Den korte veien fra ”humanitær intervensjon” til regimeendring

Det har nå gått 5 år siden angrepet på Libya, hvor Norge inntok en svært aktiv rolle. Det som begynte som en begrenset intervensjon for å beskytte sivile, utviklet seg snart til å først og fremst handle om regimeendring. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner nå for en granskning av Norges bombing av Libya. Det er på tide med et kritisk blikk på rollen Norge spilte her.

Statene som angrep Libya, med USA i spissen, intervenerte på bakgrunn av en resolusjon fra Sikkerhetsrådet, som åpnet for at FNs medlemsland kunne ta i bruk alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile i Libya. 28. mars 2011 uttalte Barack Obama at det ville være et feilsteg å utvide intervensjonen til å sikte mot regimeendring, og flere medlemmer av administrasjonen gjentok dette i tiden etter. Forsvarsminister Robert Gates var en av dem som sluttet seg til dette, ved å slå fast at regimeendring aldri var en del av oppdraget. Senest i år uttalte Gates til New York Times at det aldri var et bevisst mål å drepe Gaddafi.

Uttalelsene reflekterer derimot dårlig situasjonen som utviklet seg i Libya. Angrep mot mål hvor det var mistenkt at Gaddafi kunne oppholde seg ble iverksatt tidlig i operasjonen, og ble gjennomført flere ganger. Det tok kun noen timer fra intervensjonen var i gang til Tomahawk-missiler fra en britisk ubåt traff en administrasjonsbygning 50 meter unna Gaddafis hus. Argumenter om at dette handlet om å beskytte sivile og ikke drepe diktatoren høres ikke overbevisende ut.

Som en del av beskyttelsen av libyske sivile ba Sikkerhetsresolusjonen medlemslandene om å stanse våpenoverføringer til væpnede aktører i Libya. Men Egypt og Qatar sendte, med amerikansk velsignelse, våpen til opprørsgrupper som kjempet mot regimet, og vestlige myndigheter bidro med etterretning, opptrening og logistikk. I mai 2011 ble et skip som fraktet våpen, eksplosiver og ammunisjon til opprørsgrupper stanset av et canadisk marinefartøy som overvåket våpenembargoen, men skipet fikk tillatelse til å fortsette til Libya til tross for at det var klart hvor våpnene var på vei.

Det var rapporter om Gaddafi-regimets forestående angrep på Benghazi som var utgangspunktet for Sikkerhetsrådsresolusjonen og intervensjonen. Tilhengere av en intervensjon advarte om folkemord. Men i følge seniorforsker Ola Tunander ved PRIO hadde regimet kun sendt 14 stridsvogner mot Benghazi, for å hindre opprørere i å ta kontroll over oljeinstallasjoner, og Gaddafi hadde truet med å drepe Al Qaida-opprører og utenlandske agenter, ikke befolkningen i Benghazi. Og den begrensede trusselen fra regimet mot sivilbefolkningen var stort sett eliminert av NATO og opprørere i løpet av intervensjonens 10 første dager.

Etter dette begynte de intervenerende NATO-landene å gi luftstøtte til opprørerne, blant annet ved å angripe statlige styrker mens de trakk seg tilbake. Det var også en amerikansk drone og et fransk jagerfly som sto bak angrepet som førte til at Gaddafi ble såret, tatt av opprørsstyrker og senere summarisk henrettet.

I tilfellet Libya var det altså tilsynelatende stor avstand mellom offentlig uttalte militære mål og den faktiske militære framferden på bakken. Spørsmålet er om norske politikere var klar over dette, eller om de ikke var informert av sine viktigste allierte. Dersom det var slik at våre ledere ikke mottok denne informasjonen bør vi spørre oss om vi igjen skal la våre allierte trekke oss inn i krigføring når vi ikke kjenner deres agenda og ikke vet hva som er målet med krigen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s