Hvordan våpenindustrien utfører et europeisk kupp

Dette er en oversettelse av teksten How the arms industry is staging a European coup, av forsker og aktivist Bram Vranken, publisert på http://www.euractiv.com.

EU tar i økende grad et pro-militaristisk standpunkt, mens våpenlobbyen utøver mer innflytelse. Valget av Antoni Tajani sist uke som EU-parlamentets president betyr at våpenindustriens innflytelse vil vokse ytterligere i de kommende årene, advarer aktivist og forsker Bram Vranken i den belgiske fredsorganisasjonen Vredesactie.

Den 17. januar 1961 advarte den daværende amerikanske president Dwight Eisenhower mot farene av det militærindustrielle kompleks.

”I regjeringen og departementene må vi være på vakt mot å tilegne oss uberettiget innflytelse, bevist eller ubevisst, gjennom det militær-industrielle komplekset. Potensialet for den katastrofale økningen av feilplassert makt eksisterer og vil vedvare.”

Nøyaktig 56 år senere er Eisenhowers advarsel mer treffende enn noensinne. Tirsdag 17. januar ble Antonio Tajani, velkjent for sin pro-våpenindustriholdning, valgt som ny president i EU-parlamentet.

I 2013 sa Tajani at “han ville fremme våpenindustrien”. Som EU-kommissær skisserte Tajani flere politiske ordninger rettet mot å “styrke den europeiske forsvarsindustri”.

Det er ikke tilfeldig at Tajani er ærespresident av Sky and Space Intergroup, som har tette forbindelser til Aerospace and Defence Industries Association of Europe (ASD), den viktigste lobbygruppen i den europeiske våpenindustri.

Penger til våpen, ikke sosial sikkerhet
EU er allerede på vei i feil retning. I november foreslo EU-kommisjonen European Defence Action Plan. Målet med denne planen er å “fokusere på kompetansebehov og støtte europeisk forsvarsindustri”. Ikke overraskende avspeiler den europeiske forsvarsplanen nesten nøyaktig forslagene som ble publiset i et strategidokument av ASD i juli.

De foreslåtte tiltakene representerer en stor fare for EU som sivil maktblokk. EU-kommisjonen ønsker å gi 3.5 milliarder euro til våpenindustrien til utvikling av ny militær teknologi fra 2021 og framover. I tillegg foreslår kommisjonen å stimulere medlemslandene til å bruke mer penger på forsvar ved å åpne for at de kan trekke kostnadene til felles våpenprogrammer fra sine budsjettunderskudd.

Mens medlemslandene er tvunget til å kutte utgifter til trygd, utdanning og helsevesen vil med andre ord utgifter til våpen være fritatt fra all budsjettdisiplin. Mens millioner av mennesker i Europa lider under nød og fattigdom på grunn av harde innstrammingstiltak, foreslår EU-kommisjonen nå kynisk å gi milliarder av euro til våpenindustrien.

Ingen politisk visjon
Ingen vet hvor disse våpnene vil bli brukt. Det eksisterer knapt en felles europeisk utenrikspolitikk. Medlemsstatene er dypt splittet når det kommer til hvordan man skal takle krisene i Midtøsten. Uten en strategisk visjon vil finansiering av militære programmer kun tjene de kortsiktige interessene til våpenindustrien.

Men det ser ut til at det er nøyaktig dette som er EU-kommisjonens mål. “EU trenger en sterk og konkurransedyktig våpenindustri”, er mantraet kommisjonen har gjentatt om og om igjen.

EU er konfrontert med betydelige problemer. Populismen er på vei oppover, middelklassen er i krise, ulikheten her aldri vært høyere og vi står foran en katastrofal klimakrise. Ingen av disse problemene vil bli løst ved å investere mer i våpen.

Tvert imot representerer militærutgiftene en enorm alternativkostnad til skade for milliarder av mennesker over hele verden. Ifølge forskningsinstituttet SIPRI vil kun 10% av verdens militærutgifter være nok til å kunne tilby gratis og god utdanning til alle (bærekraftsmål 4).

For å fjerne fattigdom og sult (bærekraftsmål 1 og 2) ville et tillegg på 10% av de globale militærbudsjettene være tilstrekkelig. Alle bærekraftsmålene kan bli nådd med mindre enn halvparten av det globale militærbudsjettet.

Eisenhower fortsatte sin tale i 1961 ved å si at “only an alert and knowledgeable citizenry can compel the proper meshing of the huge industrial and military machinery of defense with our peaceful methods and goals, so that security and liberty may prosper together “.

At et europeisk parlamentsmedlem som i så stor grad støtter opp om våpenindustrien nå leder det representative organet for de europeiske innbyggerne er svært bekymringsfullt.

Oversatt av Sjur Cappelen Papazian

At Saudi-Arabia kommer for å snakke om krisen i Jemen, blir litt som om IS får snakke om krisen i Syria og Irak

Skal det være et glass rødvin til den saudiske krigspropagandaen på Litteraturhuset?

LINDA NOOR, leder i Minotenk
ANDREAS C. HALSE, SV-medlem
HEDDA LANGEMYR, daglig leder i Norges Fredsråd
FREDRIK HELDAL, Norges Fredslag

Mandag 6. mars blir Litteraturhuset inntatt av Ahmed Asiri. Han er talsmann for den arabiske militærkoalisjonen som kriger i Jemen. Han skal snakke om det han kaller «krisen i Jemen og stabilitet i regionen». Det er Saudi-Arabias ambassade i Norge som står for arrangementet.

Det de kaller «krisen i Jemen» er en krise som Saudi-Arabia har mesteparten av skylden for. Krisen som egentlig er en krig er en av verdens største humanitære katastrofer. Siden Saudi-Arabia og deres allierte blandet seg inn og begynte å bombe i 2015 har over 10000 mennesker blitt drept, over 21 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp og over 3 millioner mennesker har blitt tvunget til å forlate sine hjem. I tillegg er sult et så stort problem at et barn dør hvert tiende minutt. Over 2,2 millioner barn er akutt underernært.

