Norsk NATO-ledelse og fredsdiplomatiets fremtid

Dette blogginnlegget er skrevet av Alexander Harang, daglig leder i Fredslaget. Saken stod først på trykk i Harangs spalte i Ny Tid 4. april.

Mens Norge lider av akutt NATO-debatt-vegring, velges en nordmann til alliansen nye generalsekretær. Spørsmålet er om norsk fredsdiplomati kan overleve slikt på sikt.

Forrige ukes valg av ny generalsekretær i NATO kom samtidig som Børge Brendes utenrikspolitiske redegjørelse ble debattert Stortinget. I denne redegjørelsen hevder utenriksministeren at NATO er historiens mest vellykkede allianse, og erklærer at NATO fortsatt vil være grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk. Forholdet mellom USA og Norge er tettere enn noen gang. NATO lojaliteten er på topp i Victoria Terrasse, og Norge styrer sikkerhetspolitikken i tråd med USAs interesser. De viktigste beslutningene i norsk sikkerhetspolitikk vil dermed tas i Washington og Brussel heller enn i Oslo. At Stoltenberg tar over som generalsekretær i NATO vil undergrave det lille som er igjen av uavhengighet i den norske sikkerhetspolitikken.

Mens Brende følger NATO i tykt å tynt, særlig der russerene føles truende, og krimkrisen skaper kontroverser, er det svært kritisk at NATO-debatten nå synes å ha opphørt i Stortinget. Selv om Stortinget i sin behandling av utenrikspolitisk redegjørelse refererte til NATO ved hele treogtredve anledninger, var det ikke det minste NATO-kritikk å høre. Tvert imot tok de fleste stortingsrepresentantene til orde for at NATO nå er flottere og viktigere enn før. Som både Ny Tid og Klassekampen har påpekt ved flere anledninger over de siste månedene, er det en alvorlig svakhet ved norsk sikkerhetspolitisk debatt at NATO medlemskapet ikke lenger debatteres. Stoltenbergs nye karriere vil dessverre bidra til enda mindre NATO kritikk i den norske debatten i tiden som kommer.

Den lojale NATO-linjen påvirker også norsk engasjementspolitikk, og da særlig hva angår fred og forsoning. Dette er som kjent en rimelig stor portefølje i Utenriksdepartementet. Betydelige resultat er oppnådd siden tidlig 1990-tallet, og det hele har fremmet Norge som fredsnasjon ute i verden. Allikevel gjør ikke Brende mer enn å nevne fredspolitikken i sin fjorten sider lange redegjørelse. Alt som sies er at ”Norge skal fortsatt bidra til fred og forsoning der vi har spesielle forutsetninger og er ønsket av partene.” Dette er jo noe, men hva er regjeringens egentlige prosjekt på fredsfeltet? Det er det ikke lett å få svar på i skrivende stund.

Mens Stoltenbergs tale om Krimkrisen forrige uke oppsummeres som en blåkopi av Brendes politikk, hvilke igjen er nøyaktig den politikk EU og NATO har erklært som sin, undres fortsatt enkelte kommentatorer på hvorfor allierte som USA og Tyskland skulle ha interesse av en norsk Generalsekretær i NATO. Saken er den at norsk sikkerhetspolitikk ikke lenger er noen form for fredspolitikk fundamentert på småstatspremisser. Tvert imot er det Norges rolle som NATO- værsting – altså ”flinkest i NATO klassen”- som har ledet vår tidligere statsminister til topps i NATO. At norske bidrag til å ødelegge Libya brukes som argument for norsk lederskap i alliansen, belyser de grunnleggende problem på en ny måte.

Norsk fredsdiplomati har siden starten vært fundamentert i landets relative fristilling fra stormaktenes militarisme. Da Norge ble selvstendig handlet fredspolitikken mest om alliansefrihet og egen evne til nøytralitet. Over de siste femogtyve år, hvor norsk engasjementspolitikk virkelig har fått slått om seg, har særlig tilrettelegging for dialog mellom parter i konflikter blitt det norske fredsdiplomatiets nisje. Også denne type fredsarbeid er avhengig av norsk militær tilbakeholdenhet i konflikter, og at Norge ikke sitter i lomma på stormaktene når konfliktene skal håndteres. Samtidig har Norges nære forhold til USA gitt et ris bak speilet i rollen som fredsmekler.

Det har også vært avgjørende for det norske fredsdiplomatiet at vi som småstat har en historie som er relativt fri for imperialisme. Småstatspremisset har dessuten bidratt til å gjøre en ellers altruistisk politikk egennyttig, da vi eksempelvis har hatt mye å tjene på å fremme en FN ledet verdensorden. Fredspolitikken har også vært i den norske stats egeninteresse på andre måter. Jan Petersen ble eksempelvis overrasket over hvilke oppmerksomhet fredsmeklingen på Sri Lanka ga Norge hos stormaktene, da han var utenriksminister i Bondevik II regjeringen. Det at Norge gjennom fredsmeklingen ble tatt på alvor i sikkerhetspolitikken av mer betydelige land som USA og Storbritannia, var igjen viktig for at fredsdiplomatiet i det hele tatt fikk fortsette under høyres ledelse.

Når Stoltenberg nå tar over generalsekretærjobben i NATO, blir dette et skudd for baugen i det norske fredsdiplomatiet. Norge vil i enda mindre grad åpne for NATO debatt på hjemmebane, og den politiske eliten vil oppleve det tyngre å opponere i NATO. Norge vil i konsekvens trekkes enda nærmere USAs supermaktinteresser. Sikkerhetspolitikken vil dermed også i enda større grad styres på autopilot. Norge vil bli mindre uavhengig, både hjemme og ute. På sikt vil vi derfor heller ikke kunne oppnå den samme tilliten som fredsmekler. Når norsk fredsrolle settes opp mot NATO-lojalitet, har det stort sett vært norsk politikk å gi etter for storebror i vest. Dette vil forsterkes med Stoltenbergs lederskap i NATO, hvilke igjen vil undergrave Norge som fredsnasjon.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s