det varegruppene ”bomber, granater, torpedoer m.m.”, som sto for 1,1 milliarder kroner av eksporten, og ”patroner og deler”, med en verdi på 523 millioner kroner, som sto for økningen. Eksportverdien for førstnevnte kategori er, i følge SSB, den høyeste noensinne, mens sistnevnte kategori økte med omtrent 50 % fra året før.

Norge fortsatte å eksportere militært materiell til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Kuwait i 2015, til tross for at de gjennom store deler av året var involvert i en brutal krig i Jemen. Norsk eksportkontrollregelverk sier at militært materiell ikke skal eksporteres til områder hvor det er krig, eller hvor eksporten kan bidra til å forverre eller forlenge motsetninger eller væpnede konflikter. Likevel ble det eksportert ”våpen og våpendeler” og ”patroner og deler” til De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Kuwait for henholdsvis 38 millioner, 58 000, og 16 millioner kroner i 2015. Samtidig ble koalisjonen som angriper Jemen, som disse landene er en del av, anklaget for brudd på folkeretten av organisasjoner som Amnesty International, Røde Kors, FN, og Leger uten grenser.

Mens eksporten til land utenfor NATO nesten ble doblet i 2015, var det likevel våre NATO-allierte som mottok hovedtyngden av norske våpen. SSB rapporterer at Norge tjente 1,6 milliarder kroner på salg av våpen til NATO-land, med USA som den største mottakeren. Til tross for en eskalerende intern konflikt mellom den tyrkiske staten og kurdiske grupper fra sommeren 2015, med drap på sivile og andre menneskerettighetsbrudd som resultat, fortsatte Tyrkia å motta norske våpen dette året.

Det ble også solgt ”patroner og deler” samt ”bomber, granater, torpedoer m.m.” til Thailand for over 40 millioner kroner. Thailand har de siste årene kjempet med svært brutale midler mot et opprør i landets fire sørlige provinser, og har blitt anklaget av Amnesty International for utenomrettslige henrettelser og overdreven bruk av makt i kampen mot opprørerne. I tillegg har Thailand siden mai 2014 blitt styrt av det som vanskelig kan kalles annet enn et militærdiktatur. Norge styrker med andre ord både regimets militære evne til å slå ned på opprøret, og militærjuntaens evne til å holde på makten.

Norge fortsatte i tillegg å selge våpen til land som Malaysia og Japan som er involvert i et potensielt destabiliserende våpenkappløp knyttet til situasjonen rundt Sør- og Øst-Kinahavet.

Vi har et eksportkontrollregelverk som skal redusere faren for at norsk militært utstyr brukes til å bryte menneskerettighetene eller havner i land i rammet av krig. Likevel eksporterer vi militært utstyr, inkludert våpen, til land som både er rammet av borgerkrig eller borgerkrigslignende situasjoner og som deltar i militære angrep på andre land. I tillegg selger vi våpen til land hvor det begås alvorlige menneske-rettighetsbrudd. Det virker som om dette er helt uproblematisk for vår politiske ledelse.

Advertisements

Tjener fett på diktatoreksport

Dette innlegget stod først på trykk i Alexander Harangs faste spalte i Ny Tid 6. juni 2014, “Fredspolitisk utsyn”. Harang er daglig leder i Fredslaget.

Under den arabiske våren talte Storting og regjering imot våpeneksport til arabiske diktaturer. Likevel tillater regjeringen at Kongsberg inngår milliardkontrakt om eksport av rakettsystem til Oman i 2014.

Denne helgen er Norges Fredslag vertskap for et internasjonalt aktivistnettverk i Oslo. European Network Against Arms Trade er sammensatt av fredsgrupper fra 17 europeiske land, som alle jobber imot  den internasjonale våpenhandelen. Under dette årets nettverkssamling er det Europas våpeneksport til diktaturer som står i fokus.

Image

Under den arabiske våren fikk den europeiske våpeneksporten til arabiske diktaturer ny motvind. Det ble gitt mange politiske løfter om å begrense diktatoreksporten, også i Norge. Det syntes opportunt å stille seg på folkets side imot diktatorene. I dag, tre gode eksportår senere, peker fasiten i en annen retning. Den europeiske våpeneksporten har vært økende, ikke fallende, til alle de udemokratiske regimene i Midtøsten og Nord Afrika siden 2011. Nasjonale næringsinteresser synes å ha veid tyngre enn menneskerettigheter og demokrati for europeisk eksportkontroll.