I stedet for at det internasjonale søkelyset for alvor retter seg inn mot de systematiske urettene som blir begått i Jemen, er det stille. Når Saudi-Arabia bomber både sykehus og sivile skjer det i stor grad med vestlige våpen. Både USA og Storbritannia er storeksportører av våpen som blir brukt i krigen. Norge eksporterer på sin side også forsvarsmateriell til Saudi-Arabia. En praksis norske politikere aktivt har opprettholdt gjennom behandling i Stortinget så sent som i fjor, da Midtøsten ble framhevet som et spennende marked for norsk våpenindustri.

Strengt tatt kan man si at Litteraturhuset bare opprettholder den utenrikspolitiske linjen til den norske stat. Nemlig å late som ingenting, pleie handelsrelasjoner og norske næringsinteresser, og høre ukritisk på den offisielle fortellingen til Saudi-Arabia. Alt sammen samtidig som diktaturet fortsetter sin systematiske undertrykking av både egen befolkning og sivile i Jemen.

Vi skulle ønske at litteraturhuset stilte noen grunnleggende kritiske spørsmål knyttet til hvordan de lar seg bruke i dette arrangementet. Som hvorfor Saudi-Arabia, som part i krigen, skal få lov til å bruke huset som utgangspunkt for myndighetenes propaganda uten motstemmer? Hvis man ønsker slike stemmer i den offentlige samtalen, bør de vel ikke få foregå uimotsagt? En ensidig og uimotsagt fortelling til en stat i krig har begrensa verdi i en opplyst samtale.

At Saudi-Arabia snakker om krisen i Jemen blir litt som om IS skulle komme for å snakke om krisen i Syria og Irak uten én eneste motstemme.

Det er ikke noen liten aktør vi snakker om her. Det er en av verdens rikeste stater med tilgang på nærmest ubegrensede ressurser. Det er en krigende overmakt som er representert i Litteraturhuset denne mandagen i mars. Og de mottas med åpne armer slik at de kan fortsette å sparke nedover.

I en tid der det brutale saudiske regimet styrker sin posisjon og makt og norske myndigheter ikke evner eller vil motarbeide dette, er det opp til oss andre å heve stemmene. Stemmer som kan fortelle om situasjonen i Jemen, om undertrykkelsen til Saudi-Arabia og den vanvittige dobbeltmoralen som preger vestens forhold til landet.

Når alt kommer til alt blir dette arrangementet stående som et kraftfullt bilde på Norges forhold til det saudiske diktaturet. Ukritisk, ugjennomtenkt og feigt.

Publisert i VG 28.02.2017

Norge fortsatt blant verdens største våpeneksportører

Den årlige rapporten “Trends in International Arms Transfers” fra det svenske fredsforskningsinstituttet Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), et uavhengig internasjonalt institutt dedikert til forskning på konflikt, våpen, våpenkontroll og nedrustning etablert i 1966 med base i Stockholm, har nå blitt publisert.

Fra 20. februar 2017 inkluderer den fritt tilgjengelige SIPRI-databasen informasjon om våpenoverføringer i 2016 samt oppdaterte data for perioden 1950–2015. Basert på denne nye informasjonen belyser rapporten noen av de globale og regionale hovedtrendendene for kjøp og salg av våpen.

Ettersom mengden overføringer kan fluktuere år for år presenterer SIPRI data for femårsperioder, noe som gir en mer stabil oversikt over langsiktige trender.

Ifølge årets rapport var volumet på internasjonale overføringer av store våpen i femårs-perioden perioden 2012–16 hele 8.4 prosent høyere enn i 2007–11. Dette er det største volumet målt for for noen femårsperiode siden slutten av den kalde krigen i 1990. Man må altså tilbake til 1989, like før østblokkens og Sovjetunionens kollaps, for å komme opp på samme nivå av våpeneksport som i 2016.

SIPRI har publisert tallmateriale for 57 våpeneksporterende land i 2012–16, hvorav de fem største eksportørene var USA, Russland, Kina, Frankrike og Tyskland. Til sammen sto de for 74 prosent av den totale mengden våpen eksportert i perioden.

USA, som produserer kampflyene F-35 som Norge skal kjøpe, beholder posisjonen som verdens største våpeneksportør, og økte blant annet sin eksport av rakettforsvarssystemer i forhold til forrige femårsperiode. Kombinert sto USA (33 prosent) og Russland (23 prosent) for 56 prosent, over halvparten, av all våpeneksport i verden.

Både USAs og Russlands eksport har økt fra den forrige femårsperioden, med henholdsvis 21 og 47 prosent. Kina har økt sin våpeneksport med hele 74 prosent i 2012–2016 sett i forhold til 2007–11. Til sammenligning falt tysk våpeneksport med 36 prosent mellom 2007–11 og 2012–16, og fransk eksport gikk ned 5 prosent.

SIPRI har identifisert 155 land som importører av våpen i 2012–16, med India, Saudi Arabia, De forente arabiske emirater (UAE), Kina og Algerie som de største. Sammen sto de for 34 prosent av all import av våpen. Den globale strømmen med våpen til Asia, Oseania og Midtøsten økte fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16, mens det var en reduksjon i våpenoverføringer til Europa, Amerika og Afrika.

Den største mottakerregionen i 2012–16 var Asia og Oseania, som sto for 43 prosent av den globale importen, fulgt av Midtøsten med 29 prosent, Europa med 11 prosent, Amerika med 8.6 prosent og Afrika med 8.1 prosent. Mellom 2007–11 og 2012–16 økte våpenimporten til land i Asia og Oseania med 7.7 prosent, mens det i Midtøsten ble registrert en økning på hele 86 prosent. Samtidig er vi en redusert import i stater i Europa (36 prosent), Amerika (18 prosent), og Afrika (6.6 prosent).

Det er med andre ord den økende etterspørselen i Midtøsten og Asia, som i løpet av de siste 5 årene hovedsakelig har vendt seg mot USA og Europa i sin interesse for avansert militær kapasitet, som har ført til en global vekst i våpenoverføringer.

