Innovasjon i fredsprosessen i Colombia

I løpet av det siste halvåret har partene i konflikten i Colombia tatt viktige skritt mot en fredelig løsning på konflikten. Samtalene har vært konstruktive og 23. juni undertegnet myndighetene og FARC-geriljaen en gjensidig våpenhvile. Det ser ut til at en endelig fredsavtale kan undertegnes i løpet av relativt kort tid, og dermed sette sluttstrek for en borgerkrig som har pågått i over et halvt århundre og medført rundt 200 000 drepte og 7 millioner internt fordrevne.

I en ny rapport peker Norsk Ressurssenter for fredsbygging (NOREF) på noen innovative tilnærminger innen fredsmegling som har blitt tydelige i løpet av fredsforhandlingene i landet. Partene har lært av tidligere feil og utviklet forhandlingsrammeverk godt tilpasset situasjonen i Colombia og særtrekkene ved konflikten.

Denne runden med samtaler mellom partene ble igangsatt i 2011, uten at en våpenhvile var avtalt. Samtalene fokuserte på jordbruksutvikling, politisk deltagelse, ulovlige avlinger, konfliktens ofre, og avslutningen på konflikten. Mens de første tre fokusområdene gikk relativt smertefritt, tok diskusjonene rundt ofrene og rettferdighet 15 måneder. Opprinnelige forslag om straffefrihet for overgrep begått av begge parter møtte omfattende motstand, og ble forkastet.

Under forhandlingene roterte FARC mellom medlemmene i sitt forhandlingsteam for å skape en bred følelse av eierskap til prosessen blant geriljaoffiserene i delegasjonen, og for å bedre deling av informasjon med geriljasoldatene i felt i Colombia. Myndighetenes delegasjon inkluderte representanter for privat sektor og sikkerhetsstyrkene. Partene bestemte seg tidlig for at fleksibilitet til å tilpasse seg endringer i situasjonen var viktig, og at de derfor ikke var enige om noe før de var enige om alt.

NOREF-rapporten identifiserer fem områder hvor fredsforhandlingene mellom FARC og colombianske myndigheter har medført innovative løsninger.