I slutten av januar kunne Kongsberg melde om en ny storkontrakt for eksport av  rakettsystemet NASAMS til Oman. I produksjonen av dette bakke til luft-systemet, er Kongsberg Defence Systems underleverandør for den amerikanske våpengiganten Raytheon. I følge kontrakten skal Kongsberg håve inn hele 3,7 milliarder kroner på raketteksporten til Oman. Til sammenlikning beløp den samlede verdien av norsk eksport av militære varer seg i 2012 til 3,9 milliarder.

Oman-kontrakten er også en hovedgrunn til at Kongsberg gjør det svært godt om dagen. Kongsberggruppen satt ny rekord hva angår ordreinngang første kvartal 2014. Dette kvartalet vokste ordrene med hele 8,57 milliarder, og Kongsberg Defence Systems sto for 55 % av denne veksten. Dette skjer altså på tross av at selskapet ble siktet av Økokrim for korrupsjon i forbindelse med eksport til Romania i februar, og at både Miljøpartiet De Grønne, SV, Krf, Venstre og Senterpartiet tok til orde for å stoppe norsk krigsmaterielleksport til udemokratiske regimer i januar og februar 2014.

Sammen med Arbeiderpartiet dannet de overnevnte partiene også flertall på Stortinget i februar om en merknad som sier at regjeringen ikke bør tillate våpeneksport til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Samtidig benyttet Ap anledningen til å forsikre Frp og Høyre om at de vil støtte opp gjeldende krigsmaterielleksportpraksis til Midtøsten. Dermed er det altså flertall for status quo i Stortinget. Oman-kontrakten viser at det å bidra med rakettsystem til et ikke-demokratisk land, med høyst begrensede politiske rettigheter, uten organisasjons og forsamlingsfrihet og med vedvarende alvorlige menneskerettighetsbrudd, fortsatt er innenfor gjeldende norsk våpeneksportpolitikk.

Image

En grunnleggende problemstilling i eksportkontrolldebatten bør være hvor mye regelverket faktisk har å si for faktisk eksport. Når politikerne våre vedtar lover og retningslinjer for krigsmaterielleksport, synes man å gi stort rom for politisk skjønn hos lisensierende myndighet. Utenriksdepartementet har derfor betydelig fleksibilitet når de skal beslutte hvilke krigsmateriell norsk våpenindustri skal få eksportere til hvilke stat. I møte med store næringspolitiske insentiv for eksport blir dermed presset på eksportkontrollen i Utenriksdepartementet stort. Når man står ovenfor en gigantkontrakt for leveranse av skarpe våpen til et tvilsomt regime, er spørsmålet dermed om kontrakten kan bli ”too big to fail”? Mye kan tyde på nettopp det.

Frankrikes eksport av Mistral-krigsskip til Russland belyser problemstillingen. Etter at Frankrike i 2011 inngikk en gigantkontrakt for levering av krigsskipene til Russland, viser det seg at selv en ukrainakrise ikke er nok til å bryte kontrakten. Verdien av våpeneksporten er på hele 9,6 milliarder kroner. Etter Russlands annektering av Krim har en lang rekke europeiske land, deriblant også Norge, erklært at de ikke vil eksportere krigsmateriell til Russland grunnet situasjonen. Mistral-eksporten har også vært tema på flere toppmøter i EU, hvor man entydig ber Frankrike avstå fra eksporten. I forrige måned ba også USA Frankrike om å holde leveransen av krigsskip til Russland tilbake. Allikevel nekter Frankrike å gi avkall på denne enorme eksportmuligheten. Den første leveransen av krigsskipet med kapasitet til å bære 16 kamphelikoptre, fire landsettingsfartøy, 60 pansrede kjøretøy og 700 tropper vil dermed skje i oktober. Frankrike vil levere et tilsvarende krigsskip til Russland i 2015.