Til tross for lave oljepriser, har land i de to regionene fortsatt å bestille mer våpen i 2016, og anser dem som viktige verktøy for å håndtere konflikter og regionale spenninger. Spennings-nivået har eskalert flere steder, noe som har ført til opprustning. Og når det blir flere våpen, er det alltid en risiko for at de blir brukt, med ytterligere negative konsekvenser for spenningsnivået.

India, som i motsetning til Kina har en relativt beskjeden våpenproduksjon, er verdens største våpenimportør og står for 13 prosent av det globale volumet. Saudi-Arabia følger etter på listen med en import på 8 prosent av verdensvolumet.

Norge er oppført som nummer 17 på listen over verdens største våpeneksportører, med en andel på 0,6 prosent av den globale våpeneksporten i perioden 2012–16, en oppgang fra 0.5 i perioden 2007–11. Dette er en økning på 39 prosent fra perioden 2007–11 til perioden 2012–16. Hovedmottakerne er USA, Finland og Polen, som henholdsvis mottok 29, 27 og 15 prosent av den totale norske våpeneksporten for perioden 2012–16.

Den største norske våpenprodusenten er Nammo på Raufoss. De står for en stor del av den norske våpeneksporten, og leverer ammunisjon og raketter til både militære og sivile formål. En annen sentral norsk aktør er Kongsberg Gruppen. Norge eksporterer blant annet rakettmotorer, ulike typer ammunisjon, avanserte våpensystemer, og i løpet av perioden mottok blant annet flere av landene som deltar i krigen i Jemen lisensbelagt norsk utstyr. Mellom 2014 og 2015 ble norsk eksport av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Kuwait doblet, til tross for at koalisjonen de er en del av begikk klare brudd på folkeretten i Jemen.

Skrevet av Sjur Cappelen Papazian

Splid innad i USAs ledelse

Det er for tiden kaos i den indre staben til Trump. Det er et stort prestisjenederlag at USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver, Michael Flynn, går av. Dette fordi Flynn har vært en av de mest trofaste og lojale overfor Trump og vært blant personene i presidentens «innerste kjerne».

Flynn har inntil nylig benektet at han diskuterte amerikanske sanksjoner med den russiske ambassadøren, men hevder nå at han utilsiktet orienterte visepresident Mike Pence og andre med ufullstendige opplysninger om sine telefonsamtaler med den russiske ambassadøren.

Lenge nektet Flynn for å ha diskutert sanksjoner mot Russland som ble innført av daværende president Barack Obama. Også overfor Pence forsikret han at sanksjonene ikke ble nevnt. Som nasjonal sikkhetsrådgiver hadde Flynn landets høyeste sikkerhetsklarering. Senest mandag hevdet nevnte Conway at Flynn hadde Trumps fulle tillit.

I et oppsigelsesbrev skriver Flynn at han hadde flere samtaler med den russiske ambassadøren Sergej Kisljak i overgangsperioden før USAs nye president ble innsatt – og at han ga visepresidenten «ufullstendige opplysninger» om disse samtalene.

Flynn ble umiddelbart ansett som et kontroversielt valg som nasjonal sikkerhetsrådgiver, blant annet grunnet sin steile holdning til islam. I sitt avskjedsbrev hyller han Donald Trump, og sier han er sikker på at Trump kommer til å bli en av USAs største presidenter.

Ifølge professor Ole Moen i Nord-Amerikastudier har ikke Trump brukt sikkerhetstjenesten på vanlig måte. Han har ikke benyttet seg av de briefingene sikkerhetstjenesten gir, men i stedet handlet på egenhånd med råd basert på amatørmessige fakta – noe som har ført til engstelse hos mange, sier han, og omtaler det som «amatørisme».

Det skal ifølge Trumps rådgiver Kellyanne Conway ha gått 18 dager fra Trump først fikk beskjed om den sviktende sannhetsgehalten i Flynns forklaring om samtalene med Kisljak. Likevel ble Flynn værende i sin stilling.

I et tv-intervju med CNN sier CIAs tidligere Russland-sjef, Steve Hall, at Flynn-saken er «toppen av isjellet» for Trump. Han krever nå full granskning av både Flynns rolle til Russland og Trump-lagets generelle tilknytning til Russland under valgkampen og generelt.

Flynn ble i sin tid fløyet til Moskva på regningen til Russian Times og plassert på samme bord med president Vladimir Putin under besøket. Flynn holdt også en rekke taler under bøsøket og har foreløpig ikke klargjort hvor mye han fikk betalt for jobben, noe Hall sier en etterforskning må få klarhet i.

Også en rekke profilerte demokrater har tatt til orde for granskning av Trump-administrasjonens rolle i Flynn-skandalen. Hvis det stemmer at Flynn møtte Russlands USA-ambassadør for samtaler før Trump inntok det Ovale kontor, vil det trolig være i strid med lover som forbyr amerikanske privatpersoner å blande seg inn i USAs forhold til andre land.

Flynn, som tidligere var sjef for USAs Defense Intelligence Agency (DIA), har vært på kant med CIA og har vært åpent kritisk til etterretningsorganisasjonens politikk og vurderinger, blant annet i Libya, Irak og Syria. Flynn hevdet i 2016 at USA med viten og vilje hadde «sluppet fram» Al Qaida og IS i Syria og Irak, og at IS ikke ville ha eksistert uten Irak-krigen.

Ifølge Flynn var invasjonen i Irak en gigantisk feil. Selv om Saddam Hussein var brutal, var det galt å fjerne ham. Det samme gjelder også for Muammar Gaddafi og Libya, som nå er en feilet stat. Den historiske lærdommen er at det var et strategisk feilgrep å gå inn i Irak. Historien vil ikke og skal ikke være snill mot den avgjørelsen.

Den splittelsen som er blitt synlig for all verden viser også at Seymour Hersh hadde fullstendig rett da han i London Review of Books skrev artikkelen «Military to Military», som handler om denne splittelsen.

