For et atomvåpenforbud i Bergen

I september arrangerte den japanske fredsorganisasjonen Soka Gakkai International (SGI), i samarbeid med Norges Fredslag, Nei til atomvåpen og ICAN Norge, et seminar om atomvåpen på Litteraturhuset i Bergen.

Seminaret ble organisert i forbindelse med åpningen av SGIs vandreutstilling Everything You Treasure på Litteraturhuset. Utstillingen består av 40 paneler som belyser den historiske bruken av atomvåpen, trusselen disse våpnene fortsatt representerer for menneskeheten, vellykkede nedrustningsinitiativer, og alternative perspektiver på debatten rundt atomvåpen. Formålet med utstillingen er å oppfordre publikum til å reflektere rundt hvordan bruken av atomvåpen vil påvirke dem selv og de tingene de setter høyest, samt rundt hvordan vi som individer kan bidra til kampen mot atomvåpen.

Utsillingen ble først satt opp i Hiroshima i 2012, og har siden blitt vist i 62 byer i 15 land. Utstillingen ble åpnet av SGIs Executive Director of Peace and Global Issues, Hirotsugu Terasaki, med åpningstaler også fra Arne Strand fra Christian Michelsens Institutt og Susanne Urban fra IKFF i Bergen.

Åpningen av utstillingen ble etterfulgt av seminaret, med introduksjoner av Kimiaki Kawai fra SGI, Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Frode Ersfjord fra Nei til atomvåpen, og Anne Marte Sundnes Skaland fra ICAN Norge. Fokus for innledningene var den aktuelle situasjonen rundt atomvåpen i verden, de nylig avsluttede samtalene i FNs Open Ended Working Group on nuclear weapons i Genève, samt de etiske og menneskerettslige aspektene rundt bruk av atomvåpen.

Etter innledningene deltok innlederne, sammen med Fredrik Heldal fra Norges Fredslag, Åsne Hagen fra Rødt, Marianne Sæhle fra SV og Joakim Kyrre Myklebust fra Miljøpartiet De Grønne, i en samtale rundt den politiske debatten rundt atomvåpen i Norge og Japan, moderert av Alexander Harang, styreleder i Norges Fredslag. Panelet kom blant annet inn på et internasjonalt forbud mot atomvåpen, alternative veier mot en verden uten atomvåpen og ulike nedrustningsinitiativer og Norges og Japans holdning til disse. I tillegg diskuterte deltageren viktigheten av å belyse de etiske og moralske sidene ved atomvåpen, samt det faktum at det er umulig å bruke denne typen våpen på en måte som er i henhold til internasjonal humanitærrett.

Samtalen ble krydret med gode spørsmål fra publikum, og avrundet med mer uformelle samtaler mellom innledere, deltagere og publikum under en mottagelse etter seminaret. Det var liten tvil om en generell motstand mot atomvåpen blant de tilstedeværende, og et ønske om norsk støtte for et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Advertisements

Ukrainakrise skaper europeisk rustningsspiral

Dette innlegget er skrevet av Alexander Harang, daglig leder i Fredslaget. Innlegget var først på trykk i Ny Tid 28. mars.

Krisen i Ukraina brukes i dag som beveggrunn for ny opprustning i Europa. Dette vil skape mer usikkerhet, og må imøtekommes med tillitsbyggende tiltak mellom øst og vest. 

I øyeblikket kan 2014 se noe historisk ut. Militær annektering i Europa synes som gamledager om igjen. Haukene på begge sider i Ukraina konflikten kaller nå på mobilisering imot vest og imot øst. Selv sindige akademikere snakker om en ny kald krig i emning. I dette forverrede politiske klima i Europa ligger også kimen til ny destabiliserende opprustning. Utviklingen har skremmende likhetstrekk med rustningsspiralen som drev oss inn i 1. verdenskrig for ganske nøyaktig hundre år siden.

I skrivende stund er 60 000 russiske tropper utplassert langs Ukrainas østgrense og på Krim. Denne uken viste den Ukrainske regjeringen at deres primære respons til denne trusselen er massiv opprustning. Det ble avsatt 697 millioner dollar til mobilisering, modernisering av våpen og generell oppgradering av de ukrainske styrkene. Den Ukrainske statsministeren Arseniy Yatsenyuk begrunner dette med et absolutt utgangspunkt; ingenting er viktigere enn Ukrainsk statssikkerhet akkurat nå. Alle andre statlige utgifter er verdiløse om det ukrainske militære ikke er i stand til å forsvare staten, sier statsministeren.

Den Ukrainske hæren ble gradvis nedskalert fra Sovjetunionens oppløsning frem til 2011. Fra 2011 til 2012 økte så det Ukrainske forsvarsbudsjettet med 20,7 %. Økningen i militærutgifter ble finansiert ved dype kutt i mange offentlige program, også budsjettet for sosialhjelp. Utviklingen fikk fortsette i 2013. Da Russland annekterte Krim var de ukrainske landstyrkene bevæpnet med 2 155 pansrede kjøretøy, 732 tanks og 72 angrepshelikoptre. Det ukrainske luftvåpenet besto av 208 kampfly og 39 transportfly, mens marinen hadde 26 kampfartøy, 12 antiubåt fly og helikoptre, samt 41 tanks og 177 pansrede kjøretøy. Dette viser et allerede høyt rustningsnivå i Ukraina. Ifølge Global Militarization index for 2013 var Ukraina verdens tjuende mest militariserte landet i verden, og det allerede før krimkrisen inntraff.