Hvordan kan vi så få satt en stopper for den norske krigsmaterielleksporten til de pengesterke diktaturene i Midtøsten? Det er i hvert fall helt sikkert at om politikken skal få styre over handelsinteressene, må politikken bli entydig. Om partiene faktisk ønsker å stoppe norsk krigsmaterielleksport til arabiske diktaturer, må partiene faktisk si akkurat det. Nå er det regjeringen ved utenriksministeren som er ansvarlig for hvem Norge tillater eksport av krigsmateriell til. De to støttepartiene for den sittende regjeringen, som begge ønsker å stanse diktatoreksporten, kan dermed bli avgjørende. Ellers er det kjøttvekten målt i antall stortingsrepresentanter som teller. Samlet har Ap, Frp og Høyre 132 mandater på Stortinget. Krf, Senterpartiet, Venstre, SV og MDG har 37 mandater. Arbeiderpartiet blir dermed nøkkelen, med sine 55 stortingsrepresentanter. Tydelig tale fra Støre imot diktatoreksporten kan dermed sette en stopper for norsk medvirkning til undertrykking i Midtøsten.

Ukrainakrise skaper europeisk rustningsspiral

Dette innlegget er skrevet av Alexander Harang, daglig leder i Fredslaget. Innlegget var først på trykk i Ny Tid 28. mars.

Krisen i Ukraina brukes i dag som beveggrunn for ny opprustning i Europa. Dette vil skape mer usikkerhet, og må imøtekommes med tillitsbyggende tiltak mellom øst og vest. 

I øyeblikket kan 2014 se noe historisk ut. Militær annektering i Europa synes som gamledager om igjen. Haukene på begge sider i Ukraina konflikten kaller nå på mobilisering imot vest og imot øst. Selv sindige akademikere snakker om en ny kald krig i emning. I dette forverrede politiske klima i Europa ligger også kimen til ny destabiliserende opprustning. Utviklingen har skremmende likhetstrekk med rustningsspiralen som drev oss inn i 1. verdenskrig for ganske nøyaktig hundre år siden.

I skrivende stund er 60 000 russiske tropper utplassert langs Ukrainas østgrense og på Krim. Denne uken viste den Ukrainske regjeringen at deres primære respons til denne trusselen er massiv opprustning. Det ble avsatt 697 millioner dollar til mobilisering, modernisering av våpen og generell oppgradering av de ukrainske styrkene. Den Ukrainske statsministeren Arseniy Yatsenyuk begrunner dette med et absolutt utgangspunkt; ingenting er viktigere enn Ukrainsk statssikkerhet akkurat nå. Alle andre statlige utgifter er verdiløse om det ukrainske militære ikke er i stand til å forsvare staten, sier statsministeren.

Den Ukrainske hæren ble gradvis nedskalert fra Sovjetunionens oppløsning frem til 2011. Fra 2011 til 2012 økte så det Ukrainske forsvarsbudsjettet med 20,7 %. Økningen i militærutgifter ble finansiert ved dype kutt i mange offentlige program, også budsjettet for sosialhjelp. Utviklingen fikk fortsette i 2013. Da Russland annekterte Krim var de ukrainske landstyrkene bevæpnet med 2 155 pansrede kjøretøy, 732 tanks og 72 angrepshelikoptre. Det ukrainske luftvåpenet besto av 208 kampfly og 39 transportfly, mens marinen hadde 26 kampfartøy, 12 antiubåt fly og helikoptre, samt 41 tanks og 177 pansrede kjøretøy. Dette viser et allerede høyt rustningsnivå i Ukraina. Ifølge Global Militarization index for 2013 var Ukraina verdens tjuende mest militariserte landet i verden, og det allerede før krimkrisen inntraff.

På tross av jevnlige nyhetsmeldinger om et militært svakt Ukraina de siste månedene, har altså Ukraina et høyt rustningsnivå. Riktignok er en del av deres arsenal mindre moderne enn det russiske, men Ukraina er på ingen måte noen avrustet stat. Selv om Russland eksempelvis har ti ganger flere angrepshelikoptre tilgjengelig enn Ukraina, er det ukrainske kampflyvåpenet nesten fire ganger så stort som det norske. Nå som militær oppbygging fremstår som en langsiktig tilnærming til konflikten både fra ukrainsk og russisk side, får dette også svært negative ringvirkninger på resten av Europa.