Ifølge Hersh skrev Flynn, som leder av DIA i perioden mellom 2012 og 2014, at hans byrå hadde sendt flere klassifiserte advarsler til det sivile lederskap om de foferdelige konsekvensene som kunne komme i kjølvannet av å velte Assad. Ifølge Flynn hadde jihadistene kontroll over opposisjonen. Og Tyrkia gjorde ikke nok for å stanse smugling av utenlandske opprørere og våpen over grensen.

Ifølge Flynn ville den amerikanske offentlighet, om den fikk sett den etterretningen som ble sendt daglig, gå ballistisk. Man forsto IS’ langtidsstrategi og dens kampanjeplaners, og diskuterte det faktum at Tyrkia så den andre veien når det kommer til veksten av IS i Syria. Men DIAs rapporter møtte en kald skulder fra Obama administrasjonen, som ikke ønsket å høre om sannheten.

Ifølge Flynn var ikke USAs politikk med å bevæpne opposisjonen mot Assad vellykket, men hadde dårlig innvirkning. Den militære sjefsnemnd (Joint Chiefs of Staff) mente at Assad ikke skulle bli skiftet ut med fundamentalister, men administrasjonens handlinger førte til det motsatte.

Flynn har altså bekreftet at jihadistene i Syria har kontroll over opposisjonen, og at USA har sendt dem støtte enda dette var vel kjent i CIA. Han selv og DIA hadde advart regjeringen mot de farlige konsekvensene av eventuelt å styrte Assad. Og han har kritisert krigene i Irak, Libya og Syria.

Den maktkampen som pågår nå har altså direkte forbindelse med kampen om USAs utenrikspolitiske linje. Og om maktkampen er brutal nå, så tyder alt på at den kommer til å tilspisse seg. Sentralt i kampanjen mot Flynn står John McCain, og hans mål er å opprettholde aggresjonspolitikken mot Russland.

Det at Flynn ble tvunget til å gå av, kan redusere Trumps mulligheter til å få til den varslede avspenningen overfor Russland. Og Trump kan ha mye større problemer foran seg. Wall Street Journal melder at etterretningsorganisasjoner i USA holder tilbake informasjon overfor presidenten.

Det er jo kjent at Trump har et anstrengt forhold til etterretningstjenestene, men dersom de også aktivt holder tilbake informasjon overfor landets øverstkommanderende, så er det potensielt så alvorlig at Trump kan bli nødt til å handle. Og det er i så fall en krig det slett ikke er sikkert at han vil vinne.

Tyske Die Welt melder et spekulanten George Soros vedder en kjempeformue mot Trump. Han er som kjent en innbitt tilhenger av intervensjons- og regimeskiftepolitikken som de foregående presidentene har stått for.

Foran et fullpakket publikum på World Economic Forum (WEF) i Davos, skal Soros ha truet store multinasjonale selskaper om å holde seg fra å gjøre en hvilken som helst virksomhet i USA inntil Donald Trump er feid av banen, eller «ta konsekvensene».

Da han ble spurt om hva han ville si til bedrifter som forbereder seg for virkningen av det nye presidentskapet, sier han: «Jeg ville holdt meg så langt vekk fra det som jeg kan.»

Uansett – ærlighet varer lengst.

Skrevet av Sjur Cappelen Papazian

SSBs tall for norsk våpeneksport i 2016

Norge eksporterte våpen for 1,9 milliarder kroner i 2016, 485 millioner mindre enn året før, viser SSBs statistikk. Med unntak av 2015 har trenden for våpeneksporten vært nedadgående siden toppåret 2009, da eksportverdien var 3,1 milliarder kroner. I perioden 2012–2016 ble det totalt eksportert militære våpen fra Norge for 10,7 milliarder kroner, en nedgang fra 13,6 milliarder for femårsperioden 2007–2011.

Tallgrunnlaget i SSBs statistikk baserer seg på tollvesenets utførselsdeklarasjoner og tar for seg militære våpen med unntak av krigsfartøy og kampfly. Stortinget publiserer årlig en stortingsmelding om norsk våpeneksport.

Tallene avviker noe fra SSBs statistikk fordi Utenriksdepartementet har en egen vareinndeling samt at det tas med eksport av tjenester og reparasjonshandel. I stortingsmeldingen oppgis det at det i 2015 ble eksportert forsvarsmateriell for 4,2 milliarder kroner.

Data fra FNs utenriksdatabase Comtrade viser at Norge i 2015 var verdens tiende største våpeneksportør. Disse dataene er imidlertid lite sammenlignbare fordi landene har svært ulike regler med hensyn til registrering av våpenhandel. SIPRI, Stockholms internasjonale forskningsinstitutt, beregner og rangerer internasjonal våpenhandel på et bredere grunnlag.

I fjor var det nedgang i alle de tre større våpengruppene. «Bomber, granater, miner, raketter og lignende krigsmateriell» falt med om lag en tredel til 742 millioner kroner. Gruppen «våpen og våpendeler» gikk ned rundt 20 prosent, mens det ble eksportert 10 prosent mindre «patroner og deler». I den siste våpengruppen, «stridsvogner og andre motordrevne pansrede stridsvogner og deler», var det derimot en markant økning i eksporten – fra 26 til 75 millioner kroner.

På grunn av våpenavtaler og store våpenleveranser over lengre tidsperioder varierer eksporten til enkeltland mye fra ett år til et annet. USA var likevel i 2016, som i tidligere år, den største mottakeren av norske våpen.

I 2016 gikk 40 prosent av våpeneksporten til amerikanerne. Det ble utført våpen til USA for 773 millioner kroner, 10 prosent mindre enn i 2015. Noe over halvparten av eksportverdien var varer klassifisert i gruppen «bomber, granater, miner, raketter o.l.».

Tallet var 75 prosent til NATO-landene samlet, mot 68 prosent året før. Til sammenligning har andelen av utførselen som har gått til NATO-allierte i snitt ligget på 69 prosent i femårsperioden 2012–2016.

Blant europeiske land var det Nederland og Sveits som importerte for høyest beløp fra Norge i 2016. Begge land mottok norske våpen for 121 millioner kroner, om lag som året før. Eksporten til Sverige og Tyskland økte til henholdsvis 104 og 84 millioner kroner, mens utførselen til Polen, som har vært svært høy i femårsperioden, falt mye. Den endte på 52 millioner mot 333 millioner i 2015.

