Spenningen øker, og det er ikke bare Russlands feil

Spenningsnivået mellom NATO og Russland har lenge vært stigende. Selv om vestlige ledere avfeier russiske påstander om at en ny kald krig er på vei, er det liten tvil om at situasjonen er i endring, og dessverre framstår ledere på begge sider som uinteresserte i å gjøre det nødvendige for å redusere spenningen. Fra russisk side har støtte til pro-russiske opprørere i Ukraina samt innlemmelsen av Krim-halvøya i Russland etter en mildt sagt kontroversiell folkeavstemning, fått vestlige ledere til å legge skylden på Russland for det stadig kjøligere forholdet. Men er det egentlig så enkelt?

Det er viktig å kritisere og reagere på russisk innblanding i ukrainske forhold. Men dette må samtidig ses i en større sammenheng. NATO-land, inkludert Norge, har siden begynnelsen av 1990-tallet involvert seg militært i andre land uten støtte i internasjonal lovgivning. Sanksjoner innført som en reaksjon på russiske brudd på internasjonal rett framstår som hyklerske når de ikke følges av sanksjoner mot lignende brudd utført av andre land. Og vestlige framstøt mot Ukraina, som blant annet inkluderte diskusjoner om framtidig medlemskap i NATO, ble naturlig nok ansett som en provokasjon fra russisk side til en slik grad at den anerkjente statsviteren John Mearsheimer og den tidligere amerikanske ambassadøren i Moskva Jack Matlock har gått langt i å beskylde Vesten for å være skyld i Ukraina-krisen.

Men viktigere enn hvem som begynte, er hvorvidt noe gjøres for å bedre situasjonen. Moskva ser ikke ut til å gjøre noe for å skape et mer positivt forhold. Og fra vestlig side er det også begrenset fokus på avspenning.

Blant utenlandsprosjektene som nevnes i årets norske statsbudsjett, er Sikkerhetssektorreform (SSR), støtte til andre lands reform av sine militære styrker. De viktigste mottakerlandene av denne støtten er Ukraina og Georgia, og Norge skal bidra med personell til NATOs liaisonkontorer i disse landene. I budsjettet heter det at «bidragene bidrar til å styrke disse landenes egen sikkerhet, samt å utvikle et sterkere NATO ved å forberede potensielle nasjoner for medlemskap eller partnerskap».

Det er klart at de to landene må ha lov til å gjøre tilnærminger overfor NATO dersom de ønsker det. Men det er like klart at Russland vil se et tettere forhold mellom nabolandene og NATO som en provokasjon.

Globus 2-radaren i Vardø skal blant annet bistå NATO med å overvåke satelitter og oppdage atomangrep, og har blitt knyttet til amerikanske planer for et missilforsvar i Europa. Dette etterretningsanlegget har skapt protester fra Russland, og nå er det snakk om at en testradar for det kontroversielle amerikanske rakettforsvaret skal flyttes fra Kwajalein i Stillehavet til Etterretningstjenestens stasjon i Vardø. Utbyggingen av det amerikanske rakettforsvaret er en viktig grunn til det anstrengte forholdet mellom Russland og USA. Baser for missilforsvaret, som i følge Washington skal oppdage og forsvare mot angrep fra Midtøsten, har blitt konstruert i Romania, og et annet anlegg er under oppføring i Polen. Russland frykter at USAs rakettforsvar skal undergrave russisk kapabilitet til føsteangrep eller til å besvare angrep med atomvåpen, og at dette dermed forrykker den globale maktbalansen. Dette kan presse Russland til å foreta mer offensive valg, og kan blant annet medføre utplassering av flere russiske kjernefysiske missilsystemer på grensen til Europa.