Først ut er de baltiske landene og Øst- Europa. I Estland argumenterer nå statsministeren for at krisen i Ukraina må medføre betydelige økninger i landets militære investeringer. I forrige uke ba forsvarsminister Urmas Reinsalu nasjonalforsamlingen om en dobling av innsatsen for å øke landets militære kapasitet. Tilsvarende ba Polen sine våpenleverandører om fortgang i leveringen av bestilt rakettskjold og nye droner denne uken. Polens droneprogram er gigantisk. Landet skal etter planen anskaffe flere hundre droner til en verdi av 980 millioner dollar innen 2022. Denne anskaffelsen er en direkte parallell til Russlands planlagte anskaffelse av nye militære droner til en verdi av 8,8 milliarder dollar innen 2020.

Ukrainakrisen påvirker også utsiktene for videre atomnedrustning. Dette er svært dramatisk. De siste ukene har Russland truet med å gå bort fra sine forpliktelser gitt i de fleste gjeldende avtalene om atomnedrustning og ikke-spredning av atomvåpen. De bilaterale avtalene Russland har inngått med USA om atomnedrustning, altså INF avtalen om mellomdistansevåpen og START avtalene om strategisk atomnedrustning, er mest utsatt. Russland har også truet med å trekke seg fra ikkespredningsavtalen (NPT), men da på en mer indirekte måte. Enda viktigere er USAs trussel om å avslutte alt militært samarbeid med Russland som svar på Ukrainakrisen. Om dette skjer fra Washingtons side, har russerne gjort det klart at de vil blokkere all amerikansk inspeksjon av russiske atomvåpen. Det er nærmest utenkelig at videre russisk-amerikansk atomnedrustning vil kunne fortsette om dette får skje.

I tiden som kommer vil vi helt sikkert også se økt press for fortsatt opprustning i Norge, på bakgrunn av krisen i Ukraina. Stortinget vil nok se lettere på nyinvesteringer i Forsvaret enn tidligere. I denne situasjonen blir det avgjørende at noen klarer å holde hodet kaldt. Rustningsspiraler er emosjonelt sett enkle å forklare. Alle vet at akutt frykt påkaller handlekraft fremfor analysekraft. Samtidig er rasjonale for våpenkappløp alltid negativt; prisen du betaler for din egen sikkerhet øker ved våpenkappløp, samtidig som faren for krig øker i takt med de gjensidige våpenanskaffelsene. Når Norge investerer i en ekstra fregatt for å trygge oss mot russerne, og russerne svarer med å sjøsette to nye fregatter, må altså Norge investere i enda en fregatt for å oppnå det samme relative sikkerhetsnivå som vi hadde før vi kjøpte den første fregatten. Prisen av det relative sikkerhetsnivået blir dermed to fregatter for mye.

I skrivende stund planlegger Russland våpenanskaffelser til en verdi av hele 9,7 milliarder dollar innen 2020. Norge vil uansett ikke kunne matche noe slikt. Det er derfor ikke bare idealistisk riktig å søke alternativer til gjensidig opprustning, men også rasjonelt i forhold til vår rene egeninteresse. Det som skal til for å tre ut av en rustningsspiral er først og fremst økt tillit mellom partene. Norge bør derfor fokusere lagt sterkere på tillitsbyggende tiltak ovenfor Russland i tiden som kommer. Dette som en avgjørende tilnærming for å unngå våpenkappløp, og dermed også økt usikkerhet i våre nærområder.

Nye tider for norsk diktatoreksport?

Dette innlegget er skrevet av Alexander Harang, og er også å finne i ukeavisen Ny Tid fra 28.02.14 i Alexander Harangs faste spalte “Fredspolitisk utsyn”.

