Økt tilførsel av våpen vil ikke løse krisen i Libya

Under et møte i Wien forrige uke vedtok rundt 25 stater, med USA i spissen, å trene og utruste libyske styrker i krigen mot IS. EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini uttalte i den forbindelse at våpenforsendelser til samlingsregjeringen Government of National Accord (GNA) er en del av arbeidet for å sikre Libyas enhet, suverenitet og sikkerhet. Men er dette et konstruktivt bidrag til landets og regionens sikkerhet og stabilitet?

Med opprøret og den påfølgende borgerkrigen i Libya i 2011 ble det innført en internasjonal våpenembargo mot landet. Nå åpnes det altså for å gi samlingsregjeringen dispensasjon fra våpenembargoen. Myndighetene må likevel søke om dispensasjon, og denne må godkjennes av FN, men dette anses som en formalitet.

Et problem er at denne samlingsregjeringen står svakt. Libya har lenge hatt to regjeringer som begge hevdet å være landets legitime politiske ledelse. I 2013 ble den internasjonalt anerkjente regjeringen jaget ut av Tripoli til byen Tobruk, og en løs allianse av militante islamistiske grupper og klanmilitser etablerte en rivaliserende regjering i hovedstaden. I februar i år ble det dannet en tredje regjering, GNA, med støtte fra FN. Det er denne regjeringen, som blant annet har bedt om helikoptre og jagerfly, deler av det internasjonale samfunnet nå vil bevæpne.

GNA blir av mange ansett som en regjering kun i navnet, og dens sentrale bestanddeler, presidentrådet og statsministeren, er ikke valgt av det libyske folket, men utpekt av eksterne aktører. Den såkalte samlingsregjeringen mangler således folkelig legitimitet, og har ikke klart å overbevise de to andre regjeringene om å oppgi sine krav. Deler av parlamentet har nektet å anerkjenne samlingsregjeringen, og FNs forsøk på å skape oppslutning rundt denne har så langt hatt liten effekt.

Dersom GNA forsynes med våpen har landene som leverer våpnene i praksis gått inn med aktiv støtte til en part i en borgerkrig. Samtidig som IS fortsetter å ekspandere i landet, utkjempes det en væpnet kamp mellom landets ulike regjeringer, og denne synes til tider viktigere enn kampen mot IS.

GNA kontrollerer svært lite territorium ut over marinebasen hvor den holder til i Tripoli, og har ingen egen hær. Samlingsregjeringens militære slagkraft er derimot avhengig av ulike militser, og flere av disse består av militante islamister.

IS har kontakt med flere av disse militsene, og det blir svært vanskelig, om ikke umulig, å sikre at våpnene som leveres ikke ender opp hos IS eller andre ”uønskede” militante grupper.

Kommandolinjer, allianser og lojaliteter i og mellom ulike militser er svært uklare, og det er høyst sannsynlig at militsene som bevæpnes vil bruke våpnene mot hverandre, eller mot den libyske hæren. En annen fare er at regjeringen i øst, som mottar omfattende økonomisk støtte fra Russland, kan erklære uavhengighet som svar på økende splittelser i landet. Dette er scenarier som på ingen måte vil gagne Libyas enhet.

GNA er ikke anerkjent av Russland, eller tradisjonelle vestlige allierte som Egypt og De forente arabiske emirater, som mener samlingsregjeringen ikke kan bli landets legitime autoritet uten godkjenning av parlamentet i Tobruk. Denne innblandingen i Libya risikerer dermed å provosere fram ytterligere involvering fra andre land til fordel for sin foretrukne fraksjon, og skjerpe motsetningene i landet.

Amerikanske politikere og militære offiserer har innrømmet at situasjonen i Libya er svært uoversiktlig, og situasjonen i landet øker faren for spredning av våpen. Det er svært vanskelig å kontrollere hvem som er sluttbruker av et våpen eksportert inn i en konfliktsituasjon, spesielt i en så kaotiske situasjon som den vi ser i havarerte stater som Libya. Et lignende, mislykket, amerikansk program for å trene og bevæpne opprørere ble avsluttet i 2015, etter at kun 180 opprørssoldater gjennomførte opptreningen og våpnene havnet hos IS.

Våpenleveranser til Libya nå vil trolig være brensel på bålet til landets borgerkrig. Det er stor fare for at våpnene vil gå til militser som ligger i strid med hverandre og landets ulike regjeringer, og som i likhet med IS har begått alvorlige overgrep mot Libyas hardt prøvede sivilbefolkning.

 

Publisert i Klassekampen 1. juni 2016

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s