Et annet relevant tema relatert til økende spenningsnivå er militærøvelser på begge sider av de russiske grensene. Siden den kalde krigen har det blitt avholdt NATO-øvelser i Norge, Georgia, Sverige, de baltiske statene, og Den Tsjekkiske Republikk. For første gang sendte USA i år Abrams stridsvogner til Georgia for å ta del i en årlig øvelse langs Russlands sørlige grense hvor den russisk-georgiske krigen ble utkjempet i 2008. 1300 soldater fra USA, Georgia og Storbritannia tok del i øvelsen i begynnelsen av mai; av disse var 650 soldater amerikanske, mer enn dobbelt så mange som året før. I 2016 ble militærøvelsen Anakonda 16, den største i sitt slag i Sentral-Europa siden den kalde krigen, avholdt i Polen, med 31000 soldater fra over 20 land. Fra Russlands side framstår dette som vestlig aggresjon i det som tradisjonelt har vært Moskvas interessesfære og besvares med russiske øvelser, og vi er tilbake til den kalde krigens militære logikk med gjensidig forsterkende opprustning og militær aktivitet fra begge parter. Selv den tyske utenriksministeren mente øvelsen i Polen var krigshissende fra NATOs side.

Relativt nylig sendte USA to av verdens mest avanserte krigsfly, F-22, til NATO-øvelsen Rapid Response ved Svartehavskysten. Flyene er nesten umulig å oppdage på radar og er utstyrt med et avansert sensorsystem som gjør at piloten kan oppdage og skyte ned en fiende før de selv blir oppdaget, og det er første gang fly av denne typen opererte så nær russiske styrker langs NATOs østlige grense.

Russland har uttalt de vil opprette tre nye divisjoner langs landets sørlig og vestlig grense i løpet av det kommende året som svar på NATO-landenes militære oppbygging og flere og større øvelser. Divisjonene skal være motoriserte rifledivisjoner på rundt 10 000 mann hver, og utplasseres nær grensene til Ukraina, Hviterussland, Finland, de baltiske statene, Georgia og Aserbajdsjan.

NATO har på sin side besluttet å opprette roterende baser i de baltiske landene, Romania, Bulgaria og Polen, og fra februar neste år skal en panserbrigade på 4200 soldater og 250 stridsvogner, pansrede kjøretøyer, og kanoner stasjoneres langs grensen mot Russland. NATOs Generalsekretær Jens Stoltenberg har gjentatte ganger minnet alliansens medlemsland om viktighteten av å bruke 2 % av BNP på forsvarsbudsjettet, og USA har firedoblet budsjettposten for sitt European Reassurance Initiative, til $3,4 milliarer i 2017. Russland har rustet kraftig opp de siste årene, men NATO bruker fortsatt 12 ganger mer på sitt forsvar enn Russland.

I følge den såkalte grunnakten mellom NATO og Sovjetunionen fra 1997 skulle partene unngå truende oppbygging av konvensjonelle styrker i Øst- og Sentral-Europa, og Russland mener NATO nå bryter denne avtalen. NATOs respons er at siden det ikke er snakk om permanente baser, men roterende styrker, er dette ikke et brudd på avtalen. Men dette er trolig en mager trøst for Russland, og kan øke faren for russisk opptrapping i respons. En slik reaksjon vil trolig medføre videre NATO-opptrapping, og så er vi inne i en rustningsspiral med potensielt alvorlig destabiliserende konsekvenser i Europa.

NATO-toppmøtet som ble avholdt i juli i år hadde et nokså ensidig fokus på avskrekking i forholdet til Russland, mens tiltak for avspenning var gjenstand for mye mindre oppmerksomhet. Dette gjenspeiles på mange måter i Norge, som har erstattet bruk av beroligende virkemidler overfor Russland med en satsing på avskrekking sammen med våre allierte. Enhver manøver fra Russlands side, inkludert defensive reaksjoner på vestlig opprustning eller øvelser, tolkes nå som noe offensivt i NATO, og gir grunnlag for ytterligere militær opptrapping. Norge kjemper for et sterkere NATO-nærvær i nord for å styrke vår sikkerhet. Men gitt Russlands frykt for dette nærværet, og sannsynligheten for at videre vestlig oppbygging og økt nærvær vil besvares med russisk opprustning og mobilisering, er det ikke sikkert utfallet er positivt for norsk sikkerhet.

Bildet er tatt av Master Sgt. Chad McMeen, U.S. Marine Corps – Main Battle Tank Partnership on Norwegian Range, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=47368945.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s