Forrige uke behandlet Stortinget våpenhandelmeldingen. Dette er Utenriksdepartementets årlige melding til Stortinget om den norske krigsmaterielleksporten foregående år, og dertil regelverk. Stortingets oppgave er i denne sammenheng å overse regelverk og praksis for denne dødelige eksporten. Norge eksporterer i dag krigsmateriell til 56 stater på alle kontinenter, og 52 bedrifter i Norge fikk sist år tillatelse for slik eksport. Mange av de statene som får motta norsk krigsmateriell er udemokratiske stater som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det skulle altså være nok av saker å diskutere i den norske våpeneksportdebatten.

De siste årene har imidlertid Stortinget tatt lett på behandlingen av våpeneksportenpolitikken, med det resultat at Stortinget har uttrykk seg enstemmig støttende til den norske våpeneksporten år etter år. Dette til tross for at partienes program avviker voldsomt på dette feltet. Enstemmigheten blant partiene på Stortinget har kommet våpenindustrien til gode, da industrien har fått operere med stor grad av forutsigbarhet, og ikke har blitt konfrontert med motforestillinger fra politisk hold til deres daglige virke.

Denne enstemmigheten om våpeneksporten har gitt en stilltiende aksept til tingenes tilstand i syv lange år, men nå er endelig tausheten brutt! Årets innstilling fra Utenriks- og forsvarskomiteen til våpenhandelmeldingen er dermed historisk, ved at partiene her, for første gang siden 9. juni 2005[1], sier hva de mener om våpeneksporten uten at den enes stemme er alles. Dette gir både mindretalls og flertallsmerknader i årets innstilling til våpenhandelmeldingen. Ved første øyekast kan det også se ut som om dette faktisk vil endre på hvem som vil få importere norsk krigsmateriell i fremtiden, men det er dessverre ikke selvsagt.

Merknadene i innstillingen til våpenhandelmeldingen viser at både SV, Ap, Venstre, Sp og Krf nå er kommet på fredspolitisk banehalvdel i våpenhandeldebatten. Da Miljøpartiet De Grønne ikke sitter i komiteen, er de heller ikke med på merknadene til våpenhandelmeldingen. Partiet har allikevel klart å posisjonere seg godt i Stortingsbehandlingen av saken. Samlet ser vi dermed et nytt flertall for en mer restriktiv våpeneksport i Stortinget.

Siden Utenriksdepartementet er pålagt å følge opp flertallsmerknadene fra komitéen, er disse de viktigste. Her er Aps nyorientering avgjørende. Sammen med SV, Venstre, Sp og Krf etablerer Ap et nytt flertall som uttaler at UDs risikovurdering ved tillatelse av krigsmaterielleksport skal føre til at det ikke eksporteres våpen til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Tar man intensjonen fra de fleste partiene i denne flertallsmerknaden på alvor, vil det innebære at en lang rekke diktaturer og autoritære regimer som i dag får importere norsk krigsmateriell, vil måtte se seg om etter andre krigsmateriellleverandører enn Norge i fremtiden.

Dette prinsippet, altså at mottakerlandets menneskerettighetssituasjon skal legges til grunn for om norsk krigsmaterielleksport skal kunne tillates, har vært knesatt av et enstemmig Storting siden 1997. Dette har imidlertid ikke forhindret Kongsberg og andre å levere sitt norskproduserte krigsmateriell til stater som Saudi Arabia, Bahrain, Oman, Egypt, Algerie, Jordan og De Forente Arabiske Emirater. Prinsipielle uttalelser er altså ikke i seg selv nok til å stagge den norske diktatoreksporten. Her har potensielle kontrakter og sikkerhetspolitiske allianser veid tyngre enn menneskerettigheter i flere tiår. Det må altså hardere lut til for å endre krigsmaterielleksporten i praksis, og den overnevnte flertallsmerknaden kan nettopp tolkes slik.