  1. Etablering av et rammeverk som skiller mellom konfliktslutt og transformasjon. Mens forhandlingene mellom partene i Havanna fokuserte på å få slutt på konflikten, skulle en bredere, mer demokratisk fredsprosess i Colombia med deltagelse fra flere aktører og offentlige diskusjoner rundt flere temaer bidra til en samfunnstransformasjon til fred. Dette skulle sikre en inkluderende prosess som involverte hele samfunnet, med større balanse mellom det som skjer ved forhandlingsbordet og andre bredere samfunnsprosesser.
  1. Samtaler med ofrene i sentrum. For første gang har borgerkrigens ofre fått komme med innspill til og blitt invitert til å snakke med forhandlings-delegasjonene, og avtalen rundt overgangsjustis har vært formet av ofrenes rett til informasjon, rettferdighet, kompensasjon og garanti om noe lignende ikke vil skje igjen. Colombianske menneskerettighetsorganisasjoner har gjennom mange år arbeidet for å løfte fram menneskerettigheter som et av de beste virkemidlene for å håndtere og forebygge overgrep mot sivile, og det er gjort svært mye godt arbeid for å dokumentere overgrep. Myndighetene satte også i gang et omfattende program for å kompensere konfliktens ofre mens konflikten fortsatt pågikk. Nå har begge partene til konflikten påtatt seg ansvar for brudd på menneskerettighetene, og offentlig bedt ofrene om tilgivelse. Et spesialtribunal vil ha ansvar for å etterforske, rettsforfølge og dømme i konfliktrelaterte saker, og de dømte kan, dersom de samarbeider med tribunalet, sone straffen gjennom å hjelpe ofre og bidra til å reparere skadene på samfunnet de er medskyldige i. Statlige aktører og opprørere skal i denne sammenhengen behandles på samme måte, noe som bryter med en tradisjonell praksis hvor tolkninger av menneskerettighetene har fokusert på statlige aktører. Ordningen for overgangsjustis, Special Jurisdiction for Peace, vil kreve mer økonomiske og menneskelige ressurser enn noen annen lignende ordning.
  1. Forhandlingene inkluderer utvikling på landsbygda og narkotikasmugling. Colombia er preget av store sosiale og økonomiske ulikheter, og dette er blant faktorene som har bidratt til konflikten. Landet har aldri gjennomført en omfattende landreform, men dette er nå en viktig del av avtalen mellom partene. Temaet, som går igjen i mange konflikter i verden, får sjelden så mye oppmerksomhet i en fredsprosess som det har fått i Colombia, og dette er den første avtalen mellom FARC og regjeringen om en viktig politisk sak. Partene har kommet til enighet om en løsning som kombinerer lokalsamfunn av småbønder og store jordbruksselskaper, med distribusjon av jordbruksland, finansiell og teknisk støtte til småbønder, og respekt for individers og selskapers eiendomsrett som viktige ingredienser. I tillegg har samtalene kommet inn på narkotikaproduksjon og –smugling, som har vært sterkt knyttet til den væpnede konflikten. FARC innrømmer å ha beskyttet og skattlagt kokabønder, mens myndighetene anklager geriljagruppen for å ha tjent store penger på smugling. Det er flere bevis på samarbeid mellom geriljasoldater, statlige aktører og paramilitære grupper for å sikre inntekter fra narkotikasalg og smugling. Avtalen innebærer en endring i arbeidet mot narkotika, med mindre fokus på ødeleggelse av planter og kriminalisering av bønder og sterkere fokus på å redusere etterspørsel etter narkotika, både nasjonalt og internasjonalt.
  1. En kjønnskommisjon skal ha overoppsyn med avtalen. Kvinner får fortsatt svært sjelden delta i fredsforhandlinger. Også i dette tilfellet var forhandlings-delegasjonene dominert av menn, selv om kvinner ledet de fleste tekniske teamene på begge sider. Etter sterkt press gikk partene i 2014 med på å etablere en underkommisjon med ansvar for kjønnsspørsmål, for å gå gjennom alle dokumenter og sikre at provisjoner og språk er kjønnssensitivt. Kommisjonen er sammensatt av kvinnelige og mannlige representanter for begge partene og det internasjonale samfunnet. I tillegg har tre delegasjoner bestående av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeider med kjønnsspørsmål blitt invitert for å gi innspill rundt kjønnsperspektivet i forhandlingene og avtalene. Forhandlingene er trolig de eneste i verden som har tatt for seg lesbiske, homofile, biseksuelle og transseksuelles rettigheter.
  1. Forberedelsene til implementeringen av avtalen begynte før forhandlingene var over. Sosiale og politiske aktører har lenge diskutert hvordan problemene som vil oppstå etter signeringen av en avtale bør håndteres. Begge partene har fremmet forslag om hvordan freden kan sikres i avsidesliggende områder, inkludert styrking av statlige institusjoner i dialog med konfliktofre, og igangsetting av utviklingstiltak på landsbygden. Kongressen har innført lovgiving som har vært viktig for å støtte fredsprosessen, fredskommisjoner har blitt opprettet i begge parlamentets kamre, og offentlige fora har blitt arrangert over hele landet for å promotere prosessen. Forfatningsdomstolen har konstant overvåket eksisterende lovgivning nøye for å sikre at bestemmelser i avtalen har juridisk dekning, og foreslått juridiske endringer når det har blitt ansett som nødvendig. En post-konfliktminister har blitt utnevnt for å ha overoppsyn med implementeringen av avtalene, og lokale myndigheter har organisert egne konsultasjoner og fredsinitiativer i mange deler av landet. Samtidig har fredsundervisning blitt en obligatorisk del av pensum i offentlige og private utdanningsinstitusjoner, og offentlige diskusjoner rundt fredsavtalene har blir promotert. Dette er ansett som et viktig ledd i utviklingen av en fredskultur i Colombia. FARC har på sin side begynt transisjonen til en politisk bevegelse. Prosessen fram mot utsending av internasjonale våpenhvile- og demobiliserings-observatører har vært svært godt planlagt og timet. Da partene ble enige om å invitere FN for å håndtere dette, hadde colombianske myndigheter allerede vært i dialog med Sikkerhetsrådet om dette, og det tok bare en uke fra forespørselen ble gjort til en resolusjon forelå.

Ved siden av disse fem punktene trekker rapporten fram en rekke underpunkter som også har bidratt til konflikttransformasjonen, selv om de ikke regnes som like innovative som hovedpunktene. Blant disse nevnes tiltak fra de to partene for å skape tillit, inkludert endringer i diskurs, endrede framstillinger av motparten, diskusjoner rundt konfliktens underliggende årsaker, stans i kidnappinger og rekruttering av barnesoldater, og felles minerydding. I tillegg trekkes et aktivt sivilsamfunn fram, som både har gitt innspill direkte til prosessen og organisert egne møter og seminarer, samt internasjonale støttespillere som ikke har undergravd lokalt eierskap.

En fredsavtale er et viktig første skritt, men er ingen garanti for fred. Neste steg etter signeringen av en avtale vil bli å sikre folkelig støtte for avtalen, uttrykt gjennom en folkeavstemning. Så må begge partene leve opp til sine forpliktelser. Og for å sikre en varig fred må det en kulturell transformasjon til, for å endre trusselbilder, mistillit, frykt og hat, samt voldelige uttrykksformer og holdninger. Det er langt igjen, men et viktig grunnlag er på plass.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s