Samlet sett for de fem siste årene gikk 31 prosent av våpeneksporten til USA, mens hele 11 prosent av våpenverdien – 1,2 milliarder kroner – var utførsel til Polen. Øvrige land som i perioden importerte norske våpen for mellom 0,5 og 1 milliard kroner, var Sveits og Sverige.

I det norske eksportkontrollregelverket står det at «[…]Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Militært utstyr skal heller ikke eksporteres dersom det er åpenbar fare for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking.

Hvordan dette fungerer i praksis er omdiskutert. I fjor solgte Norge våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil», til autoritære regimer, inkludert diktaturer involvert i konflikt.

Med hensyn til land i Midtøsten-regionen Eksporten til Kuwait falt fra drøyt 16 til 4 millioner kroner. Det var en ubetydelig våpenhandel med Oman (16 000 kr) og ingen utførsel verken til Qatar eller Saudi-Arabia. Mesteparten av varene som ble eksportert til regionen, var innen våpengruppene «patroner og deler» og «våpen og våpendeler».

De senere årene har Norge eksportert militært utstyr til Saudi-Arabia og Emiratene, noe som har fått Røde Kors og en rekke andre organisasjoner til å frykte at sivile i Jemen kan bli drept med norsk ammunisjon. Det fryktes for at ammunisjon solgt fra Norge til Emiratene kan bidra til brudd på humanitærretten i Jemen.

Forum for Utvikling og Miljø tok i september til orde for full granskning av våpeneksport til borgerkrigen i Jemen. Norske selskaper har eksportert krigsmateriell for 139 millioner kroner til ulike gulf-nasjoner som er parter i borgerkrigen.

UD stanset deler av våpeneksporten fra Norge til Emiratene fra første halvdel av 2016. Man holdt tilbake ytterligere utførsler av ammunisjon som kan anvendes med fare for brudd på humanitærretten i Jemen. Allikevel økte våpeneksporten til Emiratene til 79 millioner kroner i 2016 – 41 millioner mer enn året før. Blant annet ble det eksportert utstyr under kategorien “deler og tilbehør til våpen til militært bruk…” i mai, juni og august.

Norge solgte også våpen, under kategoriene «patroner og deler» og «bomber, granater, torpedoer, miner, raketter og liknende krigsmateriell samt deler dertil» til Thailand, som har vært et militærdiktatur siden kuppet i 2014. Vi selger altså våpen til et land rammet av intern konflikt, hvor statlige sikkerhetsstyrkers framferd bryter med folkeretten og internasjonale menneskerettigheter. For den norske regjeringen er det tydeligvis greit å fortsette å væpne en militærstyrke som har tatt den politiske makten i landet.

Sammenblanding av interesser

I teksten «How the EU cosied up to the defence lobby» publisert den 21. desember 2016 på nettsiden Investigate Europe skriver den romanske undersøkende journalisten Crina Boros at konsulenter som gir råd til EU kommisjonen vedrørende dets sikkerhetspolitikk også arbeider for selskaper som får relaterte forskningsprosjekter finansiert av EU, noe som reiser spørsmål om interessekonflikter.

Dette gjelder ikke minst for mennesker med tilknytning til Aerospace and Defence Industries Association of Europe (ASD) og European Organisation for Security (EOS), hvor av begge holder til på samme adresse i Brussel. De representerer forsvars- og sikkerhetsselskaper som får EU-finansierte kontrakter. De er vellykkede når det kommer til å vinne anbud og har sterk innflytelse på EUs sikkerhetspolitikk.

De er blant de 30000 lobbyistene som forsøker å influere EUs lovgivere i Brussel, noe som ofte reiser bekymringer vedrørende interessekonflikt når det kommer til utformingen av EUs politikk. Når det kommer til sikkerhetssektoren har dette vært et problem i etterkant av at EU satte opp et forskningsprogram vedrørende sikkerhet kort tid etter at et terrorangrep i Madrid drepte nesten 200 mennesker i 2004.

Fokuset endret seg da til å dreie seg om immigrasjon og cybersikkerhet. Dette i en tid med internasjonal økonomisk krise, framgang for høyreekstreme politiske partier, kronisk arbeidsløshet og flyktningkrise. Og ettersom en del av EUs strategi var å konsultere industriaktører vedrørende relaterte reformer, programmer og deres innføring i utformingen av anbudsprosjekter ble det etablert rådgivergrupper.

EU-kommisjonens strategi er å la industrien hjelpe til med å definere problemene og planlegge løsningene, som de så vil gi tilbud om å utvikle. Eksperter kan nå delta i EUs rådgivergrupper i egen kapasitet, som vil si å handle uavhengig og uttrykke sine egne personlige syn. Resultatet er interessekonflikter og utydelighet.

Blant annet har Security Advisory Group (SAG) arbeidet på et program kalt Security til 1.4 milliarder euro under EUs 7th Research Framework Programme (FP7) fra 2007 til 2013 med et budsjett på over 50 milliarder euro. I 2014 ble rammeverket refabrikert som Horizon 2020 (H2020) og finansiert med nesten 80 milliarder euro, hvor av over 1.6 milliarder euro gikk til å innføre dets Secure Societies pillar.

Problemet er at industrien har fått inflytelse når det kommer til å forme sikkerhetspolitikken. For eksempel er det flere eksperter ved SAG som har arbeidet for en organisasjon med tilknytning til EOS. SAG endret navn til Protection and Security Advisory Group (PASAG) med oppstarten av H2020. Også her er det mange med tilknytning til EOS.

EU kommisjonen var tidligere transparent når det kommer til bruken av konsulenter, men har under H2020 hemmeligholdt sine forbindelser. Investigate Europe har undersøkt bakgrunnen til konsulentene og firmaene som vinner EUs anbud og har funnet at interessenter innen industrien rådgir kommisjonen for så å profittere på deres bestemmelser.