Under tirsdagens Stortingsbehandling av våpeneksportmeldingen valgte imidlertid Arbeiderpartiets Marit Nybakk å legge seg på en helt annen linje. Hun fremholdt at hun forutsetter at regjeringen vil håndtere menneskerettsspørsmål i våpenhandelsammenheng på samme måte som den rødgrønne regjeringen gjorde. Dette betyr i tilfelle at krigsmaterielleksporten til land som Saudi Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Jordan, Oman, Algerie og Egypt vil få fortsette som før. Utenriksminister Brende svarte gjentatte ganger at nettopp dette er regjeringens intensjon. Samtidig klargjorde ministeren under behandlingen at regjeringen vil følge Stortingets flertall. Grunnen til denne tilsynelatende selvmotsigelsen handler om hva som inkluderes i begrepet ”våpen” i overnevnte merknad. Så lenge krigsmateriellet som eksporteres til undertrykkende regimer som det i Saudi Arabia ikke defineres som ”våpen og ammunisjon”, er det tydeligvis greit for regjeringen og Arbeiderpartiet å eksportere krigsmateriell til menneskerettsovergripende regimer. Det betyr i praksis at selskap som Kongsberg kan få fortsette å styrke diktatur militært, ved eksempelvis å levere militært sambandsutstyr, laserteknologi, sensorer og til og med militære droner – da så fremt disse ikke er bevæpnet fra Norge.

De Grønnes Rasmus Hanson var et friskt pust i tirsdagens Stortingsbehandling. Han påpekte at folk flest vil forstå Stortingsflertallet på den måten at det nå er flertall for å stoppe all krigsmaterielleksport til stater som begår alvorlige brudd på menneskerettighetene. Dermed må altså all krigsmaterielleksport til land som Saudi Arabia opphøre. I den forbindelse fremmet han også et forslag om at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for hvilke land som fra nå av ikke skal få motta norsk krigsmateriell som følge av overnevnte flertallsmerknad. Forslaget ble nedstemt.

Det er nå på tide at også Arbeiderpartiet tar tydelig stilling imot norsk krigsmaterielleksport til diktaturer. Istedenfor å samles om status quo, sammen med Frp og Høyre, bør partiet ta side med Venstre, SV, Krf, MDG og Sp, og dermed skape et skikkelig flertall imot norsk krigsmaterielleksport til alle autoritære regimer.

Alexander Harang

Leder i Norges fredslag


[1] (Innst. S. nr. 261 (2004-2005)

Syv år med politisk konsensus om norsk våpeneksport endelig brutt!

I går kom Stortingets Utenriks- og forsvarskomités merknader til stortingsmeldingen om norsk våpeneksport for 2012 (meldingen viser norsk eksportpraksis og -regelverk for 2012, les mld her). Norsk våpeneksport har fra eksportåret 2005 til og med 2011 blitt behandlet i Stortinget i enstemmighet på tvers av partiene. Ingen partier har derfor ytret motstand mot norsk våpeneksportpraksis i merknadsform på syv år, noe som har gitt en stilltiende aksept til tingenes tilstand. Fredslaget har i mange år jobbet hardt for å bryte denne konsensusen. Når nå tausheten endelig er brutt, har vi dermed grunn til å feire.

I gårsdagens innstilling tar partiene til orde for en rekke endringer i norsk våpeneksportpolitikk. Det kryr det av spennende og viktige merknader i komitéens innstilling! Det kan virke rart å feire merknader, men disse merknadene kan virkelig endre norsk krigsmaterielleksport om de følges opp skikkelig. I denne innstillingen er det både mindretalls- og flertallsmerknader. Utenriksdepartementet er pålagt å følge opp flertallsmerknadene, og ompartiene som fremmer mindretallsmerknader jobber hardt for det, kan også deres merknader skape viktige debatter som endrer norsk våpeneksport. Les merknadene her.

 

Merknader verdt å feire:

Det er faktisk så mange merknader vi er glade for å se i innstillingen, at det ville blitt et alt for langt og komplisert blogginnlegg om vi skulle forklart dem alle. Men la oss se litt nærmere på tre områder:

Diktatoreksport:

Fredslaget har i mange år arbeidet for å stanse alle typer krigsmaterielleksport til diktaturer og undertrykkende regimer. I fjor kom regjeringen med en sjupunktsliste for å systematisere vurderingen av menneskerettighetssituasjonen i mottakerland. Vi ønsket lista velkommen, men la vekt på at det viktigste er hva som skjer med eksportpraksisen, og at mottakerland som Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater og Kuwait ikke lengre bør få importere norsk krigsmateriell.

