2016

2016 er godt i gang, og vi kan allerede se konturene av en del av det konfliktbildet som trolig vil prege året. Mange av konfliktene som stjal overskrifter i 2015 er forventet å vedvare, mens nye kan eskalere. Det er nærmest umulig å si med noen grad av sikkerhet hva som vil inntreffe i løpet av året, men det har likevel blitt foretatt informerte gjetninger.

Syria og Irak
Den mest alvorlige konflikten i verden ved utgangen av 2015 var den vi så i Syria, med forgreininger til Irak. Over 250 000 syrere er drept og 11 millioner fordrevet. Terrorgruppen IS har tatt kontroll over store områder i det østlige Syria og nordvestlige Irak, og land som USA, Russland, Frankrike og Storbritannia er involvert militært i kampen mot IS. USA, Tyrkia og flere Gulfstater støtter ulike ikke-statlige grupper med penger og våpen, og Russland støtter regimet i Damaskus. Land som har alliert seg i kampen mot IS støtter opp om grupperinger som kjemper mot hverandre, og har endt i en situasjon hvor de i praksis nærmest kjemper en stedfortrederkrig mot hverandre.

Jakten på en diplomatiske løsning ble intensivert i slutten av 2015, og samtaler mellom ulike aktører er i gang. Men det er fortsatt knyttet usikkerhet blant annet til hvilke grupper som skal delta og regimets framtidige rolle. En konferanse i Riyadh i desember 2015 ga håp om våpenhvile og en fredelig løsning på sikt. Imidlertid kan Assad-regimets nylige militære framskritt, godt hjulpet av russiske bombefly, gjøre myndighetene mindre innstilt på å finne en fredelig løsning.

I Irak var kurdiske grupper blant de mer effektive militære aktørene i kampen mot IS, men flere av disse ble rammet av intensiverte angrep fra Tyrkia. I tillegg består offensiven mot IS av en sjia-dominert irakisk hær, samt ulike sjia-militser, noe som kan forsterke misnøyen blant deler av landet sunni-befolkningen. Til tross for flere militære seire mot IS de siste månedene, avhenger en varig fred av hvordan myndighetene forvalter områdene de igjen har fått kontroll over, og ikke minst hvordan de klarer å motvirke det som oppfattes av mange som marginalisering og eksklusjon av deler av landets sunni-befolkning. Militser, flere av disse støttet av Iran, fortsetter å utfordre statens autoritet, og store områder er fortsatt utenfor offentlig kontroll.

Kampen mot IS vil etter all sannsynlighet fortsatt prege de to landene i 2016. I tillegg er det fare for at Tyrkias intensiverte angrep på kurdiske grupper vil vedvare utover året, med den faren dette medfører for en eskalerende konflikt.

Jemen
I nesten et år har en koalisjon ledet av Saudi-Arabia angrepet Houthi-militsen som tok kontroll over store deler av Jemen i begynnelsen av 2015. Opprøret kom etter flere år med ubesluttsomhet etter opprøret mot diktatoren Ali Abdullah Saleh i 2011 Koalisjonen har blant annet blitt kritisert av FN, Leger uten grenser, Røde Kors, Human Rights Watch, Amnesty International og Redd Barna for mulige krigsforbrytelser og brudd på internasjonal humanitærrett. I tillegg er Houthi-bevegelsen ansvarlige for brudd på humanitærretten. Av 6000 drepte er omtrent halvparten sivile , og 2 millioner mennesker er drevet på flukt. Ødelagt infrastruktur, politiske splittelser og vekst for terrorgrupper som Al Qaida er blant utviklingstrekkene som har blitt tydelige i løpet av året. Mens Houthi-bevegelsen har blitt støttet av Iran har den Saudi-ledede koalisjonen mottatt støtte fra land som USA og Storbritannia. Samtidig som krigføringen har katastrofale konsekvenser for Jemen har noen analytikere påpekt at et langvarig saudisk militært engasjement kombinert med synkende oljepriser kan bidra til å destabilisere Saudi-Arabia og regionen. En fredelig løsning er trolig avhengig av en eller annen form for overenskomst mellom Iran og Saudi-Arabia. Det framstår imidlertid som lite trolig for øyeblikket, etter en tid med økende spenning mellom de to landene.