Ulike offentlige dokumenter fra EU kommisjonen viser at industrilobbyister spiller en avgjørende rolle når det kommer til å skape EU politikken. I rapporten « Civil Lliberties, Justice and Home Affairs: Review of Security Measures in the 7th Research Framework Programme FP7 2007-2013» utført av EU parlamentets Citizens’ Rights and Constitutional Affairs Policy Department heter det bl.a:

“Dette lukkede samfunnet, interesserte i utviklingen av store marginer av profitt for industrien, har suksessfult formet parameterne og begrunnelsen for EU-finansiert sikkerhetsforskning hvor hovedinteressentene i økende grad har spilt en rolle som portvakter.”

I etterkant av en klage fra anti-lobbyorganisasjonen Corporate Europe Observatory utførte ombudsman O’Reilly sin egen etterforskning i EU-kommisjonens rådgivende organ. I ombudsmannens rapport fra 2015 står det blant annet at det er en “oppfattet ubalanse i favør av selskapsinteresser i visse grupper og potensielle interessekonflikter blant eksperter som deltar i egen kapasitet”.

Skrevet av Sjur Cappelen Papazian.

Teksten kan finnes her: http://www.investigate-europe.eu/en/how-the-eu-cosied-up-to-the-defence-lobby/

10 konflikter å følge med på i 2017

Den tidligere franske diplomaten Jean-Marie Guéhenno er president og leder av International Crisis Group (ICG). Han tjenestegjorde som FNs visegeneralsekretær for fredsstykeoperasjoner mellom 2000 og 2008. Han er forfatter av boken “The Fog of Peace: A Memoir of Peacekeeping in the 21st Century.»

I sin tekst «10 Conflicts to Watch in 2017 – From Turkey to Mexico» publisert i det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy den 5. januar 2017, skriver Guéhenno at verden nå går inn sin farligste epoke på flere tiår.

Han begrunner dette med at den krigføringen vi de siste årene har opplevd overgår vår evne til å løse deres konsekvenser. Vår kollektive manglende evne til å håndtere kriser, inkludert alt fra den pågående globale flyktningkrisen til spredningen av terrorisme, fører selv i fredlige samfunn til en farlig polarisering og demagogi.

Ifølge Guéhenno er det nettopp dette som har ført til at Donald Trump ble valgt som USAs nye president, noe han hevder er den viktigste hendelsen sist år og en hendelse med dyptgripende geopolitiske konsekvenser. Han peker på at den usikkerheten som eksisterer rundt Trumps utenrikspolitiske agenda i seg selv kan virke destabiliserende, og da især ettersom det involverer den mektigste aktøren på den globale scenen.

Guéhenno trekker frem at til tross for at de siste 60 år har sett en rekker kriser, alt fra Vietnamkrigen til folkemordet i Rwanda og Irakkrigen, har visjonen om en internasjonal orden bygget på samarbeid blitt dannet i etterkant av Andre verdenskrig. Denne har blitt anført av USA og har dannet grunnlaget for relasjonen mellom de store maktene i etterkant av Den kalde krigen.

Ifølge Guéhenno var denne orden ved å endre seg selv før Trump vant valget. Den begynte under Barack Obamas presidentperiode. Obama jobbet for at internasjonale institusjoner skulle fylle dette gapet. Man kan i dag ikke regne med at USA vil garantere for dagens orden.

USAs reduserte betydning dannet blant annet grunnlaget for den neokonservastive politikken under George Bush. For eksempel hadde den innflytelsesrike neokonservative tenketanken Project for the New American Century (PNAC) det til formål å fremme USAs globale lederskap, noe organisasjonen hevdet ville være godt for både USA og resten av verden.

Hard makt, som vil si bruk av militære og økonomiske virkemidler når det kommer til å influere adferden eller interessene til andre politiske organer og land, står i kontrast til myk makt, som stammer fra bruken av diplomati, kultur og historie. Ifølge Guéhenno er det større sannsynlighet for at USA harde makt, når den ikke er ledsaget av myk makt, vil bli oppfattet som en trussel heller enn en trygghet.

Han hevder at usikkerheten rundt USAs nye politiske innstilling til Europa har blitt forsterket av Brexit. Nasjonalistiske grupper har vunnet styrke i flere europeiske land og fremtiden for det europeiske prosjektet er usikker. EUs potensielle oppløsning er ifølge Guéhenno en av dagens største utfordringer. Dette fordi verden ikke har råd til å miste Europas balanserte stemme.

Han trekker også frem regionale rivalerier, inkludert mellom Iran og landene i den persiske gulfen, og at de resulterende stedfordrederkrigene har hatt katastrofale konsekvenser i flere land, inkludert i Syria, Irak og Jemen. Terroristgrupper trives i maktvakuum og utnytter kriger og svake starer til å konsolidere sin makt. Problemet er at terrorisme kun er en taktikk og det å bekjempe en taktikk ikke kan definere en strategi.

Ifølge Guéhenno er det mange av verdens ledere som hevder at man må forenes rundt et felles mål om å bekjempe terrorisme. Men dette er en illusjon ettersom terrorisme bare er en taktikk. I siste ende er hva det internasjonale systemet trenger en strategi for å forebygge konflikter på en inkluderende måte der statene fungerer som byggeklosser.

I det nåværende klima vinner transaksjonsdiplomati frem. Taktiske forhandlinger erstatter langsiktige strategier og verdidrevet politikk. En tilnærming mellom Russland og Tyrkia kan føre til en reduksjon av vold i Syria, men Moskva og Ankara må til slutt hjelpe til med å danne en vei mot et mer inkluderende styresett.

Gjør de ikke dette vil de ifølge Guéhenno risikere å bli sugd stadig dypere inn i den syriske hengemyr. Dette på grunn av at det er usannsynlig at et stabilt Midtøsten vil oppstå som et resultat av den midlertidige konsolideringen av autoritære regimer som ignorerer kravene fra de fleste av sine folk.

