Når spenningen øker

10. juni ble vi igjen minnet om behovet for beredskap, da den halvårige varslingsprøven gjennom flyalarmer og radiomeldinger oppfordret befolkningen til å ta dekning for innkommende angrep.

Varslingsøvelsen er, som ordet tilsier, kun en øvelse, ment å teste at anleggene for varsling av akutt fare, inkludert angrep fra en fremmed makt, fungerer som de skal. Denne gangen sammenfalt øvelsen med NATOs Generalsekretær Jens Stoltenbergs første besøk i hjemlandet siden han overtok det øverste ansvaret for militæralliansen. Han benyttet anledningen til å uttrykke bekymring for utviklingen i Russland, og understreket behovet for økte bevilgninger til militær opprustning i NATO-landene, inkludert Norge, en forsiktig antydning om at det som så langt har vært en øvelse fort kan bli alvor.

Opprustning
I følge Stoltenberg ligger løsningen på det russiske problemet i større forsvars-budsjetter, etablering av en hurtig reaksjonsstyrke og økt militært nærvær i NATOs østlige medlemsland mot den russiske grensen. Og det er kanskje ikke så rart. Dette er et språk militæralliansens mektigste land og viktigste bidragsyter, USA, kjenner seg igjen i og liker, og det er viktig for Stoltenberg i hans nye rolle.

Men dersom målet er avspenning, samarbeid og varig fred spørs det om dette er de tiltakene som gir best uttelling.

Vladimir Putin har vel hva man kan kalle en realpolitisk tilnærming til sitt virke, og Stoltenberg vil følge det samme sporet ved å ty til opprustning og avskrekking som sine foretrukne instrumenter i forholdet til Russland. Tankene vender tilbake til den kalde krigens retorikk, og statsvitenskapens såkalte sikkerhetsdilemma. Dette er en situasjon hvor en stat tar grep for å bedre sin egen sikkerhetssituasjon vis-a-vis sine naboland, fortrinnsvis ved å ruste opp. Omkringliggende land vil kunne se denne opprustningen som en trussel mot sin egen sikkerhet, og svare med samme mynt, noe som kan lede statene inn i en opprustningsspiral som fører til sterkt økt forbruk på krigsmateriell, redusert tillit og økt konfliktfare. Sikkerhetsdilemmaet er sett som en sterkt medvirkende årsak til første verdenskrig og var utgangspunktet for den kalde krigens våpenkappløp, og kan i dagens situasjon, med et politisk klima preget av økende spenning, igjen lede til et våpenkappløp mellom Russland og NATO, med de farer dette kan medføre for global stabilitet.

NATO er militært overlegen
I militær styrke er Russland langt unna NATOs nivå, og det er ingenting som tyder på at dette forspranget vil utjevnes med det første, til tross for flere år med betydelig russisk opprustning.

Likevel økte Norge i år forsvarsbudsjettet, blant annet med referanse til den spente situasjonen rundt Russland, og mange europeiske land i Russlands nærområder i Sentral-Europa, Baltikum og Norden har det siste året økt sine militære utgifter. Blant flere av landene foreligger det planer om betydelig oppgradering av militærvesenet i løpet av de neste årene. Dette kommer i tillegg til NATOs etablering av kontroll- og kommandoenheter i Polen, Estland, Latvia, Litauen, Bulgaria og Romania.

I tillegg bidrar NATO-øvelser i russiske nærområder til å styrke inntrykket av Russland som potensiell trussel, og øke spenningsnivået. I mai deltok Norge, sammen med ti andre NATO-land og Sverige, i militær-øvelsen ”Dynamic Mongoose” i Nordsjøen og Skagerak, som fokuserte på forsvar mot fremmede ubåter. I juni samlet øvelsen ”Nobel Jump” over 2100 soldater, inkludert 200 fra Telemarksbataljonen, i Polen som en del av opprettelsen av NATOs hurtige reaksjonsstyrke ”Very High Readiness Joint Task Force”. Norge avholdt i mars militærøvelsen ”Joint Viking” i Finnmark, tett på den russiske grensen, og skal være vertskap for NATOs årlige storøvelse i 2018.

Putin beskylder NATO for å prøve å trekke Russland inn i et våpenkappløp, noe Stoltenberg benekter. Denne ordkrigen kommer ganske sikker til å fortsette, men den blir irrelevant så lenge vi har en situasjon hvor NATO gjennomfører den største styrkingen av det kollektive forsvaret siden den kalde krigens slutt og forhåndslagrer tunge våpen i Øst-Europa, og Russland styrker atomvåpenprogrammet med nye missiler. Begge sider iverksetter tiltak for å styrke sin relative sikkerhet i en selvforsterkende spiral.

Fokus på dialog
Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen opplever ikke den russiske opprustningen som urovekkende, men mener at den har bidratt til å gi Russland en militær evne som står i forhold til landets størrelse. Og Russland-kjenner Julie Wilhelmsen ved NUPI har tidligere uttalt at Norge viser en overdreven frykt for Russland.

NATOs militære overlegenheten tatt i betraktning, er det nok ikke videre opprustning og økt militær tilstedeværelse langs russiske grenser som er den beste veien til stabilitet og fred. Under den kalde krigen ble det lagt vekt på tiltak som styrket grunnlaget for samarbeid og fredelig sameksistens mellom de to maktblokkene, og det er god grunn til å igjen poengtere viktigheten av denne typen virkemidler.

Dagens fokus på opprustning for å avskrekke øker faren for et kostbart og destabiliserende våpenkappløp, og skaper en mistillit mellom Russland og NATO som Norge ikke er tjent med. Det er behov for brobygging, dialog og tillitsskapende tiltak, og der kan Norge spille en viktig rolle, både for å sikre egne interesser og bidra til en fredeligere verden på lang sikt.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s