Libya
Etter en bombekrig med svært aktiv norsk deltagelse i 2011 brøt Gaddafi-regimet i Libya sammen. Siden den gang har politiske partier, stammer og militser kjempet om kontroll både over statsapparatet og landets oljeressurser, og terrororganisasjonen IS har fått fotfeste. Libya har siden 2014 blitt styrt av to rivaliserende regjeringer, men en avtale om en nasjonal samlingsregjering undertegnet i desember 2015 gir håp om en bedring, men det er foreløpig usikkert i hvilken grad samlingsregjeringen faktisk får regjere. Mange mektige interesser er imot avtalen, og kan forhindre at den settes ut i livet. Det er fortsatt kamper mellom ulike grupper og militser, og brudd på menneskerettighetene, ukontrollerte våpenstrømmer, menneskesmugling og fare for økonomisk sammenbrudd fortsetter å prege situasjonen i landet. Avtalen om en samlingsregjering kan være et godt utgangspunkt for en utvikling mot stabilitet, men det er fortsatt mektige aktører i Libya som må overbevises om at avtalen er i deres interesse. USA vurderer en ny militær intervensjon i Libya, med det er foreløpig uklart hvilken form en slik eventuell intervensjon vil ta.

Sør-Sudan
Avtalen undertegnet i fjor sommer mellom myndighetene og den største væpnede gruppen i Sør-Sudan står i fare for å kollapse. Konflikten går tilbake til interne konflikter mellom ulike fraksjoner under den flere tiår lange frigjøringskrigen. Titusenvis av mennesker har blitt drept, og 2,4 millioner drevet på flukt, i løpet av de to siste årene, og det er dokumentert grove menneskerettighetsbrudd fra begge parter i konflikten. Antallet væpnede grupper er på vei mot 30, og mange av disse er ikke alliert med regimet eller den største opposisjonsgruppen. Myndighetene presset gjennom en restrukturering av staten mot slutten av 2015, til store protester fra opposisjonen. Dette kan styrke allerede eksisterende splittelser, og bidra til lokal konkurranse om posisjoner og ressurser. Det er derfor fare for at konflikten blusser opp igjen, langs gamle og nye konfliktlinjer.

Nigeria
Terrorgruppen Boko Haram har gjennom de siste årene utviklet seg til å bli en mektig militær aktør med en rekkevidde som strekker seg inn i Nigerias naboland Niger, Chad og Kamerun. Gruppen har erklært troskap til IS, og gjort seg internasjonalt bemerket gjennom kidnapping av hundrevis av jenter. Nigeria har opplevd militær framgang i noen områder, men Boko Haram er tilpasningsdyktig og mobil, og vil trolig fortsette å være en alvorlig trussel i Nigeria og landets nærområder, om enn med en endret strategi. Angrep på byer og landsbyer fortsetter, og sikkerhetsstyrkenes vilkårlige angrep har i stor grad rammet sivilbefolkningen. Myndighetens innsats for å gjøre noe med de underliggende årsakene til opprøret har så langt vært ufullstendig, og korrupsjon, manglende tilgang til grunnleggende tjenester, statlig vold og liten politisk vilje til å følge opp befolkningens misnøye fører fortsatt til sinne og fremmedgjøring.