EU, som lenge har vært en forsvarer av verdibasert diplomati, har inngått forhandlinger med Tyrkia, Afghanistan og afrikanske stater for å stanse strømmen av migranter og flyktninger – med bekymringsfulle globale konsekvenser. På den annen siden kan Europa dra fordel av de bedrede relasjonene mellom USA og Russland til å styrke arbeidet for våpenkontroll for både konvensjonelle og atomstyrker, noe han hevder vil være mer beleilig enn opportunistisk.

Beijings harde tilnærming når det kommer til sitt forhold med andre asiatiske land, samt med Afrika og Latin Amerika, viser hva en verden uten den implisitte forsikringen av USA vil se ut som.

Guéhenno hevder at slike transaksjonelle avtaler kan synes som en gjeninnføring av av realpolitikk, men at et internasjonalt system basert på kortsiktige forhandlinger vil trolig ikke være stabilt. Avtaler kan bli brudt når de ikke reflekterer langtidsstrategier. Uten en forutsigbar orden, bredt aksepterte regler og sterke institusjoner vil med andre ord rommet for konflikt være større.

Verden er i økende grad flytende og multipolar, presset og trukket av ulike stater og ikkestatlige aktører — av væpnede grupper så vel som av det sivile samfunn. I en verden snudd på hodet kan ikke stormakter egenhendig begrense eller kontrollere lokale konflikter, men de kan manipulere eller bli trukket inn i dem: Lokale konflikter kan være gnister som tenner langt større flammer.

Uansett om vi liker det eller ikke er globaliseringen et faktum. Vi er alle forbundet. Syrias krig førte til en flyktningkrise som bidro til Brexit, hvis dype politiske og økonomiske konsekvenser igjen vil påvirke tilgrensende land og regioner. Land kan ønske å vende seg innover, men det er ikke noe fred og fremgang uten en mer samarbeidende måte å løse verdensaffærene på.

I sin tekst trekker Guéhenno opp en liste med 10 konflikter som står på trappene i 2017, som inkluderer konfliktene i Syria og Irak, Tyrkia, Jemen, Sahel og Tsjadbassenget, Kongo, Sør-Sudan, Afghanistan, Myanmar, Ukraina og Meksiko. Disse konfliktene illustrerer dagens trender, men Guéhenno utforsker i sin tekst også måter å løse de farlige dynamikkene involvert.

Guéhenno peker blant annet på at krigen mot IS i Syria og Irak trolig vil fortsette, mens Tyrkias kamp mot kurdiske grupper kan eskalere. Det er ingen utsikter til en slutt på krigen i Jemen, og Sør-Sudan og Afghanistan opplevde begge økende voldsnivåer og en forverret sikkerhetssituasjon i løpet av 2016 som vi trolig vil se også i deler av 2017.

Terrorgrupper vil fortsette å være en alvorlig trussel i Sahel-beltet, kanskje spesielt i Nigeria og Mali, mens Den demokratiske republikken Kongo kan rammes av uro, opprør og vold dersom landets politiske situasjon ikke bedres og myndighetene ikke arrangerer valg. I Myanmar har sikkerhetsstyrkenes overgrep mot landets Rohingya-befolkning skapt protester, og væpnede grupper har reagert med angrep på militære mål. Mange grupper er fortsatt i konflikt med myndighetene og det er uklart hvorvidt planlagte fredssamtaler vil føre fram.

Ukraina er fortsatt sterkt preget av konflikten i deler av landet og høye korrupsjonsnivåer, mens relasjonen mellom USA og Mexico mildt sagt er spent. Etter Trumps valgseier er det også fare for at relasjonen blir ytterligere forverret, og at sikkerhetssituasjonen og den humanitære situasjonen i Mexico påvirkes i negativ retning.

Innlegget er skrevet av Sjur Cappelen Papazian.

Bilde: Av Enno Lenze – https://www.flickr.com/photos/ennolenze/15762014747/in/album-72157649197989070/, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=40514071

Forsvarsplanen er klar

I går ble Norges framtidige forsvar diskutert på Stortinget, og planen for de kommende årene er klar, i alle fall delvis.

Når det gjelder hæren er det imidlertid fortsatt uklart hva som vil skje, i påvente av en landmakt-utredning som skal være klar i løpet av neste år. Resultatet er at mange av de planlagte investeringene i Hæren utsettes inntil utredningen foreligger. Inntil det er det likevel klart at grensevakten i Finnmark styrkes, og at vedlikehold og utbedring av mangler skal gjøre flere hæravdelinger operative.

Heimevernet skal reduseres fra 45 000 til 38 000 soldater, Heimevernet i Finnmark skal styrkes, mens Sjøheimevernet legges ned.

Mens 6 av Marinens MTB-båter er planlagt å fases ut når F-35-flyene en gang blir operative, skal de 5 fregattene få tilført ressurser til å kunne seile mer, og 4 nye ubåter skal kjøpes inn for å erstatte dagens 6 ubåter. I tillegg skal det kjøpes inn 14 nye NH90-helikoptere.

Beslutningen om å kjøpe 52 av de problemforfulgte F-35-flyene endres ikke, de fleste av disse vil stasjoneres på Ørland utenfor Trondheim. Nye Poseidon overvåkningsfly skal erstatte dagens Orion-fly i løpet av de neste årene, og stasjoneres på Evenes. Flere baser, inkludert på Andøya, Kjeller og Kjevik, skal legges ned.

Regjeringen har, fullt fortjent, blitt kritisert for begrenset åpenhet i denne prosessen. Hva vil skje med Hæren? Hvordan vil vi kompensere for en mulig redusert landmakt? Hva er begrunnelsen for utfasingen av Orion-flyene og valget av Poseidon som erstatteren? Dette er ting vi ikke vet svaret på, fordi regjeringen ikke har ønsket en åpen debatt. Det vil også si at Stortinget har diskutert vårt framtidige forsvar uten informasjon om viktige forhold som burde ligget til grunn for debatten

I tillegg, og som vi også har sett i regjeringens utenriks- og sikkerhetspolitikk, bærer planen preg av en vending mot sterkere et fokus på avskrekking og mindre på beroligelse. Forsvarsstrukturen skal være mer offensivt innrettet, med en økt satsning på strategiske kapasiteter som kampfly, ubåter og langtrekkende presisjonsvåpen. Dette framstår som myntet på avskrekking av Russland, og deltagelse i offensive NATO-operasjoner. Den nylig beslutningen om å stasjonere amerikanske marinesoldater på Værnes kan være forberedelsen på å fylle tomrommet som nedbyggingen av land-makten vil skape, og et bilde på den økende militær avhengighet av våre allierte. Det spørs om dette vil være konfliktdempende i en stadig mer tilspisset situasjon mellom Russland og vestlige NATO-land.