På tross av jevnlige nyhetsmeldinger om et militært svakt Ukraina de siste månedene, har altså Ukraina et høyt rustningsnivå. Riktignok er en del av deres arsenal mindre moderne enn det russiske, men Ukraina er på ingen måte noen avrustet stat. Selv om Russland eksempelvis har ti ganger flere angrepshelikoptre tilgjengelig enn Ukraina, er det ukrainske kampflyvåpenet nesten fire ganger så stort som det norske. Nå som militær oppbygging fremstår som en langsiktig tilnærming til konflikten både fra ukrainsk og russisk side, får dette også svært negative ringvirkninger på resten av Europa.

Først ut er de baltiske landene og Øst- Europa. I Estland argumenterer nå statsministeren for at krisen i Ukraina må medføre betydelige økninger i landets militære investeringer. I forrige uke ba forsvarsminister Urmas Reinsalu nasjonalforsamlingen om en dobling av innsatsen for å øke landets militære kapasitet. Tilsvarende ba Polen sine våpenleverandører om fortgang i leveringen av bestilt rakettskjold og nye droner denne uken. Polens droneprogram er gigantisk. Landet skal etter planen anskaffe flere hundre droner til en verdi av 980 millioner dollar innen 2022. Denne anskaffelsen er en direkte parallell til Russlands planlagte anskaffelse av nye militære droner til en verdi av 8,8 milliarder dollar innen 2020.

Ukrainakrisen påvirker også utsiktene for videre atomnedrustning. Dette er svært dramatisk. De siste ukene har Russland truet med å gå bort fra sine forpliktelser gitt i de fleste gjeldende avtalene om atomnedrustning og ikke-spredning av atomvåpen. De bilaterale avtalene Russland har inngått med USA om atomnedrustning, altså INF avtalen om mellomdistansevåpen og START avtalene om strategisk atomnedrustning, er mest utsatt. Russland har også truet med å trekke seg fra ikkespredningsavtalen (NPT), men da på en mer indirekte måte. Enda viktigere er USAs trussel om å avslutte alt militært samarbeid med Russland som svar på Ukrainakrisen. Om dette skjer fra Washingtons side, har russerne gjort det klart at de vil blokkere all amerikansk inspeksjon av russiske atomvåpen. Det er nærmest utenkelig at videre russisk-amerikansk atomnedrustning vil kunne fortsette om dette får skje.

I tiden som kommer vil vi helt sikkert også se økt press for fortsatt opprustning i Norge, på bakgrunn av krisen i Ukraina. Stortinget vil nok se lettere på nyinvesteringer i Forsvaret enn tidligere. I denne situasjonen blir det avgjørende at noen klarer å holde hodet kaldt. Rustningsspiraler er emosjonelt sett enkle å forklare. Alle vet at akutt frykt påkaller handlekraft fremfor analysekraft. Samtidig er rasjonale for våpenkappløp alltid negativt; prisen du betaler for din egen sikkerhet øker ved våpenkappløp, samtidig som faren for krig øker i takt med de gjensidige våpenanskaffelsene. Når Norge investerer i en ekstra fregatt for å trygge oss mot russerne, og russerne svarer med å sjøsette to nye fregatter, må altså Norge investere i enda en fregatt for å oppnå det samme relative sikkerhetsnivå som vi hadde før vi kjøpte den første fregatten. Prisen av det relative sikkerhetsnivået blir dermed to fregatter for mye.

I skrivende stund planlegger Russland våpenanskaffelser til en verdi av hele 9,7 milliarder dollar innen 2020. Norge vil uansett ikke kunne matche noe slikt. Det er derfor ikke bare idealistisk riktig å søke alternativer til gjensidig opprustning, men også rasjonelt i forhold til vår rene egeninteresse. Det som skal til for å tre ut av en rustningsspiral er først og fremst økt tillit mellom partene. Norge bør derfor fokusere lagt sterkere på tillitsbyggende tiltak ovenfor Russland i tiden som kommer. Dette som en avgjørende tilnærming for å unngå våpenkappløp, og dermed også økt usikkerhet i våre nærområder.

Berlin Sessions 2014

Dette innlegget er skrevet av Hanna Lyngstad Wernø, organisasjonsrådgiver i Fredslaget.

Torsdag og fredag forrige uke arrangerte ICAN, i samarbeid med organisasjonene Article 36 og IKV Pax Christi, et todagers seminar om humanitær nedrustning. I en gammel transformatorstasjon i Berlin var europeisk sivilsamfunn samlet for å lære av hverandre, og for å diskutere planer for å få på plass nye nedrustningsprosesser.

bilde 4

”New and experienced campaigners must work together to continue the success of humanitarian disarmament and to achieve our shared goal of increased peace and security for all.”

De forskjellige innlederne snakket blant annet om kampanjen for å få på plass et forbud mot landminer, om kampanjen for å få til et forbud mot klasevåpen, om arbeidet for å kontrollere bruk av eksplosiver i tettbefolkede strøk, om viktigheten av å fortsette kampanjearbeidet selv etter at en internasjonal konvensjon er på plass, og om hvordan internasjonale avtaler kan implementeres og overholdelse bekreftes.

Felles for alle innlederne var anerkjennelsen av at det humanitære fokuset er det som driver arbeidet som gjøres av de ulike organisasjonene og kampanjene. Humanitær nedrustning, enten det gjelder arbeidet for et forbud mot atomvåpen,  arbeidet med å styrke regelverket for håndvåpenkontroll, eller arbeidet for å stoppe utviklinga av Killer Robots, handler om å jobbe mot konflikt, mot menneskelig lidelse og nød, og for en mer fredelig verden.

”It does not matter what weapon we work on – to reduce harm is our common goal”

 

Berlin sessions (ICAN)