Burundi
I løpet av de siste månedene har verdenssamfunnet uttrykt stor bekymring for utviklingen i Burundi, og sammenlignet situasjonen med Rwanda før folkemordet. I april i fjor bestemte president Pierre Nkurunziza seg for å stille til valg for en tredje periode, i strid med grunnloven. Presidenten ble gjenvalgt i juli, etter et mislykket kuppforsøk, men motstand mot Nkurunzizas avgjørelse om å stille til valg førte til kamper mellom sikkerhetsstyrker og væpnede opposisjonsgrupper. Den afrikanske unionen åpnet i desember for å sende en stabiliseringsstyrke til Burundi, men fikk beskjed om at en slik styrke ville møte væpnet motstand fra burundiske styrker. Samtaler mellom partene kom i gang i desember og har fortsatt i januar, foreløpig uten store resultater. Dette er foreløpig først og fremst en politisk, framfor en etnisk, krise. Men det er ting som tyder på at noen politiske ledere utnytter etniske splittelser, og det er en fare for at utbrudd av ukontrollert vold kan få utslag langs etniske skillelinjer. Dette kan også føre til flyktningestrømmer til nabolandene Tanzania, Rwanda og Den Demokratiske Republikken Kongo, og dermed bidra til å destabilisere regionen.

Afghanistan
Etter flere store offensiver den siste tiden har Taliban tatt kontroll over store nye områder i Afghanistan. I tillegg er Al Qaida fortsatt aktive i landet, og IS har etablert seg, blant annet styrket av intern rivalisering i Taliban. Kamper mellomsikkerhetsstyrker og de ulike grupperingene går hardt ut over sivile, og statlige aktørers voldsbruk, korrupsjon og maktmisbruk fortsetter å bidra til rekruttering til gruppene. Til tross for at Taliban har vist vilje til å delta i fredssamtaler, gjør fraksjonering, spredning og opprettelse av nye væpnede grupper det vanskelig å komme fram til en fredelig løsning som involverer alle relevante aktører. Samtidig har tiår med krig vist at det ikke finnes noen militær løsning på konflikten. Løsningen må være politisk, ledet av Afghanistan og drevet av interessene til den afghanske befolkningen, ikke eksterne aktører.

Sør-Kinahavet
Stormaktsspillet i Sør-Kinahavet vil trolig fortsette i 2016. Havområdet er rikt på fiskeriressurser og muligens olje-og gassforekomster, og er en viktig gjennomfartsåre for handelsskip. Kina brukte mye av 2015 på å bygge ut rev og konstruere militære installasjoner på småøyer i havområdet, til sterke protester fra andre land med interesser i havområdet, som Vietnam, Taiwan, Filippinene, Indonesia og Malaysia. Flere av landene har overlappende territorialkrav, og Kinas aggressive forfølgelse av sine krav har ført til frykt for konfrontasjon. I tillegg har USA gjort det klart at de vil kjempe mot kinesiske forsøk på å begrense bevegelsesfriheten i internasjonale farvann, og Japan har antydet at de vil sende marineskip til Sør-Kinahavet for å overvåke situasjonen. Flere av landene involvert i disputten har rustet kraftig opp de siste årene, og flere har pekt på faren for et destabiliserende våpenkappløp. Den faste voldgiftsdomstolen i Haag arbeider for tiden med en anklage fra Filippinene om at Kina bryter internasjonal rett i Sør-Kinahavet, og selv om Kina har uttalt at en dom fra domstolen ikke vil bli akseptert, kan en domfellelse føre til økt kinesisk vilje til samarbeid. I tillegg bør det være åpninger for forhandlinger ledet av ASEAN for å komme til enighet om et sett retningslinjer for framferd i havområdet.

Colombia
I siste del av 2015 nådde colombianske myndigheter og opprørsgruppen Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia et gjennombrudd i fredssamtalene som har pågått de siste årene. Partene kom i desember fram til en avtale om håndtering av menneskerettighetsbrudd under konflikten, og satte slutten av mars som frist for en endelig avtale. Det er fortsatt en del sensitive temaer som gjenstår, blant annet avvæpning og reintegrering av opprørshæren og opprettelsen av mekanismer for å overvåke implementeringen av avtalen. Det blir trolig vanskelig å komme til enighet, men det siste årets utvikling har gått i positiv retning for Colombia.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s