Norsk støtte til amerikansk drone-politikk

I begynnelsen av oktober ble en felles erklæring om eksport og bruk av angrepsdroner signert av flere land, inkludert Norge.

Erklæringen er et amerikansk initiativ, og Washington har lagt betydelig press på allierte land for å slutte seg til det som presenteres som et forsøk på å forhindre uansvarlig eksport og bruk av droner. Det de 48 landene som har stilt seg bak erklæringen i virkeligheten promoterer, er et dokument med en ordlyd som setter en lavere standard enn allerede eksisterende amerikanske eksportkontrollreguleringer. Prinsippene i erklæringen vil i praksis bevege reguleringene for eksport og bruk av droner i de statene som har signert mer i retning nivået på amerikanske reguleringer, og det ser altså ut som disse er i ferd med å svekkes. Det kan også bety en svekking av reguleringene i de andre landene som har signert erklæringen. Teksten gir stort handlingsrom for bruk og eksport av droner i henhold til en stats sikkerhetsinteresser, og noen kritikere ser dette som lite annet enn en åpning for økt eksport av amerikanske droner til et globalt dronemarked i sterk vekst.

Stater som har vært kritiske til erklæringen har uttalt frykt for at den kan være en blankofullmakt til framtidig bruk og eksport av droner, og at den kan brukes til å legitimere USAs nåværende bruk av droner som i tråd med folkeretten og dermed også legge grunnlaget for framtidig bruk langs de samme linjene. Erklæringens bruk av uttrykket ”ansvarlig bruk” antyder at statene som signerer i dag bruker droner på en ansvarlig måte, noe som neppe er dekkende for USAs droneangrep mot markedsplasser, bryllup og begravelser. I tillegg har stater uttrykt bekymring for at erklæringen vil gjøre det vanskeligere å stille noen til ansvar for brudd på folkeretten begått med droner, og at tilsluttede stater står fritt til å benytte samme praksis og grunnlag for droneangrep som USA gjør i dag. Blant annet kan erklæringen åpne for unilaterale angrep på mistenkte trusler utenfor egne grenser, uten en krigserklæring, på samme måte som USA gjør i dag i land som Jemen og Somalia. Det spørs om global sikkerhet og stabilitet er tjent med en videre utbredelse av denne dronepraksisen.

Erklæringen kan være starten på en sårt tiltrengt diskusjon om internasjonale standarder for eksport og bruk av droner. Men den legger listen altfor lavt, og her må land som Norge presse for bedre standarder som kan sikre en ansvarlig bruk som ikke skaper usikkerhet og ustabilitet og som er i tråd med folkeretten.

 

Publisert på Dagsavisen Nye Meninger

For et atomvåpenforbud i Bergen

I september arrangerte den japanske fredsorganisasjonen Soka Gakkai International (SGI), i samarbeid med Norges Fredslag, Nei til atomvåpen og ICAN Norge, et seminar om atomvåpen på Litteraturhuset i Bergen.

Seminaret ble organisert i forbindelse med åpningen av SGIs vandreutstilling Everything You Treasure på Litteraturhuset. Utstillingen består av 40 paneler som belyser den historiske bruken av atomvåpen, trusselen disse våpnene fortsatt representerer for menneskeheten, vellykkede nedrustningsinitiativer, og alternative perspektiver på debatten rundt atomvåpen. Formålet med utstillingen er å oppfordre publikum til å reflektere rundt hvordan bruken av atomvåpen vil påvirke dem selv og de tingene de setter høyest, samt rundt hvordan vi som individer kan bidra til kampen mot atomvåpen.

Utsillingen ble først satt opp i Hiroshima i 2012, og har siden blitt vist i 62 byer i 15 land. Utstillingen ble åpnet av SGIs Executive Director of Peace and Global Issues, Hirotsugu Terasaki, med åpningstaler også fra Arne Strand fra Christian Michelsens Institutt og Susanne Urban fra IKFF i Bergen.

Åpningen av utstillingen ble etterfulgt av seminaret, med introduksjoner av Kimiaki Kawai fra SGI, Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Frode Ersfjord fra Nei til atomvåpen, og Anne Marte Sundnes Skaland fra ICAN Norge. Fokus for innledningene var den aktuelle situasjonen rundt atomvåpen i verden, de nylig avsluttede samtalene i FNs Open Ended Working Group on nuclear weapons i Genève, samt de etiske og menneskerettslige aspektene rundt bruk av atomvåpen.

Etter innledningene deltok innlederne, sammen med Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Åsne Hagen fra Rødt, Marianne Sæhle fra SV og Joakim Kyrre Myklebust fra Miljøpartiet De Grønne, i en samtale rundt den politiske debatten rundt atomvåpen i Norge og Japan, moderert av Alexander Harang, styreleder i Norges Fredslag. Panelet kom blant annet inn på et internasjonalt forbud mot atomvåpen, alternative veier mot en verden uten atomvåpen og ulike nedrustningsinitiativer og Norges og Japans holdning til disse. I tillegg diskuterte deltageren viktigheten av å belyse de etiske og moralske sidene ved atomvåpen, samt det faktum at det er umulig å bruke denne typen våpen på en måte som er i henhold til internasjonal humanitærrett.

Samtalen ble krydret med gode spørsmål fra publikum, og avrundet med mer uformelle samtaler mellom innledere, deltagere og publikum under en mottagelse etter seminaret. Det var liten tvil om en generell motstand mot atomvåpen blant de tilstedeværende, og et ønske om norsk støtte for et internasjonalt forbud mot atomvåpen.