I år ser vi at vi får bred støtte for dette fra komitémedlemmer i mange partier. Vi håper disse merknadene følges opp, og at vi snart får se at norsk krigsmaterielleksport til diktaturer stanser. Her er høydepunktene i saken fra merknadene:

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, understreker at det er viktig at sjekklisten blir konsekvent og systematisk anvendt, og at regjeringens risikovurdering fører til at det ikke eksporteres våpen til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre deler oppfatningen uttrykt av en rekke organisasjoner på komiteens høring vedrørende eksport av forsvarsmateriell – både A- og B-materiell – til autoritære regimer, eller til land hvor det begås alvorlige brudd på menneskerettighetene. Disse medlemmer legger til grunn at innføringen av sjupunktslisten, samt en konsekvent og systematisk anvendelse av denne, vil bidra til at norsk forsvarsmateriell i fremtiden ikke kommer autoritære regimer, eller stater hvor det begås alvorlige brudd på menneskerettighetene, i hende.

Norsk regelverk:

Fredslaget har også jobbet lenge for at norske myndigheter skal kreve en sluttbrukererklæring (en juridisk forsikring om at norske våpen ikke videreselges til land vi ikke ville solgt direkte til) av allierte land (NATO, Norden og andre nære land som for eksempel Australia), og at norske våpenfabrikker i utlandet også må følge norsk regelverk når de eksporterer krigsmateriell. Den forrige regjeringen jobbet noe med sluttbrukererklæring, men arbeidet stanset opp. Når det kommer til om norske fabrikker i utlandet skal følge norske regler, viste Stortingets behandling av eierskapsmeldingene i 2006 og 2011 at det heller ikke var politisk stemning for dette. Kanskje kan Senterpartiet, Venstre og SV få gjort noe med dette nå, da disse partiene fremholder at:

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen innføre sluttbrukererklæringer fra alle land, også NATO-land og andre nære allierte. Det er viktig at tidligere regjeringers arbeid på dette området videreføres.

Disse medlemmer ser det videre som naturlig at norske statseide selskapers eksport fra fabrikker i andre land følger norsk eksportregelverk.

Krigsmaterielleksport som forer våpenkappløp:

I årets høringsrunde, la Fredslaget særlig vekt på at norsk krigsmaterielleksport til land og områder i våpenkappløp må stanse. I 2012 åpnet regjeringen for eksport til Indonesia, som nå tar del i et av verdens største rustningskappløp. Les mer om dette i vårt høringsinnspill her. Dette er et tema som ikke er blitt mye diskutert, selv om det siden 2010 er åpnet for krigsmaterielleksport til land som Algerie (i våpenkappløp med både Marokko og Libya) og India (som lenge har ligget i våpenkappløp med både Pakistan, Kina med flere)., Vi er derfor veldig glade for at Venstre og SV tok opp denne saken i en egen merknad som følger:

Komiteens medlemmer fra Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i 2012 ble åpnet for våpeneksport til Indonesia. Disse medlemmer understreker at det pågår et bekymringsfullt våpenkappløp i Sørøst-Asia og Sør-Asia og vil presisere at norsk eksport av forsvarsmateriell til land i området ikke bør bidra til våpenkappløp.

Hva skjer nå?

Nå skal vi i Fredslaget jobbe hardt sammen med partiene som står bak disse merknadene (Ap, Sp, Krf, Venstre og SV) for å følge opp merknadene. Dette bør både få konsekvenser for Utenriksdepartementet som norsk eksportkontrollmyndighet, og den norske våpenindustrien. Stortingsmeldingen skal opp til behandling i plenum tirsdag 25. februar, og det blir spennende å se hva partiene tar opp i den debatten, og ikke minst hvordan utenriksministeren vil respondere på merknadene.

Fredslaget vil uansett jobbe for at alle gode innspill til ny norsk våpenhandelspolitikk i årets innstilling blir fulgt opp, og for at den gode diskusjonen og det politiske meningsmangfoldet i våpenhandelsdebatten fortsetter Etter syv år med politisk konsensus rundt norsk våpeneksport, blir det nå svært spennende å se hva dette kan føre til.

Skrevet av Alexander Harang og Hannah Eline Ander i Norges Fredslag

Skjermbilde 2014-02-13 kl. 14.52.23